Gjesteskribent

Av Claire Berlinski

I mai seilte et skip fylt av sivile – men uten nødhjelpsartikler – fra Tyrkia for å slutte seg til Free Gaza-flotiljen. Etter å ha gitt Mavi Marmara en advarsel om at den ikke fikk tillatelse til å bryte blokaden, stormet israelske kommandosoldater skipet. Ni tyrkere ble drept i sammenstøtet. Jeg har bodd i Istanbul i fem år og har snakket med hundrevis av tyrkere om hendelsen. Sammen med en tyrkisk dokumentarfilmmaker har jeg filmet noen av disse samtalene. En ting er umiddelbart slående: Det tyrkiske folk har ingen anelse om hva som skjedde. Det er fordi de mest grunnleggende fakta om og rundt hendelsen ikke har blitt rapportert i Tyrkia.

Ved å kalle flotiljen en humanitær aksjon har IHH, ekspedisjonens islamistiske sponsor, utnyttet tyrkernes akilleshæl, generøsiteten. Tyrkerne ser på seg selv som gavmilde og omsorgsfulle, noe de også er. De tror oppriktig at palestinerne sulter fordi det er det som er blitt rapportert her. De vet nesten ingenting om grunnene til blokaden. De tror at skipet var på en humanitær misjon og ikke noe annet enn en humanitær misjon. De skjønner ikke at noen kunne legge hindringer i veien for et så nobelt oppdrag. De vet ikke at det ikke fantes noen humanitære forsyninger ombord på Mavi Marmara. De kjenner ikke de mest grunnleggende fakta om Hamas. Som en mann sa: «Dette er folkevalgte. Det er ikke som om de tok kontrollen ved makt, ved et statskupp.»

I Tyrkia forstår nesten ingen noe annet språk enn tyrkisk. Hvis denne åpenbart reflekterte mannen ikke var klar over at Hamas tok kontrollen nettopp ved makt, ved et statskupp, er det fordi han rett og slett ikke visste annet. Mennene og kvinnene vi snakket med ble forbløffet når vi fortalte at Israelske myndigheter hadde invitert skipet til havn i Ashdod for å levere lasten over land. Men de tvilte ikke på det, og ikke minst når de ble fortalt dette forandret de synspunkt. Mange uttalte spontant at de ikke kunne stole på det de ble fortalt på nyhetene, at situasjonen forvirret dem og at noe ved hele historien bare ikke virket riktig.

Tyrkias Justis og Utviklingsparti, AKP, kom til makten i 2002. Journalister sliter med å beskrive partiets natur, og vanligvis nøyer de seg med noe a la «litt islamistisk», noe som partiets kritikere sammenligner med å være litt gravid. Den påfølgende teologiske debatten får fort fram den mer sentrale observasjonen: Enten partiet er litt islamistisk eller gravid med et mullahkrati er det instinktivt og i tråd med tyrkisk tradisjon gjennomgående autoritært. Sånn sett er det ikke forskjellig fra andre tyrkiske partier. Men kombinasjonen av det autoritære og islamismen frambringer ikke noen toppkandidat for EU-medlemskap uansett hva David Cameron måtte mene. Den tyrkiske pressens skjebne etter at AKP kom til makten illustrerer dette.

Når vestlige journalister i en bisetning nevner at pressefriheten har fått noen tilbakeslag under AKP, har de ikke fått fram hvor alvorlig dette er, og hvilke konsekvenser det har for Tyrkia og regionen. Tragedien forsterkes av utenlandsk medias tendens til å gjenta dumhetene som blir spredt i tyrkisk presse uten å undersøke påstandene nærmere. Spektret av tilgjengelige oppfatninger har også blitt ekstremt begrenset. Resultatet er en forvridd oppfatning av Tyrkia, både her og utenlands, som mer demokratisk og politisk sunnere under AKP, om nå enn landet er litt gravid med islamisme.

Når AKP tok makten eide fire store private selskaper nesten hele landets medier, allerede det en for tett maktkonsentrasjon til å være sunn for den politiske helsen. Dogan-gruppen var den største med kontroll over cirka 70 prosent av nasjonens presse og kringkasting. Gruppen hadde et varmt forhold til AKP fram til 2007. Da begynte den å rapportere detaljer fra Deniz Feneri-skandalen, den største veldedighets-korrupsjonssaken i tysk historie. Dogan-aviser erklærte at milliarder av dollar innsamlet av denne islamske veldedighetsorganisasjonen hadde funnet veien til AKP. Like etterpå begynte det tyrkiske finansdepartementet en gransking av gruppen og idømte den største skatteboten noen gang gitt et tyrkisk selskap. Selskapet har anket, men hvis anken ikke går gjennom vil det bli utslettet.

