Nytt

Ola Borten Moe tilhører en mer folkelig og borgerlig retning innen Senterpartiet. Det gjelder også kritiske bemerkninger til innvandringspolitikken som synet på islams særstatus. Men skal man føre en linje må den være konsistent.

Borten Moe har i dag et innlegg i VG Debatt sammen med Aps Anette Trettebergstuen: Tyrkia må med i EU, som får en til å undres: leser ikke stortingspolitikere aviser? Finnes det ikke noe krav om konsistens? Borten Moe er som kjent motstander av EU, men synes et muslimsk land med 70 milloner mennesker bør bli med. Er det av skadefryd?

Det har tidligere vært delte leire i Europa i synet på Tyrkias medlemskap. Tony Blair har vært ivrig tilhenger, USA likeså. Mens Frankrike og Tyskland har vært motstandere. Skepsisen har således vært sterk.

Men i den senere tid har det skjedd ting som har skjøvet medlemskapsutsiktene langt frem i tid, for ikke å si skrinlagt dem, og det er den økende islamiseringen under Recep Tayyip Erdogan og hans AKP-parti, og en tiltagende orientering østover. Denne orienteringen gjelder ikke bare økonomi og utvikling, men er også ideologisk. Når man mottar Sudans president Omar al-Bashir og sier at et muslimsk land ikke er i stand til å begå folkemord, så burde noen varsellamper lyse.

Det gjør de ikke hos radarparet Borten Moe/Trettebergstuen.

Men vi etterlyser en tydeligere politisk holdning fra EUs side til at Tyrkia er kandidatland, og at tyrkerne faktisk rettmessig hører hjemme blant Europas befolkning! Norge kan om nødvendig spille inn muligheten for alternative tilknytningsformer, et felt der vi eetter hvert har kompetanse få andre kan vise til. Europa har muligheten til å støtte opp under demokrati og brobygging i en urolig region. Den sjansen og det ansvaret må de nå ta på alvor.

Norsk svada av verste skuffe. Og på EUs bekostning! EU skal kjenne sin besøkelsestid, råder en ihuga EU-motstander. Alt i den gode saks tjeneste!

Det Norge har kompetanse på er en form for humanitær dobbeltkommunikasjon, der man kryper og koser for nye maktkonstellasjoner.

Den tyrkiske utenriksminister var nylig i Oslo, og kollega Jonas Gahr Støre perfeksjonerer «kosediplomatiet» som nettopp ikke berører de store anstøtsstenene i forholdet mellom Tyrkia og Vesten.

Det avtegner seg nye maktkonstellasjoner: Tyrkias samarbeid med Russland og Iran sier noe om at radiusen er stor. Mye tyder på at EU ikke lenger har førsteprioritet for Tyrkia, og det akter slett ikke stå med lua i hånda.

Norge er flink til å smiske. Man smisker i FNs Menneskerettsråd, man smisker for å få taburetter i FN-systemet. Man driver smiske-diplomati i konflikter som Sri Lanka. Men vi hører nesten ingen protester når FNs Menneskerettsråd nekter å fordømme erobringen av Jaffna-halvøya, og når Sri Lankas regjering nekter å ta imot en FN-kommisjon som skal granske blodbadet. En regner med at 26.000 mennesker, muligens flere, ble drept. Sammenlign norske medier og myndighetenes omtale av dette blodbadet med dekningen av Gaza-krigens 1.400 drepte.

Hva er relevansen til Tyrkia? Tyrkia har selv drevet krig, ikke bare mot kurdere, men også andre indre fiender. En regner med 30.000 drepte de siste tiår. Dette er en krig Vesten har tolerert av maktpolitiske grunner, men derfra til å skjønnmale Erdogans Tyrkia er et drøyt stykke.

For det spesielle med dagens Tyrkia er at man bruker menneskerettigheter politisk og aggressivt. Det samme gjør islamistene. Erdogan gjør det også som ottomannernes etterkommer, slik Putin påberoper seg tsarriket.

Menneskerettigheter er en stokk man kan bruke politisk. Islamister og moralister forenes i raseriet mot Israel. Selv driver Erdogan krig i øst mot kurderne. Han kan snakke om at stormingen av Mavi Marmara var en krenkelse av sivilisasjonen som må få konsekvenser.

Det er den type svada og dobbeltmoral som Norge går inn på når det vil samarbeide med dagens Tyrkia. Vi har vist oss som læregutter på hjemmebane, og møter her mer kyniske og større «gutter». Men hvem sier at vi vil eller bør være med i denne «klassen»?

Les også

-
-
-
-
-
-