Kommentar

Versjonen til NRK-journalist Martin Gaarder bekreftet det som er Israels fremstilling: aksjonistene om bord på Mavi Marmara ønsket en konfrontasjon og var vel forberedt. Når NRKs egen korrespondent Sidsel Wold kaller dette for ensidig, demonstrerer hun at dette er en konflikt hvor redaksjonene driver kampanjejournalistikk.

En korrekt journalistisk tilnærming ville vært: mest mulig fakta, og flest mulig kritiske spørsmål: til alle parter.

Spørsmålene må skilles fra hverandre ut fra analytisk nivå. Det ene gjelder det faktiske hendelsesforløpet: Var det slik at aksjonistene – ordet aksjonist synes mer korrekt enn aktivist – gikk løs på soldater fra første stund? Forberedelsene slik Gaarder forteller, tyder på det: barn og kvinner var sendt under dekk, europeere akterut, og arabere og tyrkere foran.

De israelske Navy Seals var utstyrt med paintball-kuler, og var ellers bare utstyrt med håndvåpen som kun skulle brukes i ytterste nødsfall. Men aktivistene gikk løs på soldatene umiddelbart.

Activists grabbed soldiers and tried to hold them hostage, stripping them of their helmets and equipment.

One of the commandos tried to protect his comrade, who was under attack by a group of activists; they had been instructed by the flotilla commander to refrain from using their sidearms unless their lives were at risk.

Soldiers feared for their lives, asked permission to open fire

The force threw several stun grenades, but the violent attacks continued. Two soldiers were wounded, and some of the activists succeeded in stealing one of their guns. Shots were fired, and one of the soldiers fell to the ground, unconscious. Fearing for their lives, the soldiers asked and received permission to open fire, first taking aim at the activists’ feet.

In one corner of the ship, the commandos saw a gun flash. They returned fire and started chasing the shooter, but could not find him.

Videoen viser soldater som kastes ned til et lavere dekk. Aktivistene benyttet seg av overraskelsesmomentet og sjokktaktikk: soldatene ville være nødt for å bruke våpen hvis de skulle redde seg. Det gjorde de.

Er dette en taktikk som har vært anvendt tidligere? Det er det. Den er velkjent: eskaler volden så kraftig at motparten må bruke dødelig makt for å forsvare seg.

Dette er klassisk asymmetrisk krigføring: aksjonistene vet at de har et overtak fordi de er i sivile klær, og de utnytter det maksimalt.

Det er en taktikk norske soldater møter i Afghanistan: hvem er fiende, hvem er sivilist? Det er umulig å skille dem fra hverandre. Situasjonen gjør soldatene nervøse. Hvis en guttunge kommer ruslende, skal du være skeptisk? Hvis en motorsykkel ikke stanser, betyr det fare?

Aksjonistene på Mavi Marmara satset på at Israel ville ha så mye å tape på å bruke dødelig vold mot et sivilt skip, at de ville vinne uansett, enten ved at Israel ikke ville våge å stanse skipet med makt, eller at de ville prøve og lide et PR-nederlag av dimensjoner.

Utenforstående må stille seg spørsmålet: hvem lot dette skje? Hvem står bak? Et tyrkisk passasjerskip hadde neppe fått dra uten at tyrkiske myndigheter lot det skje. Det er mange måter å hindre en slik ekspedisjon på.

Hvorfor stiller ingen aviser spørsmål om hvilke NGO’er som organiserer flotiljen? Hva står de for? Hvor kommer midlene fra? Hvilke organisasjoner samarbeider?

Mediene benytter ukritisk ord som «hjelpearbeidere» og «hjelpesendinger». Vi vet nok til å konstatere at bildet er langt mer sammensatt.

Ikke minst gjelder det spørsmålet om Tyrkias politiske nyorientering, der det å spille det israelske kortet ser ut til å inngå. Det innkasserer poeng i den muslimske verden. Når norske medier later som om det er Israel som skader seg selv ved å bli uvenner med Tyrkia, er dette ikke bare forenklet. Det er uetterrettelig.

NRKs Sigurd Falchenberg Mikkelsen kunne i morgensendingen fortelle at noen av de hardeste diskusjonene i Sikkerhetsrådet i natt hadde vært mellom USA og Tyrkia, som ville ha en langt hardere tekst.

USA har observert Tyrkias nye kurs over lang tid, senest i utspillet overfor Iran, og stiller seg helt sikkert spørsmålet: hvilket spill driver Tyrkia, hva er de ute etter? Dette er blant de faktorer som kan bidra til at USA opptrer forsiktig. USA ønsker ikke å bli gissel eller brikke i Tyrkias maktspill.

Men slike overlegninger hører man sjelden eller aldri i norske medier. Tyrkias nye kurs har ellers vakt bekymring i lang tid, og den har tiltatt.

