Gjesteskribent

De siste dagenes hendelser har for alvor synliggjort den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogans dramatiske spill om ubestridt makt i Tyrkia. Dette spillet kan raskt eskalere og med en nådeløs krig i nabolandet er fallhøyden stor.

Erdogan

 

Etter at Erdogan mislyktes i å sikre at hans parti AKP (Adalet ve Kalkınma Partisi, Rettferdighets- og utviklingspartiet) beholdt sitt rene flertall ved valgene på ny nasjonalforsamling i juni i år, har situasjonen gått fra vondt til verre.

For det første mistet altså AKP og Erdogan kontrollen med nasjonalforsamlingen, der de har hatt rent flertall siden 2002. Årets valg ble utlyst for at Erdogan skulle få grunnlovsmessig dekning for å tilføre ham selv, dvs presidentembetet som han ble valgt til i august i 2014, den fulle og utøvende makt. Etter 11 år som statsminister og landets ubestridte leder – av enkelte kalt den nye ottomanske kalifen – var Erdogan klar for enda mere makt. I de første årene som statsminister bekjempet han Kemalistene (etter det moderne Tyrkias ikoniske leder, Mustafa Kemal Ataturk) dvs sekularistene i landets væpnede styrker med alle midler. Særlig rystet ble sekularistene i Tyrkias stolthet, Forsvaret, av den såkalte Ergenekon-affæren, der flere hundre høyere offiserer og samfunnsstøtter ble anklaget for å ha deltatt i en sammensvergelse mot staten. Tyrkiske offisersbekjente av meg skummet av raseri mot Erdogan, men bøyde nakken og holdt kjeft.

Økonomisk oppgang

For den jevne tyrker, særlig de på landsbygda, var Erdogans styre alldeles utmerket. Økonomisk oppgang kombinert med større rom og respekt for islams fundamentale prinsipper som hodesjal og mer islam inn i skolene, var en sikker vinneroppskrift. Litt sabelrasling mot Israel, var heller ikke upopulært hos de brede masser. Protester ble avfeiet med innsiktsfulle og statsmannsaktige kommentarer som: -Hvorfor løper du vekk, din israelske spermie?
Da den arabiske «våren» spredte seg til nabolandet Syria, fikk Erdogan vann på sine drømmer om en renessanse for Tyrkia som ledestjernen i den sunni-muslimske verden. Syriske opprørere og aktivister fra hele verden fikk full økonomisk og materiell (les: våpen og trening) oppbakking fra Tyrkia. USA og NATO lot dette skje, de ville jo også få sparket bena under diktatoren Assad og hans mullahvenner i Libanon (Hizballah) og Iran. Noen lærer aldri.

Selv etter at de syriske opprørerne med direkte støtte fra Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia underkastet seg de fullstendig kompromissløse terroristene i den såkalte islamske staten, IS, fortsatte Erdogan og Tyrkia sin støtte.

Kurdiske tuer

Men så var det disse hersens «fjelltyrkerne» da, som ekte tyrkere kaller kurderne. De har jo funnet det for godt å bosette seg på kryss og tvers av alle legitime statsgrenser i denne delen av verden. Tyrkia har selv rundt 15 millioner av dem, og i Syria bor/bodde det om lag to millioner. Bashir al-Assad var aldri noen god venn av kurderne, og ettersom opprøret i Syria spredte seg skjønte han raskt at det var best å gi dem frie tøyler. Kurderne i Syria grep sjansen og etablerte raskt tre mer eller mindre selvstyrte områder de kaller Rojava (Sør-Kurdistan). Den politiske og militære ledelsen av disse områdene var og er dominert av Tyrkias erkefiende nummer én, Kurdistans arbeiderparti – Partîya Karkeren Kurdîstan (PKK). Derfor sto den syriske hæren rolig å så på, da styrker fra Daesh (IS) bombarderte en av disse tre, Kobane (Ayn Al-Arab) fra tre kanter for nokså nøyaktig et år siden.

tyrkia.stridsvogn.kobane

En tyrkisk stridsvogn beskuer dramaet i Kobane, på den andre siden av grensen til Syria, der styrker fra IS truet med å utslette byen. 130000 flyktet fra byen. Hvor mange av dem fikk komme til Europa? 

Bildene av kurdere som ble massakrert av Daesh-styrker som i årevis da hadde nytt godt av hjelp og støtte fra NATO-landet Tyrkia, ble for mye for den vestlige opinionen, og dannet opptakten til at USA og andre startet en (begrenset) luftoffensiv mot Daesh. Kobane overlevde, også takket være støtte fra Peshmergaen i Nord-Irak/Kurdistan.

Tyrkias den gang nyvalgte president måtte motstrebende se at erkefiendene i PKK fikk vestlig luftstøtte. Dog lot han grensen gå ved at han ikke tillot amerikanske fly å bruke NATO-basen Incirlik, inne i Turkia. Den tillatelsen fikk de først i juli i år, etter flere avsløringer om fortsatt tyrkisk støtte til Daesh, og etter terrorangrepet på et kurdisk NGO-møte i Suruc 20 juli. Etter dette var det ikke lenger politisk mulig for Erdogan å opprettholde sin motstand mot å delta i krigen mot islamistene som truer hele regionen.

