Sakset/Fra hofta

Når Erdogan velger å kalle sin milits for Free Syrian Army er det veloverveid. Det er samme navn som motstandshæren mot Assad i den første fase av borgerkrigen. Erdogan vil med et slikt navn ydmyke Vesten som satset på FSA: Se hvem som får til noe! Samtidig er det en finger i øyet på Vesten fordi disse soldatene er jihadister som har byttet uniform. De er stratenrøvere, leiesoldater og den tyrkiske hæren gir dem frie hender. Det er mange historier om kurdere som er sett ved veisperringer disse karene bemanner og siden er forsvunnet. Bildet er fra Afrin 18 mars. Foto: Khalil Ashwi/Reuters/Scanpix

Jeg tviler ikke på at Erling Folkvord er en venn av kurderne, men så lenge han er mer opptatt av å beskytte sitt eget verdensbilde blir hans støtte skuebrød.

I en kronikk i Aftenposten karakteriserer Folkvord, Johan Petter Andresen, begge Solidaritet med Kurdistan og Sara Baban den norske regjeringens støtte til Syria: Norges innsats har skadet Syrias befolkning. Dette har svekket kampen mot IS

Dette er en spissformulering som henger i løse luften. Den norske regjerings innsats har vært så liten at ordet «skade» blir meningsløs i forhold til de enorme skader Syria er påført av andre.

Folkvord, Andresen og Baban har en ting til felles: De er venstreorienterte og antiamerikanske. Dermed faller deres fremstilling av krigen sammen.

Det var den mest venstreorienterte og idealistiske president i USAs historie som slo inn på den katastrofale kursen som ikke bare sviktet Syria, men gjorde at USA trakk seg ut av Midtøsten: Obama trakk USA ut av Irak noe som ga IS frie hender, Obama var kjølig til de militære i Egypt og ble uvenner med Saudi-Arabia og Israel! Stort tydeligere går det ikke å fuck up USAs innflytelse.

Med Trump er det en annen dans og de venstreorienterte får seg ikke til å rose Trump. Det sitter for langt inne.

Det år den underlige konsekvens at de tre roser Syrian Democratic Forces uten å nevne hva som gjorde deres suksess mot IS mulig: Amerikansk flystøtte og boots on the ground.

Den internasjonale koalisjonen mot IS begynte under Obama, men det var først med Trump at bombingen virkelig tok av.

Amerikanerne står i Manbij i Nord-Syria. Trump har sendt noen blandede signaler og halvert støtten til Hvite hjelmer. Russland, Iran og Tyrkia har ett felles mål: Å presse USA ut av Syria. Da vil kurderne stå venneløse tilbake.

Kurderne er allerede venner med Israel. Med USA på bakken får begge mot.

Det meldes nå at USA har planer om å bygge en stor flybase ved Erbil i Nord-Irak.

Det er klar melding: USA akter ikke å forlate Syria/Iran. Erdogan må passe seg.

Hvorfor anerkjenner ikke Folkvord, Andresen og Baban at USA er kurdernes umistelige allierte?

I stedet konsentrerer de oppmerksomheten om den norske regjering som aldri hadde til hensikt å utrette noe i Syria. Treningen av militsen var en symbolsk handling for å oppfylle Norges forpliktelser.

Likevel steller venstresiden ved Rødt og SV i stand et helvets spetakkel fordi man tror eller mener å vite at denne militsen også har angrepet Assads styrker. So what?

USA er fast bestemt på at Syria kun har en fremtid hvis Assad forsvinner. Mener venstresiden i Norge noe annet?

Er antiamerikanismen så sterk at man heller velger Assad? Hvor ekte er da solidariteten med kurderne?

For å få deres versjon til å henge i hop må Folkvord, Andresen og Baban ty til halvsannheter som utelater det vesentlig:

Syrias demokratiske styrker, som frigjorde Raqqa, har derimot ikke deltatt i borgerkrigen. De har hverken støttet Assad, jihadistene eller andre tyrkisk-støttede opprørere. Tyrkia bruker nå jihadister som okkupasjonsstyrker i Afrin, men under navnet Den frie syriske hæren (FSA).

SDF er en torn i øyet, både på Assad, Erdogan og Iran: SDF har hatt et vindu hvor de har kunnet underlegge seg et stort område i Nord-Syria som de kaller Rojava. Venstreorienterte svermer for dette og ser det som en parallell til Den internasjonale brigaden og republikken i den spanske borgerkrigen. Ingen av disse regimene eller islamistiske bevegelsene liker kurderne.

Det er ikke opp til den norske regjering å gjøre noe som helst. Det er 22 hjelpeorganisasjoner på plass i Raqqa. Har noen av de norske vist interesse for å engasjere seg? Har de søkt UD om støtte? Det hører vi ikke noe om.

Den norske regjering liker ikke å få blod på hendene. Hva soldatene mener er irrelevant.

Norge trenger simpelthen en annen utenriks og sikkerhetspolitikk, som er mer muskulær. Men Norge gjør det motsatte: De allierer seg med EU og Federica Mogherini, en tidligere kommunist.

De er mot den alliansen som i dag er en motvekt til de destruktive kreftene: USA, kurderne, Israel og sunni-statene Egypt og Saudi-Arabia.

«Alle» i Midtøsten vet dette. Men ikke norsk opinion for den norske regjering klarer ikke forsere de mentale hindre den selv har satt opp.

«Eksperter» som Folkvord og Andresen deler i praksis Ine Marie Eriksen Søreides premisser som er dialog, fred, appeasement, menneskerettigheter  og en manglende evne til å analysere hvem som bruker vold som skader befolkningen og hvem som hjelper den.

Det gjør vondt å se at man har tatt feil, men det må til hvis man mener noe med solidariteten med kurderne.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!