Sakset/Fra hofta

Barack Obamas tale til nasjonen tirsdag kveld var viktig. Både på grunn av situasjonens alvor, og fordi den sier noe om hvordan Obama tenker og hva slags leder han er.

Obama er ikke konsistent, og er ikke klar over det selv. Dvs. han sier motstridende ting. Han klarer ikke prioritere hvilke hensyn han vil sette først, men kommer med flere gode målsettinger på én gang. Det er en klassisk do-gooder-feil.

De gode forsetters politikk kan være farlige når det handler om spørsmål som krig. Hva mer er: Obama sier flere ganger at han er klar over amerikanernes motvilje mot å bli dratt inn i en ny krig, og han forsikrer at det skal de ikke bli. Men da må man vite hva man gjør. I krig kan man ikke få i pose og sekk. Det er den klassiske liberale fellen.

Liberal

En gang i tiden var det å være liberal og forstå og kjenne det liberale dilemma: at et liberalt samfunn kan beskytte og forsvare frihet i den grad det klarer å skape en balanse mellom ulike krefter, og at det finnes spørsmål det ikke finnes klare svar på. Et samfunn må lære å leve med usikkerhet.

I takt med velstanden er dette avløst av en type liberalisme som vil ha i pose og sekk; en tro på at man kan løse de uløselige spørsmål. At rettigheter kan bevilges uten å ville se på konsekvensene. At det er nok å ønske det riktige.

Denne type pose og sekk-liberalisme må være forberedt på et sjokk både i en mer voldelig og konfliktfylt verden.

Liberal krise

Derfor er Obama et godt speil for denne konflikten når han manner seg opp til å bruke makt for å svare på en grov krenkelse av internasjonal lov og rett.

Kjemiske våpen er av en slik karakter at USA handle. Fordi USA er en «special nation». Fordi kun USA har  midlene og idealene bærer det et spesielt ansvar. Sa en alvorlig Obama.

Mange av verdens frie mennesker vil være enige, både i ansvaret og plikten. Det er hva som har gjort USA til en great nation.

Men hvis USA skal kunne bære ansvaret må den øverste leder vite hva han gjør.

Obama åpner med å si:

….we cannot solve someone else’s civil war through force

Her erkjenner han noe fundamentalt ved borgerkrigen i Syria, som har gått fra borgerkrig til å bli en sekterisk krig, dvs. begge parter ønsker å utrydde den andre, for de kjemper for sin eksistens. For alawittene er denne trussel reell, fordi de utgjør et lite mindretall. Sunnier vil kunne beseires, men ikke utryddes.

Sekterisk krig

Forskjellen på en borgerkrig og en sekterisk krig er enorm. Den sekteriske krigen har forgreninger til hele det utvidede Midtøsten. I Pakistan drepes shiaer under bønn i moskeer og hazaraene drepes både der og i Afghanistan. Hvis Obama ikke har «factored in» denne brutale krigen lukker han øynene  for brutale realiteter.

Obama viser til erfaringene i Irak og Afganistan. De gjør USA enda mindre lysten på å blande seg inn i en ny krig.

Men det er ikke bare tap i blod og penger, det er nettopp fordi den sekteriske krigen har blusset opp igjen i Irak at Obama burde nevnt disse stedene. Ikke som fortid, men nåtid er disse stedene alvorlige argument mot innblanding.

Men Obama nevner dem bare som begrensede momenter uten å tillegge dem full vekt.

Første regel i krig er: respekter fakta.

Gamechanger

Alt endret seg 21. august da den syriske hæren brukte kjemiske våpen mot flere områder av Damaskus som den ikke har lykkes å få kontroll over.

Obama kunne her fortelle at amerikanerne flere dager i forveien kunne se forberedelsene; hvordan rakettene ble ladet, og soldatene fikk utdelt gassmasker.

Etter angrepet 21. vurderte offiserer effekten og gjennomførte flere angrep i dagene som fulgte.

– Det er ingen som helst tvil om at det ble utført et kjemisk angrep, slo Obama fast.

– Fakta kan ikke bestrides.

Dette var et brudd på krigens lover. Derfor truer det USAs nasjonale sikkerhet.

Hvis en tyrann kan anvende et masseødeleggelsesvåpen uten å bli straffet, har vi en ny situasjon. Da kan amerikanske soldater i en fremtidig krig bli møtt med kjemiske våpen, sa Obama.

Hvis krigen i Syria sprer seg – hvilket den for så vidt har – til Libanon – vil våpnene kunne bli brukt mot Tyrkia eller Israel, sa Obama.