Når eller hvis en regjering velger å bruke aksjonister med asymmetrisk krigføring som instrument, er dette noe som påkaller uro hos andre stater. Det er hva terrorstater som Iran, Libya og Syria gjør. Dette til viktig forskjell fra undertrykkende stater som feks. Egypt. Bruken av væpnede grupper som utenrikspolitisk instrument, i dette tilfelle Hizbollah og Hamas, skaper helt nye situasjoner: de respekterer ikke de vanlige reglene for omgang mellom stater. Derfor er et land som Egypt minst like brutal mot Hamas og palestinerne som Israel. Men norske medier snakker ikke om det.

Unnlatelser er en viktig del av den skjeve fremstillingen. Lesere/seere får ikke med seg hva irregulær, asymmetrisk krigføring innebærer.

Hvis Tyrkia har valgt å gjøre dette til politiske instrument er det et risikabelt spill, ett som kan få USA til å reservere seg, av egne grunner, og ikke bare for å beskytte Israel, slik norske medier hevder.

Det er en tankegang som hevder at USA beskytter Israel i strid med egne nasjonale interesser, men dette er et altfor enkelt resonnement. USA er klar over dobbeltspillet mange muslimske stater driver, og kan lite gjøre med det. Men Tyrkia står i en særstilling som NATO-medlem. Hvis Tyrkia reorienterer seg østover vil dette også berøre Norge.

NGO’er

NGO’er, fra hjelpeorganisasjoner til menneskerettsorganisasjoner, er blitt politiske aktører. Mange av dem innlater seg på premisser de ikke ser rekkevidden av. Det oppstår bindinger til klientene og klientstatene. Dagsrevyen kunne igår vise intervju med en israelsk soldat fra gruppen Breaking the Silence. Det han sa var helt OK: faktisk er organisasjoner som hans en viktig del av israelsk demokrati, og et bevis på at det lever og vibrerer. Noe tilsvarende er en umulighet i et hvilket som helst arabisk eller muslimsk land. Men i norsk kontekst, og spesielt gårsdagens, blir innslaget en bekreftelse på at Israel er blitt bad boy.

Soldaten var i Norge på invitasjon av Kirkens Nødhjelp.

Hvis israelerne visste litt mer om konteksten de opptrådte i, ville de trolig uttalte seg annerledes. Israels egne kritikere tar fortsatt godviljen i Vest at face value.

Hvis de hadde forstått hva NRKs Sidsel Wold sa, ville de blitt betenkt. Wold har gitt seg sine egne følelser i vold (sic) og forsøker ikke en gang å legge bånd på seg selv. I dag ble regjeringen betegnet som «høyreekstrem» og stemningen i landet som maccharthyistisk.

Når korrespondenten for en statskanal gir seg til å polemisere mot regjeringen i landet hun skal dekke, er elementære faglige prinsipper brutt. Det har Wold gjort i lang tid: hun polemiserer mot Israels fremstilling i sine reportasjer. Noe tilsvarende skjer ikke når NRK dekker andre land. Wold har nylig hatt flere innslag om Tyrkias holdning til armenerne.

Hun intervjuet en kjent tyrkisk kommentator som sa det var umulig for Tyrkia å anerkjenne folkemordet, da nasjonen ble grunnlagt på nasjonalreligiøse prinsipper, som en muslimsk stat. Dette oversatte Wold med at en anerkjennelse oppleves som en «sverting» av Tyrkia, mens det kommentatoren sa var at en anerkjennelse ville rive vekk, eller truet statens grunnlag. Det er noe ganske annet. Wold så saken ut fra statsminister Erdogans perspektiv.

Stikkord for denne holdningen er unnlatelse: man raderer ut store deler av virkeligheten og plukker ut de bitene som man ønsker å fremheve.

Egeland

En av dem som aktivt bruker en slik metode er NUPI-direktør Jan Egeland. Han er tidligere toppbyråkrat i FN og selve ideologen for tanken om Norge som humanitær stormakt.

Egeland går inn for at FN skal overta kontrollen med grensene til Gaza. Når man kjenner erfaringene med FN fra Sør-Libanon vet man at dette er et forslag som Israel aldri kan gå med på. Hvis da ikke Egeland satser på rå makt: han vet at et flertall av landene i FN er fiendtlige til Israel. Prisen for å støtte Israel kan bli så høy at selv USA må gi konsesjoner.

I større og større grad virker det som om den norske regjeringen og den norske eliten beveger seg i en slik retning. Men de forteller klokelig nok ikke om hvilket selskap Norge havner i.

