Kommentar

Tyrkiske og amerikanske soldater skal for første gang patruljere sammen i den nordsyriske byen Manbij, 1. november 2018. Foto: Arnada Jones/US Army/Reuters/Scanpix

Selv om det finnees gode grunner for å trekke amerikanske styrker ut av islam-beltet, 17 års krig i Afghanistan skulle være nok, har USA et særskilt ansvar som tilsier at tilbaketrekningen av 2.000 soldater fra Syria er en feilslutning.

Trump benytter enhver anledning til å poengtere at USA igjen er sterkt etter åtte års forsømmelse under Obama.

Det gjør det enda vanskeligere å forklare hvorfor USA svikter venner og går sin vei.

Når amerikanerne er ute kommer Erdogan til å sette inn støtet mot kurderne. Vi så hva som skjedde i Afrin, den kurdiske byen som hadde vært forskånet for krigen. Tyrkiske tropper rykket inn fulgt av milits som plyndret, drepte og fordrev. En del av dem er vanskelig å skille fra jihadister. Tyrkia har vært hardere mot de som bekjemper IS enn de som kjemper for dem.

Er ikke Trump klar over hvor dystert Erdogans rulleblad er? I så fall har vi verre ting i vente.

Amerikansk krigstretthet er forståelig. USA blir trett av å være landet som alltid skal ofre, uten å få noe igjen.

Men tilbaketrekningen skurrer også ut fra Trumps egne målsetninger. Soldatene er ikke der bare for å nedkjepe IS, de er der like mye for å demme opp for Iran.

Trump vet utmerket at både Erdogan, Putin, Assad og Iran jubler over at USA forsvinner.

Det vil være en sørlig sluttstrek for USAs innsats. Først Obama som backet ut da Assad brukte gass mot Douma i august 2014. Obama innførte begrepet leading from behind.

Assad har aldri vært noen venn av USA. Han biir sittende utelukkende fordi iranerne og russerne har støttet ham.

Det er blodige regimer alle fire. Vil Trump virkelig være bekjent av å overlate arenaen til disse bøllene?

Mange gode mennesker kommer til å dø eller bli fordrevet: Kurderne som var spydspissen i kampen mot IS vil blø. Trusselen mot Israel vil stige.

Hva slags takknemlighet er det fra USAs side å overlate kurderne til slike naboer?

Trump traff beslutningen mot sine nærmeste medarbeideres råd. Ikke bare forsvarsminister Jim Mattis, også nasjonal sikkerhetsrådgiver John R. Bolton og utenriksminister Mike Pompeo var imot.

Det er forståelig hvis USA ønsker å vifte Midtøsten farvel. USA har på kort tid klart å bli verdens største oljeprodusent. Det er ikke lenger avhengig av olje fra Golfen.

Men strategisk har ikke USA råd til å overlate Midtøsten til sin egen skjebne.

Tilbaketrekningen er også alvorlig for Europa. Europa har ikke vist noen evne til å tenke strategisk. Midtøsten er en del av Europas bakhave. Hvis det skjer alvorlige ting i Midtøsten, skyller det inn over Europa.

EU later som det har kontroll, i virkeligheten har det ikke kontroll over noe som helst. Forsvaret ligger nede.

Hva skal til for å vekke Europa overfor farene som lurer?

Merkel gikk som en søvngjengerske i møte med folkevandringen. Det er en av de mest surrealistiske scenene i nyere europeisk historie. Fremdels snakker Merkel om mangfoldets velsignelser.  Pavens 1. juledagspreken var skåret over samme lest.

USA trekker seg ikke bare ut av Syria. Det halverer kontigenten i Afghanistan, og sier: -Nå får noen andre ta over. Hvem?

Hvor lenge kommer USA til.å være engasjert i Europas forsvar? Hvis amerikanerne finner ut at de ikke vil blø mer for land langt borte som synker dypere og dypere ned i kaos og vold, hvorfor ikke si det samme om Europa? Europas elite får brekninger av Trump. Den er på Demokratenes side.

Hvorfor ikke la Vest-Europa seile sin egen sjø?

Er det mulig å se for seg at et sterkt USA under Trump inngår taktiske avtaler med autoritære regimer som Russland og Tyrkia, mens Europa står stadig svakere overfor islam?

Europa er inne i en negativ spiral.

Emmanuel Macron var mer opptatt av å snakke om en europeisk hær og håne Trumps nasjonalisme på 100-årsdagen for første verdenskrigs avslutning. Samtidig begynte de gule vestene å røre på seg.

Macron og Merkel er politikere som nekter å innse at de er overlevninger. De anser seg for å være bedre enn Trumps USA. De er blinde for at tilbaketrekningen fra Syria er et faretegn for Europa: USA vil ikke lenger spille vokter.

USA vil ikke involvere seg lenger. En slik tilbaketrekning er bad news for Europa.

Hva skal til for at USA vil involvere seg i Europa?

Europa må tørre å se verden fra Trumps synsvinkel. Det må tørre å stå opp for seg selv. USA har rett til å forvente at allierte stiller opp og deler på utgiftene.

Men dagens vestueropeere vil ikke det. Den politiske avstanden er stor.

Dessuten har Trump blitt en politisk aktør i Europa: Han støtter de såkalte høyrepopulistene.

Siste ord er ikke sagt.