– Det vil kunne inspirere Iran til å skaffe seg atomvåpen, sa han.

Degrade

Det er derfor vi må handle, for å avskrekke og «degrade Assads capability to use such weapons», sa Obama.

Ordet degrade er viktig. Det ble også benyttet om luftkrigen mot Gaddafi: man skulle ta ut hans luftvåpen og for å gjøre det måtte man først ta ut luftvernet, men underveis ble krigen utvidet til å «degrade» hans militære slagkraft. Man benektet at man ville velte regimet, men sto på til opprørerne hadde drept Gaddafi.

Noe slikt er ikke på tale i Syria, forsikret Obama, men det er dette ikke minst Syrias allierte frykter og tror.

Obama sa uttrykkelig at regime change ikke er USAs mål. Han gjentok flere ganger at det kun er snakk om en begrenset operasjon. Ikke et nålestikk – «US military don’t do pinpricks» – men en blanding av straffeaksjon og degradering/ødeleggelse av Assads evne til å foreta et nytt angrep.

Av hensyn til syriske barn, og verdens barn. Deres fremtid. Verden kan ikke tillate at slike våpen kan anvendes, fremholdt Obama, ektefølt. Det er ingen tvil om hans engasjement.

Han tok for seg spørsmål som folk har stilt, bekymrede spørsmål.

Vil ikke en air campaign være første skritt på en «slippery slope to war»?

Obama svarte: – I will not put boots on the ground, it will not be a prolonged air campaign, but a limited attack.

Obama var enig med innsendere: USA skal ikke være verdens politimann. Derfor skal ikke USA fjerne nok en diktator ved bruk av makt.

– Then we bear a heavy responsibility for what follows, sa Obama.

Det ansvaret ville ikke USA ha. Det holder med Irak og Afghanistan.

Ønsker det samme?

– Men hva med opposisjonen. Hva om det er the bad guys som vinner fordi USA bomber? vil folk vite.

Obama var klar over at det er råtne egg blant Assasds fiender. Men kontret:

– Noen av de som overtar hvis Assad faller kan være Amerikas fiender. Men en fortsatt krig vil bli som et drivhus for ekstremister. Al-Qaida can only draw strenght if the Syrians see that the world does nothing, sa Obama.

– The majority of people and the opposition we work with only want peace and prosperity, sa Obama.

Virkelig? Vil flertallet det? Eller har den sekteriske krigen utløst et hat som USA ikke har kontroll over? Forsikringene om at «flertallet vil det samme som oss», var det samme Obama benyttet i sin Kairo-tale i juni 2009. Men kunne det være at de ikke legger det samme som amerikanere i «fred og velstand»?

Bad guys

Obama erkjenner her at det er players i Syria som ikke er USAs venner. De rekrutterer flere p.g.a  krigens brutalitet, men Obama burde kanskje nevnt at de selv står for denne brutaliteten? Enda vanskeligere blir det hvis Obama skulle vurdert jihadistenes brutalitet opp mot Assads.

Hvem er verst? Kjemiske angrep står i en særklasse. De er et brudd på sivilisatoriske normer.

Men er ikke jihadistenes krigføring også det? Med deres hodeavskjæringer av prester på video? Av deres sharia-domstoler, henretting av guttunger som selger kaffe på gaten, i full offentlighet, av bruk av skrekk som virkemiddel, av deres hat mot alle andre oppfatninger enn deres egne, inklusive moderate muslimer og kristne. Hvordan kan Obama overse/unnlate å nevne denne scourge, denne pesten som brer seg over hele Midtøsten?

To onder

Har ikke Obama forstått hva det handler om? Eller er han forgapt i sin egen idealisme? Det er ingen grunn til å mistro hans overbevisning. Men truslene USA står overfor er mer enn kjemiske angrep. Det er to onder; et hensynløst Baath-regime støttet av Russland, men like hensynløse motstandere på den andre siden.

USA kan og vil ikke være the city on a hill, verdens eldste demokrati, som går i krigen for jihadistene.

Ingen vil mistenke at USA ønsker noe slikt, men politikken som føres viser at USA under Obama ikke ser hva som truer Midtøsten: sekterisk krig som er en offshoot av jihadisme og islamismen. Dens intoleranse har krig mot andre oppfatninger som resultat.

USA risikerer å havne på feil side av historien, noe Obama lovte at USA ikke skulle da han støttet revolusjonen i Egypt.

Egypt

Men så kuppet Brorskapet og salafistene stemningen og kom til makten og begynte islamiseringen av Egypt. Egypterne likte ikke hva de så, men Obama-administrasjonen oppdaget ikke hva som foregikk.  Det skyldes ikke dårlig etterretning. Det skyldes at man er ideologisk belastet slik at man ikke greier å erkjenne hva man ser.