Så har vi Sabah, det nest største mediaselskapet som kontrollerer Tyrkias største avis og den mektige tv-kanalen ATV. Da den var nær konkurs i 2007 ble den lagt ut for salg. Pussig nok trakk alle tilbyderne seg i siste liten. Igjen sto Calik-gruppen som ledes av Berat Albayrak, statsminister Recep Tayyip Erdogans svigersønn. Et selskap fra Qatar, Al-Wasaeel, dukket på mystisk vis opp fra ingensteds som partnere for Caliks bud i strid med tyrkisk lov som forbyr utenlandsk finansiering av media. Og to statlige banker, Halk og Vakif, ledet av folk som står nær AKP, lånte 750 millioner dollar til Calik for å finansiere transaksjonen, selv om private tyrkiske og utenlandske banker hadde avslått.

Mange av disse mediene kontrolleres av medarbeidere til sektlederen Fethullah Gülen, i eksil i USA siden 1998. Ingen vet nøyaktig hva den tilbaketrukne Gülens agenda er, men det er ingen tvil om at før AKP kom til makten var han tiltalt for å forsøke å etablere en islamsk stat. Det er heller ingen tvil om at han står nær og støtter opp under AKP. Når Gülens navn kommer opp i vestlig presse, vanligvis i en bisetning, er nesten aldri det mest viktige momentet ved ham nevnt, det at mange tyrkere frykter at han er deres Ayatollah Khomeini. Jeg vet ikke om de har rett. Men jeg kan ikke si at de tar feil heller, og de som forteller meg at hans innflytelse gir alvorlig grunn for bekymring har hatt rett om mange ting. Bortsett fra en håndfull akademiske publikasjoner, er Gülen sjelden nevnt i vestlige medier, og når han er det er han vanligvis beskrevet slik som New York Times nylig formulerte det – som en «provinsiell tyrkisk predikant» som organiserer oppbyggende sommerleire.

På denne måten har AKP skaffet seg kontroll over mesteparten av tyrkisk media. Og hva de ikke har kjøpt opp eller kastrert, har de skremt. Siden han kom til makten i 2003 har Erdogan energisk satt i gang en serie med injuriesøksmål mot tyrkiske journalister og karikaturtegnere. Ingen vet hvor mange som har blitt saksøkt, men tallet er trolig større enn hundre, og Erdogan har nektet å svare på dette spørsmålet når det ble stilt fra parlamentet.

Så har vi den mangehodete Ergenekon-saken. Ergenekon er angivelig en ultranasjonalistisk terroristgruppe som konspirerte for å nøre opp under uroligheter i Tyrkia ved å sprenge moskeer fulle av tilbedere, skyte nede greske jagerfly og drep den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur, Orhan Pamuk. Urolighetene utløst av dette skulle i følge anklagerne bli brukt som et påskudd for å velte AKP fra makten. En voldsom etterforskning av det påståtte nettverket av hemmelighetsfulle kuppmakere har resultert i arrestasjoner av mange prominente AKP-kritiske journalister, inkludert redaksjonssjefen i Cumhuriyet som fremdeles råtner i fengsel. Som protest var i fjor forsida på Cumhuriyet blank med unntak av ordene: «Hvis vi blir stille, hvem vil da snakke?» Jeg kan ikke huske å ha sett dette rapportert i internasjonal presse, David Cameron bare overså det. Han kan umulig med vilje ignorert det, det ville vært kynisk.

I mellomtiden har regjeringen stengt større og større deler av internett, mer en tusen websider har blitt forbudt, inkludert YouTube. De fleste av forbudene har blitt innført av rettsvesenet, ikke av regjeringen, men AKP har ikke gjort noe for å endre lovene som rettsvesenet dømmer etter.

Så hva er igjen? Hovedsaklig aviser som Zaman og Yeni Safak – AKP’s uoffisielle talerør – som er sterkt islamistiske og har tilknytning til eller er kontrollert av AKP eller Gülens mediaimperie. Nå er kameraderi og regjeringskontrollert media ikke noe nytt i Tyrkia, å antyde noe annet ville vært villedende. Det som er nytt og alvorlig er agendaen som de konsoliderte mediene serverer og hvor ivrig utenlandske journalister er til å svelge den rått.

