Er Tyrkia en del av Europa? Gjennom mesteparten av vår sivilisasjons historie, ville bare det å stille spørsmålet ha vært å be om å bli latterliggjort. Ottomanerne ble holdt ute av Europa, ikke på grunn av umodne fordommer, men av europeiske hærer som måtte slå tilbake gjentatte invasjoner. Spørsmålet ble en smule mer plausibelt for ett århundre siden, med Atatürks vei til makten og fremveksten av den moderne tyrkiske staten (et av de få vellykkede forsøkene på å gjøre statsmakten forenlig med islamsk religion). I en kort periode rundt årtusenskiftet fantes det noen seriøse personer (den britiske regjeringen inkludert) som var tilhengere av at Tyrkia skulle bli med i EU.
 
Men i dag er spørsmålet blitt rent teoretisk – for det første fordi Tyrkias utvikling i liberal retning stoppet for lenge siden, for deretter å gå motsatt vei. Og for det andre fordi landet nå er på vein inn i Europa uansett. Tyrkias Recep Tayyip Erdogan har nemlig overtalt EU til å innvilge visumfrie reiser for sine 75 millioner landsmenn til Europas passfrie Schengen-område. Med det har han oppnådd mer enn alle sine forgjengere. Ved hjelp av en kombinasjon av skremsler, trusler og utpressing har han lyktes i å sette dørene til Europa på vidt gap.
 
Erdogas fremgang har betydning, for den sier mye om EU – og ideen om at unionen utøver «myk makt». Dette var teorien i 1999, da EU erklærte at Tyrkia var «et kandidatland, forutbestemt til å bli med i unionen,» så lenge det oppfylte de vanlige kriteriene for medlemskap. Den tyrkiske staten skulle «oppnå stabile institusjoner som sikrer demokratiet, rettsstaten, menneskerettighetene, samt respekt for og beskyttelse av minoriteter». Fire år senere kunngjorde EU at Tyrkia hadde «tatt viktige skritt» for å sikre effektiv gjennomføring, særlig ved å ha gitt tyrkiske borgere «grunnleggende friheter og menneskerettigheter i tråd med europeiske standarder».
 
En kort stund så alt ut til å gå bra. Formelle forhandlinger startet i 2005, men innen den tid hadde det skjedd noe viktig i Tyrkia. Dette noe var Recep Tayyip Erdogan. Da han første gang ble valgt til statsminister for «Rettferdighets- og utviklingspartiet» (AKP) i 2003, satte mannen som nå er president, i gang med å endre Tyrkias kurs fundamentalt. Han var ingen stolt fornyer. Mens han var borgermester i Istanbul, ble han fengslet for å ha oppfordret til religiøst hat ved å resitere disse ordene under et folkemøte:
 
Moskeene er våre brakker, 
kuplene våre hjelmer,
minaretene våre bajonetter,
 og de troende våre soldater …
 
Tyrkiske dommere så på dette som en trussel mot det sekulære tyrkiske demokratiet i Atatürks tradisjon. De hadde helt rett. Men Erdogan er en tålmodig islamist, som er kjent for å ha sammenlignet demokratiet med en busstur: Når han er kommet dit han vil, går han av. Så da han fortsatte bussturen i sine politiske verv, benyttet han anledningen til å stramme grepet og konsolidere makten i ett parti – og i én mann. Han har til og med bestilt en ny gulltrone til å sitte på. Den angivelige kalifen satte seg fore å bringe Tyrkia i en altfor forutsigbar retning – idet han konsoliderte makten rundt seg selv ved å ta den bort fra militæret og rettsvesenet, og kvele innenlandsk dissens så ofte han kunne.
 
Det er en moderne tragedie i hvilken grad Erdogan har klart å bringe Tyrkia bakover. Da påstandene om korrupsjon rundt hans nærmeste krets dukket opp for litt over to år siden, forbød han raskt YouTube og Twitter, fylte den resulterende granskningskommisjonen med medlemmer av sitt eget parti, og avfeide undersøkelsene som et «kuppforsøk» begått av folk som tjente «fremmede makter». Hver gang Erdogan og hans krets blir dømt etter vanlige rettslige standarder, svarer han med slike hysteriske motangrep. Og hele tiden ble det spurt: Hva med EU-medlemskapet? Var ikke Erdogan bekymret for den autoritære opptredenen hans regelrett ville diskvalifisere ham?
 
