Kommentar

Syria «faller» ned i barbari, og Obama-administrasjonen vet hverken ut eller inn. Utenriksminister John Kerry snakker som om USA kan eller vil redde Syria fra en brutal sekterisk krig, lenge etter at den er kommet i gang.

I barbariet er det makten som rår. Obama vil gjerne beholde idealismen og er derfor dobbelt handikappet: inngripen vil nødvendigvis bety negative bivirkninger, som at man ikke vet hvor våpnene havner opp, som i ytterste konsekvens kan bety å bli angrepet med sine egne våpen.

USA kan følgelig ikke bestemme seg, og denne villrådigheten vekker irritasjon og hoderysting i en verden som holder med den sterkeste, og forventer at USA bruker sin makt.

USAs allierte står på sunni-opprørernes side. Men de gjør det ved å støtte jihadister og islamister. Dette setter USA i en vanskelig situasjon. Saudi-Arabia og Qatar støtter al-Nusra-fronten og tilsvarende grupper,. Hva sier det om deres motiver og hensikter med krigen? Hva er deres strategi? Med tanke på utviklingen i Egypt, Tunisia, Libya og truslene mot kongedømmeet i Jordan kan ikke dette annet enn gjøre USA urolig.

USA står bare overfor umulige valg. En sekterisk krig er det USA aller minst ønsker å bli involvert i.

Samtidig er dette en strategisk krig, hvor Russland har valg Syrias og Irans side. Tidligere tolket man Russlands støtte til Assad som en spillover fra den kalde krigen. Man hadde forpliktelser som våpenleverandør, og hadde dyphavnsrettigheter i Tartu.

Men nå fremstår Russlands støtte mer som et strategisk valg: Russland ønsker å demme opp for den radikale sunni-islam som truer Russland i Kaukasus.

Vali Nasr ser en slik strategi bak Russlands støtte:

Russia shares Iran’s fear of the rising Sunni tide sweeping across the Arab world. This trend, Kremlin officials think, will fuel Islamic radicalism in Russia’s Muslim regions. They see Syria through the prism of the war in Chechnya and fault Turkey, Qatar and Saudi Arabia for supporting Sunni extremism first in the Caucasus and Central Asia and now in the Middle East. They see themselves fighting alongside Iran, against America’s allies, in a war against Sunni radicals.

If successful in Syria, the Russian-Iranian bloc will seek greater influence in new areas, such as the Persian Gulf. It’s worth noting that Russia invited Bahrain’s Shiite opposition party, al-Wifaq, to visit Moscow in February.

Det ble tatt for gitt at Assads regime ville falle. Det var bare et spørsmål om tid. Men Hizbollahs intervensjon, iranske våpen og spesialsoldater, og sekterisk hat har snudd krigen. Nå er utfallet slett ikke sikkert.

USAs uvilje mot å bli involvert er forståelig.  Men USA kan ikke ignorere at Syria er blitt en proxy war: Iran er dypt involvert og USA har en strid gående med Iran om landets atomvåpenprogram. Obama har som Bush sagt at ingen opsjoner er utelukket, dvs i siste instans våpenmakt. Men det har han også sagt om Syria: kjemiske våpen var en red line. Nå er det bekreftet at begge sider har benyttet kjemiske våpen. Frankrike sa igår at Assad har benyttet sarin. Responsen fra Det hvite hus var ullen.

Slike unnfallenhet betyr tap av troverdighet i Midtøsten.

Et slikt tap kan ikke Obama ignorere. Han har sagt at USA skal hindre Iran å få atomvåpen. Hvor troverdig er slike forsikringer? Israel kan ytre bekymring over at Syria får avanserte raketter fra Moskva, men må være enda mer bekymret over at USA blunker overfor Iran.

Syria is now a proxy war, the outcome of which will determine the regional pecking order. In the Mideast, aura of power decides strategic advantage. Hezbollah’s prowess in Syria is a blow to Saudi Arabia, which has supported Hezbollah’s political opponents in Lebanon. The Syrian army’s gains are a setback to the Saudis, Qataris and Turks, all of whom have backed the rebels with money and weapons.

Vladimir Putin har hele tiden regnet med at brutalitet skulle gjøre utslaget. I Iran har han funnet en like brutal partner. For Iran er Syria livsviktig. Ikke bare vitalt. Faller Assad brytes shia-aksen, og Iran må gå i defensiv mode. Da vil Iran måtte innta en beskytter-rolle overfor shiaene i andre land. Men i offensiv mode kan de vinne og da vil shiaene ha den strategiske drømmen om å være imperiemakt i behold. Irans stormaktsdrømmer og shiaenes selvhevdelse flyter over i hverandre.

Iran kunne ikke klart dette alene. Men alliansen med Russland gir dem tyngde.

Hva skal USA stille opp? Obama har bare bad options.

USA er på vei ut av Midtøsten. Men kan ikke etterlate et nukleært Iran. Det vil være et nederlag av gepolitisk betydning.

Mange brikker er i spill i Syria.

 

If there was once a realistic hope that Syria’s civil war would isolate Iran, that prospect has dimmed. Russia has assumed all along Assad could win, and thanks to Iran’s support, that now looks like a realistic outcome. Having already absorbed the wrath of Arab public opinion for supporting the ruthless leader, Russia has little reason to switch sides. By sticking with Assad, Russia projects the image of a steadfast ally that doesn’t bend to international pressure, in contrast to the U.S., which appears to want to wash its hands of the region and pivot away to Asia.

 

http://www.bloomberg.com/news/2013-06-04/iran-outmaneuvers-u-s-in-the-syrian-proxy-war.html

 

Vali Nasr is a Bloomberg View contributor, dean of the Paul H. Nitze School of Advanced International Studies at Johns Hopkins University, a nonresident fellow at the Brookings Institution and the author of “The Dispensable Nation: American Foreign Policy in Retreat.