Hvis tyrkiske borgere tar til gatene for å fordømme Israel, hvem kan klandre dem for det? Dette er det som de leser i den tyrkiske pressen. Yasin Aktay fra Yeni Safak, en populær talkshow-programleder, skriver: «Israel strider mot logikk, menneskerettigheter og demokrati.» Ali Bulaç som skriver for Zaman, beskriver Gaza som en «konsentrasjonsleir som i virkeligheten er verre enn nazistenes dødsleirer». i Ortadogu advarer Selcuk Duzgun: «Vi er omringet. Overalt ser vi forrædere. Uansett hvor vi snur oss ser vi urene, uekte konvertitter. Uansett hvilken stein du vender er det en jøde under den. Og vi tenker for oss selv: Hitler gjorde ikke nok mot disse jødene.» Vakits Abdurrahim Karakoç legger til: «Det er umulig å ikke beundre hvor forutseende Adolf Hitler var … Hitler forutså hva som ville skje nå. Han renset bort disse svindlerjødene som tror på rasisme som religion og finner glede i å bade verden i blod, fordi han visste de ville bli en stor forbannelse for verden … Den andre forutseende mannen er tydeligvis Osama bin Laden … Det var Hitler i går, og er Osama bin Laden i dag.»

Det som er overraskende er ikke at vi ser så mye fiendtlighet mot israelere blant tyrkerne, men at vi ser så lite av det. Når de blir utsatt for så mye antisemittisk propaganda, kan det bare tilskrives tyrkernes grunnleggende anstendighet.

Tyrkisk strafferett forbyr religiøst basert oppvigleri, men ingen har noen gang blitt tiltalt for å ha skrevet dette søppelet, selv om statsministeren faktisk har saksøkt en karikaturtegner for å framstille han som en katt fast i et trådnøste – det var jo virkelig fornærmende. Tyrkias religionsdepartement har nylig fått retten til å forby anti-islamske og blasfemiske websider. Og disse er følgelig blitt forbudt.

Det utrolige med hele historien er at vestlig media, med noen hederlige unntak, omfavner ideen om at trusselen mot pressefriheten her kommer fra militæret og fra den gammeldagse, anti-demokratiske sekulære eliten som i følge pressen lengter tilbake til hva for eksempel Michael Thumann fra Wilson Quarterly kaller en «forfallen gammel orden». På den andre siden, fortsetter han: «Fromme muslimer leder veien til modernisering … AKP er konservativt, men i motsetning til hva kritikerne mistenker er det ikke et religiøst parti … Etter åtte år ved makten har AKP ikke oppfylt noen islamistiske målsetninger, sånn som å etablere et lovverk basert på religiøse kilder.»

Det han ikke har fått med seg, som enhver som bor her kunne fortalt ham, er at du trenger ikke å etablere lovverk basert på religiøse kilder for å oppfylle islamistiske målsetninger, du trenger bare å etablere lovverk basert på religiøse kilder. Hvis du gjennomfører skattelover, lover om utenlands mediafinansiering og lover om religiøst oppvigleri så får du faktisk en islamistisk presse, uten å ha skrevet en eneste lov basert på religiøse kilder, og som ved et mirakel skjønner ikke folk som Thumann hva som har skjedd.

Jeg har ingen beundring for Tyrkias sekulære elite som er omtrent like dekadent som beskrevet. Det er entusiasmen for AKP’s like dekadente elite og den lettvinte svelgingen av partilinja som forundrer meg. Partiet kultiverer virkelig utenlandsk media på en utspekulert måte og noen ganger ser du nøyaktig hvor innsatsen betaler seg. I for eksempel etterdønningene fra blodbadet på Mavi Marmara publiserte Midt-Østen-eksperten Hugh Pope et forsvar for Erdogan i den israelske avisen Ha’aretz. «Erdogans retorikk kan ofte være konfronterende og utdatert,» skrev han, «men ideologien er ikke for ødeleggelsen av Israel. For litt over to år siden tok han i mot den Israelske statsministeren Ehud Olmert for middag i sin statsministerbolig i Ankara. Naivt men ærlig trodde Erdogan han hadde brakt Israel og Syria nær samtaler eller til og med til en fredsavtale. Men bare noen dager senere og uten advarsel satte Olmert i gang Israels vinteroffensiv i 2009 mot Gaza. Dette var vendepunktet, ikke utbruddet mot presiden Shimon Peres i Davos noen uker senere.»