Men han gamblet på at EU, til tross for alle sine skinnhellige ord, kunne bestikkes senere. Av og til prøvde Brussel å vifte med pekefingeren mot Tyrkia. Etter en runde med rettslig innblanding skrev for eksempel Europarådets kommissær for menneskerettigheter at «Forslag til å innskrenke makten til dommernes og påtalemyndigetens høye råd representerer et alvorlig tilbakeslag for domstolenes uavhengighet i Tyrkia». Dette fikk nok Ankara til å skjelve i buksene.
 
Erdogans omveltning av politi og rettsvesen fortsatte ufortrødent. I løpet av én enkelt natt i januar 2014 fjernet han og erstattet rundt 350 politifolk. Partiet hans tilranet seg nye fullmakter, som gav grønt lys for innenlands spionasje på banker og selskaper i saker knyttet til «fremmed etterretning». Som en politisk motstander sa til Erdogan fra parlamentets talerstol (hvor lenge vil det være mulig?): «Du ønsker å utrenske demokratiet og kontrollere hele systemet.» Sannelig.
 
Dette har ikke gått upåaktet hen i den tyrkiske befolkningen. I 2013 spredte protestene mot regjeringen seg til 60 byer. Men politiet knuste dem brutalt, og siden ble det vedtatt lover for å begrense fremtidige protester. Siden da har regjeringen tatt grep for å ødelegge pressefriheten enda mer, og landet topper regelmessig internasjonale statistikker over antall fengslede journalister. Men selv dette var ikke nok til at EU trakk tilbake tilbudet om tyrkisk medlemskap. Hvert år publiserte unionen rapporter med lister over Erdogans diverse overtredelser. Og Erdogan behandlet dem først med likegyldighet, og deretter med forakt.
 
Ved utgangen av 2013 sa Erdogan at han ville ikke akseptere mer belæring fra Brussel, og at han «oppriktig forventet at EU, som kritiserer medlemslandene skarpt, skulle drive selvkritikk, og skrive rapport om sin egen fremdrift». I mars tok han kontroll over Zaman, som inntil da var avisen i Tyrkia med størst opplag. Og han har tatt rettslige skritt mot tusenvis av borgere for å ha brutt loven som forbyr fornærmelser mot presidenten. Sist måned ble en tyrkisk mann arrestert for å ha fornærmet Erdogan ved å spørre politiet om veien til dyrehagen.
 
Mens undertrykkelsen av friheter i Tyrkia er en tragedie, er utvidelsen av Erdogans undertrykkelse til EU en skandale. Når et humorprogram som gikk sent på kvelden i Tyskland, ved å angripe Erdogan pekte på det absurde i en tysk lov som forbyr fornærmelser mot utenlandske ledere, krevde Tyrkia at Berlin tok affære. Erdogan ropte Angela Merkel på plass. Og resultatet uteble ikke: Hun samtykket til rettsforfølgelse av den krenkende komikeren, og gav signal til sine kritikere om at de tyske domstolene fortsatt kan finne   Bohmermann uskyldig. Hvilket (inntil videre) omtrent er den eneste forskjellen mellom Tyskland og Tyrkia.
 
Som Erdogan har funnet ut, er EUs innstilling til Tyrkia at det går «stadig fremover» – uansett hvor dårlig landet lever opp til unionens forventninger. I uniones «dialog om visumliberalisering» i 2013 ble det satt 72 betingelser om sikkerhet, migrasjon, offentlig orden, grunnleggende rettigheter og retur av irregulære migranter som Tyrkia måtte tilfredsstille. Til tross for manglende oppfyllelse, ble EU og Tyrkia i november i fjor enige om at visumfriheten for reisende bør begynne førstkommende oktober. Hele tiden har Tyrkia krevd mer og mer, fortere og fortere.
 