Obama klarte ikke å se at Brorskapets maktbrynde, deres vanstyre og manglende kompromissvilje truet med å utløse borgerkrig. Og under det hele: angrepene på kristne og hatet mot shiaer. Dette siste er ikke minst viktig. Det «moderate» Brorskapet hadde ingen avgrensning mot de som angrep og hisset til hat mot «minoritetene».

På det store utendørsmøtet der Mohammed Morsi offisielt brøt alle forbindelser med Assad og oppfordret folk til å melde seg til jihad i Syria, ble det holdt hatefulle innlegg mot shiaene. Det ene følger av det andre, men en bestemt type liberalere ønsker ikke se sammenhengen og konsekvensene.

Benghazi

Men hva gjør en liberaler som rammes av konsekvenser han ikke kunne forutse? Da jihadistene angrep det amerikanske konsultatet i Benghazi og drepte ambassadør Chris Stephens og tre spesialsoldater grep State Department og senere Det hvite hus til en løgn: det var en karikaturstrid-type protest som hadde kommet ut av kontroll. Slik forsøkte man å skaffe seg en plausibel forklaring.

En ting var at administrasjonen forsøkte å «save their asses», det var første gang en ambassadør var drept på post siden 1979. Men den forsøkte like mye å sparkle og dekke over sprekkene i dens egen erkjennelse. Den så ikke angrepet «coming», hverken etterretningsmessig eller kognitivt: dvs. det var utenfor deres forestillingsverden.

Slik er det også i Syria.

Obama har noen forsetter, og det er de han vil gjennomføre, og han tilpasser virkeligheten til sin plan.

Han lovte at USA etter et angrep vil fordoble anstrengelsene for å finne en politisk løsning. Det var en slags sweetener. USA vil ikke gå sin vei.

Nobelprisvinneren

USA er landet som står ved sine forpliktelser. Det hjelper ikke med internasjonale konvensjoner hvis ingen opprettholder dem. Dette var Obama fredsprisvinneren som talte. I Norge lyder dette som krigsretorikk, men det er innlysende statecraft; hvis verden skal vente på FN vil verden kunne gå under. Spesielt når de hensynsløse har veto i Sikkerhetsrådet.

Syria-krisen har avslørt at vestlige land og de fremvoksende nye økonomiene ikke har handlekraft eller vilje til å ofre noe for «fellesskapet», for menneskerettigheter i praksis.

Det er en viktig lærdom av krisen. Obama har åpent tilkjennegitt at han ikke har respekt for et slikt FN. Han er den mest liberale president i USAs historie. Samantha Power er FN-ambassadør og ser spillet på nært hold. Hun og Obama må gjøre seg noen tanker om FNs funksjon og rolle.

Stolen tom?

Denne humanitære krisen burde oppta verdensopinionen, for hvem skal opprettholde verdensordenen, hvis ingen vil påta seg oppgaven? At parlamentet stemte nei til David Cameron kom som et stort sjokk.

Men Obama sier USA ikke skal eller kan svikte. USA skal være der, for barna og deres fremtid. That is what makes the US special.

Men så sier Obama, og det var de viktigste ordene i talen – viktigere enn at han ber Kongressen utsette avsette avstemningen – at angrepet mot Syria vil være  av «modest effort and risk».

En beskjeden innsats og begrenset risiko.

Der strøk Obama og viste at han hengir seg til ønsketenkning.

Innsatsen kan i utgangspunktet være begrenset, men ingen vet hvordan krigen vil utvikle seg. Det er det motstanderen som gjør. Obama sa tidligere i talen at Israel har overlegen styrke til å svare. Men det er ikke poenget. Hvis Syria eller dets allierte svarer vil USA raskt befinne seg i en eksalerende spiral hvor det ikke har noen annet mulighet enn å svare.

Tango

It takes two to tango. I krig danser man med fienden.

Derfor er alt snakk om begrenset risiko det rene tøv. Blår i øyene. Det høres ut som om Obama tror det selv, og det gjør ham svak og forklarer hvorfor han gjør snart det ene, snart det andre. Putin har luktet hans liberale svakhet og forsøker å «røvrende» ham (penere på dansk).

Syria-krigen er med gassangrepet også blitt verdens sak, det har Obama rett i. Men det avslører to forferdelige ting: USA står alene, ingen andre vil beskytte konvensjonene og menneskene, og heller ikke USAs leder forstår hva han gjør.

Verden er blitt et farligere sted.