Den forklaringen har jeg sett flere ganger i vestlig media. Jeg vet nøyaktig hvor den kommer fra. Jeg har selv hørt den fra to seniorrepresentanter for AKP, begge glatte fyrer som snakker flytende engelsk, forteller denne historien til journalister i koselige salonger, uoffisielt og med de nøyaktig samme ordene. Du blir servert te og kjeks, så forteller de denne historien pluss en del lignende, og historien blir gjentatt flere ganger i pressen, ordrett som om journalisten selv hadde vært tilstede på middagen. De som gjentar den ser ikke ut til å ha fått med seg at det er nettopp AKP som har en interesse i å framstille den på denne måten, men det betyr ikke at det er det som virkelig skjedde, eller at det er et viktig moment.

I hvert fall en av kildene bak historien, den som fortalte den sist, har et massivt troverdighetsproblem fordi han fulgte opp anektoden med å benekte folkemordet i Darfur og foreslo at uansett hva som hadde skjedd der var det ingenting i forhold til de forbrytelser mot menneskeheten som foregikk i Gaza. Den delen kommer aldri på trykk, selv om jeg kjenner minst et dusin andre utenlandske journalister som har hørt ham si dette. Se opp for varianter av den-lange-middagen-med-Olmert-historen, den fins overalt – Erdogan var så personlig såret fordi han ikke røyker, han hater faktisk røyking, men Olmert røyker og Erdogan sendte til og med sin assistent for å hente en sigar til Olmert.

Jeg mottar jevnlig invitasjoner til forelesinger for utenlandske journalister sponset av Gülen-bevegelsen. Forelesningene kalles, ironisk nok, «Dekning av Tyrkia». Foreleserne er vanligvis høyt rangerte AKP-folk som snakker uoffisielt. Jeg har blitt vant til å lese det de har sagt i utenlandsk media neste dag, nesten ordrett gjengitt. På samme måte siterer de viktigste vestlige mediene – New York Times, the Economist, the Financial Times – alle de samme få engelsktalende ekspertene som uunngåelig står nært AKP eller mediaorganene de kontrollerer. Amberin Zaman som skriver for the Economist er faktisk ansatt av Todays Zaman og Taraf, den siste er en avis som i vesten alltid blir beskrevet som «modig» for sin vilje til å publisere informasjon fra Ergenekonsaken som er opplagte lekkasjer fra AKP. (Jeg kan antyde at det er andre standarder for å bedømme modigheten til en Tyrkisk avis. Er redaktøren fengslet? Nei? Ikke så modig.)

At utenlandsk media er så villig til å ukritisk gjengi regjeringens linje for Tyrkias aggressive utenrikspolitikk («ikke islamistisk, bare ottomanistisk»), Ergenekonsaken («ikke forfølgelse, bare demokratisering»), de foreslåtte reformene for Tyrkias grunnlov («ikke Weimar, bare Tyskland») og generelle forhold ved det politiske systemet i Tyrkia, kan bare beskrives som journalistisk fallitt. Leser man en hvilken som helst amerikansk eller britisk avis sitter man igjen med inntrykket at den politiske utviklingen representerer lysets triumf over de mørke «utranasjonalistiske» kreftene. Det nevnes sjelden at Ergenekonsaken er meningsløs: Disse bakstreverske ultranasjonalistene har angivelig vært i seng med det maoistiske PKK, ekstremvenstres Revolutionaly People’s Party, islamistiske Hizbollah og Milli Görüs, de ultranasjonalistiske Turkish Revenge Brigades, Turkish Workers’ and Peasants’ Liberation Army, det marxist-leninistiske Kommunistpartiet og den islamistiske Islamic Great East Raiders Front. Med andre ord, hvis du samler alle de påståtte konspiratørene i ett rom, ville de drepe hverandre tvert. Det nevnes sjelden at mange av de anklagede har sittet fengslet i månedsvis, noen ganger mer enn et år, noen ganger uten medisinsk tilsyn, noen ganger til døden og ofte uten dom.