Og det kunne de. For i fjor – etter at den tyske kansleren åpnet Europas grenser for enhver som kunne komme hit – ble styrkeforholdet snudd på hodet. I overbevisningen om at alle problemer i Midtøsten, det Østen, Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara var Europas skyld og Europas ansvar, kom millioner av dem som seg hør og bør hit. Og de vil fortsette å komme. I dag innser til og med EU-kommisjonen og Frau Merkel at antall nyankomne må bringes ned for å avverge politisk katastrofe i Europa. Plutselig var det som Erdogan selv sa det: «EU trenger Tyrkia mer enn Tyrkia trenger EU.
 
Tyrkia user 2,7 millioner syriske flyktninger – et faktum Erdogan utnytter som om det utstyrte ham med en ladd pistol. Han truer med å sende dem over Egeerhavet til Hellas, eller la dem gå gjennom Bulgaria. «Hvis EU ikke tar de nødvendige skritt, vil ikke Tyrkia gjennomføre avtalen,» sa han sist måned. «Omtrent tre millioner mennesker lever på vår bekostning. Men vi gjør ikke dette bare for å bli takket.» Uten visumliberalisering for tyrkerne «kan ingen forvente at Tyrkia overholder sine forpliktelser,» tilføyde statsminister Ahmet Davutoğlu.
 
Så derfor har EU godtatt Tyrkias avskyelige behandling av kurderne. Unionen har ignorert den vedvarende ulovlige okkupasjonen av Nord-Kypros. Og den har ignorert hvert eneste av sine egne påståtte «kriterier». I forsøket på å unngå enda flere millioner migranter, har EU åpnet dørene for 75 millioner tyrkere. Det er fullt mulig at Ergodan selv ikke ønsker noe EU-medlemskap engang, men at han simpelthen nyter å bruke det til å herse med Europa, for å vise tyrkerne hvordan han kan få en hel verdensdel (eller i det minste dens ledere) til å skjelve av skrekk. Nå oppfører Europa seg som en som er så redd for å dø, at han velger å begå selvmord.
 
Og hva er Storbritannias rolle oppe i alt dette? Like etter at han ble statsminister i 2010, dro David Cameron til Ankara og forkynte at han ville gjøre alt han kunne for å sikre at Tyrkia ville bli med i EU. Som Erdogans gjest kunngjorde Cameron: «Tyrkia fortjener sin plass ved bordet i europeisk toppolitikk – og det er hva jeg vil kjempe for. Jeg vil bli din sterkest mulige talsmann for EU-medlemskap og større innflytelse.
 
Statsministeren har holdt ord. Selv når Erdogans regjering har gjort alt den kunne for å vise hvorfor landet ikke har noen plass i EU, har Cameron insistert på å utvide Europas yttergrense til Syria og Irak. Det er bare noen måneder siden han bekreftet regjeringens satsing på tyrkisk medlemskap i Underhuset. Nå som han har folkeavstemningen i fanget, sier han naturligvis at det ikke spiller noen rolle hva han mener, for franskmennene vil ikke slippe Tyrkia inn. Dermed setter den britiske statsministeren seg i en merkelig stilling, hvor han sier at Frankrikes regjering er den eneste makten som kan redde ham selv fra sine egne oppfatninger.
 
I sitt stille sinn må Erdogan være forbauset over hvor mye han kan krangle seg til. Jo verre han oppfører seg, desto større makt får han i Europa. Han kan sende tysk politi for å arrestere tyske komikere som forteller vitser han misliker. Han kan instruere EU om å utsette «fremdriftsrapportene» om Tyrkia til et tidspunkt som er gunstigere for hans eget gjenvalg. For noen uker siden viste en lekket avskrift av en samtale at EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker bad Erdogan om å huske på at «vi har behandlet deg som en fyrste i Brussel».
 
Erdogan, fyrsten av Europa. Det er litt av en tittel å gi en ussel islamistbølle som anser flyktninger som menneskelige forhandlingskort, og er rede til å ødelegge vår verdensdel. Ikke desto mindre er det han som til syvende og sist simpelthen har fastslått – og vist verden – hvordan EU fungerer.
 
 

Opprinnelig i The Spectator den 7. mai 2016.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629