Valgene i juni

Erdogan hadde planlagt å krone sin overgang til presidentstyre ved å utlyse nyvalg i juni. Sperregrensen ble satt til ti prosent for å unngå at for eksempel det kurdisk-vennlige Folkets demokratiske parti, HDP (Peoples’ Democratic Party. Halkların Demokratik Partisi (tyrkisk)/Partiya Demokratîk a Gelan(kurdisk) skulle bli valgt inn i nasjonalforsamlingen. Men der tok Erdogan feil!

For ikke nok med at han hadde lagt seg ut med store deler av Kemalistene i det miltære, med unge og miljøvenner i Istanbul, så hadde han også gjøvet løs på rivalene i Gülen-bevegelsen. Dette er en islamsk bevegelse som ledes av Fetullah Gülen – en tidligere alliert av Erdogan – bosatt i USA, og som har sitt eget medieimperium i Tyrkia. Etter at flere av disse avisen kom med reportasjer som avslørte utstrakt korrupsjon som direkte involverte Erdogan-familien, fikk de smake Erdogans pisk. Aviser ble stengt, en rekke dommere og politifolk med sympatier for eller medlemsskap i Gülen-bevegelsen ble trakassert eller arrestert, igjen med den hendige siktelsen «sammensvergelse mot Staten».

Dette var kanskje begynnelsen på Erdogans nedtur. Under opptakten til valgene kom det frem nyheter om politisk uenighet innad i AKP, og mange ikke-kurdere valgte i protest mot Erdogans maktmisbruk å gi sin stemme til det som alle oppfatter som det kurdiske partiet, HDP. De fikk et brakvalg, og med 13,4 % av stemmene fikk de hele 81 representanter i nasjonalforsamlingen. Ergo fikk de satt en stopper for at AKP uhindret kunne vedta en overgang til presidentstyre, og plutselig sto Tyrkia uten en flertallsregjering.

De andre to opposisjonspartiene i nasjonalforsamlingen er etterlevningene etter Bülent Ecevits gamle sosialdemokratiske parti, Det republikanske folkepartiet, CHP (Cumhuriyet Halk Partisi), kemalister som oppnådde 25 %, og stortyrknasjonalistene i Det nasjonalistiske aksjonspartiet, MHP (Milliyetçi Hareket Partisi), som oppnådde 16,3 %.

Kemalistene i CHP blir sett på som en trøtt gjeng uten evne til å fornye sin politiske agenda, og etter årtier med AKPs trakassering av deres kemalistiske verdier var de naturlig nok lite lystne på å gå i koalisjon med Erdogan. Nasjonalistene i MHP var rasende på Erdogan og AKP på grunn av deres «forhandlingslinje» med PKK, som muligens bidro til at Erdogan vant presidentvalget i august i 2014.

Avledningsmanøvre

Sannsynligvis i raseri over at kurderne ikke satte pris på hans «forhandlingsvilje», gjør så Erdogan det så mange andre statsledere i krise har gjort før ham, forsterker bildet av en ytre fiende. Samtidig som tyrkiske fly tillot amerikanske og allierte fly å bombe Daesh fra baser i Tyrkia, begynte også tyrkiske fly å bombe. Ikke bare Daesh-mål inne i Syria, men også mål tilhørende PKK i Irak. PKK, som til da hadde vært hans dialogpartnere og ikke minst Vestens kanskje viktigste støttespillere i kampen mot IS. Fredsprosessen med kurderne ble avblåst, Erdogan ville vinne støtte hos nasjonalistenei MHP for å sikre seg et flertall i nyvalget som er tillyst holdt 1. november.

 

I ukene som er gått etter denne uhyre risikable og for verden så farlige saltomortalen av den maktkåte Erdogan har vi fått se resultatene. Flere hundre mennesker er drept i aksjoner fra så vel kurdiske PKK og den tyrkiske hæren, og i går kom minnene om Krystallnatten frem igjen da hundrevis av HDPs partikontorer ble satt i brann. Det er dessverre ikke den første krystallnatt i Tyrkias historie.

 

Det er heller ikke rart mange kommer i tanker om uttrykket og filmen «Wag the Dog». Utenlandske investorer har sett skriften på veggen og har sendt den tyrkiske liren ut i en sterkt nedadgående spiral. Amerikanerne henter hjem familene til  militære og diplomater, og lederen for Arbeiderpartiets søsterparti i Tyrkia, CHP, Kemal Kilicdaroglu, advarer om at president Erdogan er i ferd med å «forvandle Tyrkia til en sjø av blod». Fra NATO hører vi ingenting, det vil si, jo litt:

I Kuwait Times kan vi lese at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fordømmer PKKs angrep mot Tyrkia.

 

(Se arkivet på document.no for flere artikler om Tyrkia. Bla annet om hva William Nygaard erfarte da han besøkte landet i 2012)