Og hvordan ser Newsweeks Owen Matthews utviklingen? «Hæren er slått», jubler han i en artikkel med overskriften: «Hvorfor USA bør hylle islamistene.» Han skriver at den politiske logikken «bør være enkel. Arrestasjon av en gruppe hemmelighetsfulle generaler for angivelig å ha planlagt et blodig kupp bør være en seier for rettferdigheten. Slutten på militær innblanding i politikken bør være en seier for demokratiet. Og bedre demokrati skulle gjøre landet mer liberalt og mer pro-europeisk.» Han konkluderer at «Ergenekon-arrestasjonene er et viktig skritt på Tyrkias vei mot et modent demokrati. På lang sikt vil hærens tilbakeslag gjøre Tyrkia til et sterkere demokrati og en mer stabil og moden partner. Så verden vil gjøre klokt i å støtte AKP, og ikke prøve å få tilbake de vanærede generalene.»

Hvis vi ser bort fra det åpenbare, er det noen tegn på at noe «liberalt og pro-europeisk» kommer ut av Tyrkia nå til dags? Hamas-lederne døper sine barn «Erdogan», ikke «Cameron» – og se på det mindre åpenbare. Den undertrykte antagelsen, over nesten all vestlig media, er at Tyrkia er delt i to leire, de anakronistiske, gudløse og elitepregede generalene som er sultne på militærkupp bare fordi de liker å høre lyden av tanks, og de fromme konservative som er så forutseende og demokratisk at de praktisk talt gestalter Thomas Jeffersons ånd samtidig som de bygger broer mellom øst og vest rett inn i det 27. århundre.

Det stemmer ikke. Dette er å ignorere mangelen på demokratisering i Tyrkia, for ikke å snakke om at cirka 80 prosent av tyrkerne, som ikke hører hjemme i noen av leirene, bare ønsker at regjeringen – hvem det nå er som kontrollerer den – ville slutte å stjele alt.

Kampen utkjempes blant den styrende eliten, ikke blant folket, og denne eliten er nesten alle sammen tjuvradder og vil fortsette å være det inntil parlamentarisk immunitet er opphevet, velgerne får sjansen til å velge sine egne parlamentsmedlemmer og et sete i regjeringen er sett på som noe annet enn et middel til å berike seg selv gjennom kameraderi og korrupsjon. Den største kampen her er om makt og retten til å stjele, ikke religion eller militæret. Disse er bare unnskyldninger for å manipulere den offentlige opinion, som er spesielt enkelt å gjøre hvis media er med på lasset.

I tørre diskusjoner i vestlig media om de foreslåtte reformene, blir det ofte nevnt med bifall at dommerne i det nye systemet vil bli valgt av den lovgivende myndighet. Svært så demokratisk. Men man kan innvende, selv om ingen gjør det, at det er statsministeren som velger den lovgivende myndighet. Partilederne her har og utøver total diktatorisk kontroll over valg av parlamentsmedlemmer for partiene sine, og sånn sett vil reformen forverre den allerede autoritære tendensen i den politiske systemet i Tyrkia. Å legge skylden på de militære for de autoritære impulsene er å forveksle symptomet med sykdommen, som er den generelle tendensen for alle som har makt i Tyrkia til å misbruke den. Et systematisk problem som den nye grunnloven vil forverre, ikke forbedre. Hvis militæret svekkes er det nødvendig med en enda mer rigorøs separasjon av de myndighetene som er igjen. Ellers kommer de diktatoriske tendensene til Tyrkias partiledere ut av kontroll. Dette er åpenbart og sunn fornuft, men av en eller annen grunn blir det aldri nevnt.

En annen klisjé i vestlig media som er gjentatt så ofte at den nå er akseptert som et faktum, er antagelsen om at AKP representerer en voksende Anatolisk middelklasse og har styrt fram et økonomisk mirakel. Sant nok fins det en velstående gruppe forretningsmenn med nære forbindelser til AKP, men noen middelklasse eller mirakel kan jeg ikke se. Blant OECD-nasjonene er det bare Mexico som har en skevere fordeling av inntektene enn Tyrkia. Alle kan finne denne statistikken, man må bare lete. Hvordan kommer en voksende middelklasse ut av dette? Hvorfor stiller ingen spørsmålet?

Det Tyrkiske folket er generelt velmenende. De mistenker at de ikke kan stole på hva de hører i media. «Du så hva som var på TV, i nyhetene og hva som var skrevet», sa en ung kvinne vi intervjuet om Gaza-flotiljen. «Vi vet hverken mer eller mindre enn det.»

«Det hele er uklart,» la moren hennes til.

De kan ikke vite mer. Så de kan tilgis. Hva er unnskyldningen til vestlig media?

Standpoint Magazine: Istanbul: Press Freedom Alla Turca
CLAIRE BERLINSKI
September 2010

Oversatt av Bjørn Brattland