Dipliomati innebærer alltid et element av forstillelse. Men FNs løgnaktighet og hykleri er av en spesiell sort. Det var FN som hadde proklamert Srebrenica som FN-beskyttet sone. Thorvald Stoltenberg var Sikkerhetsrådets fredsforhandler og spilte en sentral rolle i diplomatiet som spilte fallitt i Srebrenica. Norge har ikke tatt noe oppgjør med denne erfaringen.

Sammenligningen er ikke søkt: Det er sterke krefter i FN og den muslimske verden som har langt mer ambisiøse mål enn få nødhjelp til Gaza. Det vet Egeland, men han sier ikke noe om det. Tvert om. Han spiller den fromme humanitære internasjonalisten, som med moralsk indignasjon vil stanse «galskapen».

Triumfalisme

Bernard Lewis introduserte et spennende ord i et intervju: triumfalisme. Han sa islam har beholdt en triumfalisme som kristendommen har gitt opp. Man vil seire for enhver pris.

Det finnes også en slik triumfalisme i vår egen kultur: 68’ere kommer stavrende ut på sine gåstoler. Edvard Hoem våkner fra dvalen og sier at Israel bryter de mest elementære sivilisatoriske normer. (Hvor har han vært de siste ti årene?) Egeland representerer den utopiske, humanitære triumfalismen: Israel må bli lært en lekse, må bli satt på plass av «verdenssamfunnet». Av land som Libya og Iran og Syria kanskje?

Denne fristelsen til å være engel og bli et monster, er stor. Det finnes et reservoar av moralsk indignasjon som mobiliseres hver gang Israel foretar seg noe. Faktisk er det slik at moralismen er omvendt proporsjonal med Israels feil eller «forbrytelser». Man får dermed en egeninteresse av å blåse opp feilene og gjøre dem til forbrytelser, sogar bevisste sådanne (Goldstone-rapporten), mens væpnede militser som skyter udiskriminerende raketter og anvender selvmordsbombere, unnskyldes.

Det er denne egeninteressen av å blåse opp Israels feil og gjøre dem til forbrytelser som må straffes, som er kjernen i dagens konflikt.

Det gjør våre egne medier, eksperter og politikere til aktører som profiterer på Israels situasjon. Med et slikt utgangspunkt er man selvsagt ikke interessert i å forstå Israels handlinger. Det ser man også i dekningen av Mavi Marmara: Ansvaret er Israels. Handlingsforløpet spiller ingen rolle.

Det eneste moralske svaret på denne moralismen og triumfalismen må være: Ikke i vårt navn.

Den ultimate forbrytelsen er å svikte jødene nok en gang, denne gang i moralens navn.

Kommentar

Versjonen til NRK-journalist Martin Gaarder bekreftet det som er Israels fremstilling: aksjonistene om bord på Mavi Marmara ønsket en konfrontasjon og var vel forberedt. Når NRKs egen korrespondent Sidsel Wold kaller dette for ensidig, demonstrerer hun at dette er en konflikt hvor redaksjonene driver kampanjejournalistikk.

En korrekt journalistisk tilnærming ville vært: mest mulig fakta, og flest mulig kritiske spørsmål: til alle parter.

Spørsmålene må skilles fra hverandre ut fra analytisk nivå. Det ene gjelder det faktiske hendelsesforløpet: Var det slik at aksjonistene – ordet aksjonist synes mer korrekt enn aktivist – gikk løs på soldater fra første stund? Forberedelsene slik Gaarder forteller, tyder på det: barn og kvinner var sendt under dekk, europeere akterut, og arabere og tyrkere foran.

De israelske Navy Seals var utstyrt med paintball-kuler, og var ellers bare utstyrt med håndvåpen som kun skulle brukes i ytterste nødsfall. Men aktivistene gikk løs på soldatene umiddelbart.

Activists grabbed soldiers and tried to hold them hostage, stripping them of their helmets and equipment.

One of the commandos tried to protect his comrade, who was under attack by a group of activists; they had been instructed by the flotilla commander to refrain from using their sidearms unless their lives were at risk.

Soldiers feared for their lives, asked permission to open fire

The force threw several stun grenades, but the violent attacks continued. Two soldiers were wounded, and some of the activists succeeded in stealing one of their guns. Shots were fired, and one of the soldiers fell to the ground, unconscious. Fearing for their lives, the soldiers asked and received permission to open fire, first taking aim at the activists’ feet.

In one corner of the ship, the commandos saw a gun flash. They returned fire and started chasing the shooter, but could not find him.

Videoen viser soldater som kastes ned til et lavere dekk. Aktivistene benyttet seg av overraskelsesmomentet og sjokktaktikk: soldatene ville være nødt for å bruke våpen hvis de skulle redde seg. Det gjorde de.

Er dette en taktikk som har vært anvendt tidligere? Det er det. Den er velkjent: eskaler volden så kraftig at motparten må bruke dødelig makt for å forsvare seg.

Dette er klassisk asymmetrisk krigføring: aksjonistene vet at de har et overtak fordi de er i sivile klær, og de utnytter det maksimalt.

Det er en taktikk norske soldater møter i Afghanistan: hvem er fiende, hvem er sivilist? Det er umulig å skille dem fra hverandre. Situasjonen gjør soldatene nervøse. Hvis en guttunge kommer ruslende, skal du være skeptisk? Hvis en motorsykkel ikke stanser, betyr det fare?

Aksjonistene på Mavi Marmara satset på at Israel ville ha så mye å tape på å bruke dødelig vold mot et sivilt skip, at de ville vinne uansett, enten ved at Israel ikke ville våge å stanse skipet med makt, eller at de ville prøve og lide et PR-nederlag av dimensjoner.

Utenforstående må stille seg spørsmålet: hvem lot dette skje? Hvem står bak? Et tyrkisk passasjerskip hadde neppe fått dra uten at tyrkiske myndigheter lot det skje. Det er mange måter å hindre en slik ekspedisjon på.

Hvorfor stiller ingen aviser spørsmål om hvilke NGO’er som organiserer flotiljen? Hva står de for? Hvor kommer midlene fra? Hvilke organisasjoner samarbeider?

Mediene benytter ukritisk ord som «hjelpearbeidere» og «hjelpesendinger». Vi vet nok til å konstatere at bildet er langt mer sammensatt.

Ikke minst gjelder det spørsmålet om Tyrkias politiske nyorientering, der det å spille det israelske kortet ser ut til å inngå. Det innkasserer poeng i den muslimske verden. Når norske medier later som om det er Israel som skader seg selv ved å bli uvenner med Tyrkia, er dette ikke bare forenklet. Det er uetterrettelig.

NRKs Sigurd Falchenberg Mikkelsen kunne i morgensendingen fortelle at noen av de hardeste diskusjonene i Sikkerhetsrådet i natt hadde vært mellom USA og Tyrkia, som ville ha en langt hardere tekst.

USA har observert Tyrkias nye kurs over lang tid, senest i utspillet overfor Iran, og stiller seg helt sikkert spørsmålet: hvilket spill driver Tyrkia, hva er de ute etter? Dette er blant de faktorer som kan bidra til at USA opptrer forsiktig. USA ønsker ikke å bli gissel eller brikke i Tyrkias maktspill.

Men slike overlegninger hører man sjelden eller aldri i norske medier. Tyrkias nye kurs har ellers vakt bekymring i lang tid, og den har tiltatt.

Når eller hvis en regjering velger å bruke aksjonister med asymmetrisk krigføring som instrument, er dette noe som påkaller uro hos andre stater. Det er hva terrorstater som Iran, Libya og Syria gjør. Dette til viktig forskjell fra undertrykkende stater som feks. Egypt. Bruken av væpnede grupper som utenrikspolitisk instrument, i dette tilfelle Hizbollah og Hamas, skaper helt nye situasjoner: de respekterer ikke de vanlige reglene for omgang mellom stater. Derfor er et land som Egypt minst like brutal mot Hamas og palestinerne som Israel. Men norske medier snakker ikke om det.

Unnlatelser er en viktig del av den skjeve fremstillingen. Lesere/seere får ikke med seg hva irregulær, asymmetrisk krigføring innebærer.

Hvis Tyrkia har valgt å gjøre dette til politiske instrument er det et risikabelt spill, ett som kan få USA til å reservere seg, av egne grunner, og ikke bare for å beskytte Israel, slik norske medier hevder.

Det er en tankegang som hevder at USA beskytter Israel i strid med egne nasjonale interesser, men dette er et altfor enkelt resonnement. USA er klar over dobbeltspillet mange muslimske stater driver, og kan lite gjøre med det. Men Tyrkia står i en særstilling som NATO-medlem. Hvis Tyrkia reorienterer seg østover vil dette også berøre Norge.

NGO’er

NGO’er, fra hjelpeorganisasjoner til menneskerettsorganisasjoner, er blitt politiske aktører. Mange av dem innlater seg på premisser de ikke ser rekkevidden av. Det oppstår bindinger til klientene og klientstatene. Dagsrevyen kunne igår vise intervju med en israelsk soldat fra gruppen Breaking the Silence. Det han sa var helt OK: faktisk er organisasjoner som hans en viktig del av israelsk demokrati, og et bevis på at det lever og vibrerer. Noe tilsvarende er en umulighet i et hvilket som helst arabisk eller muslimsk land. Men i norsk kontekst, og spesielt gårsdagens, blir innslaget en bekreftelse på at Israel er blitt bad boy.

Soldaten var i Norge på invitasjon av Kirkens Nødhjelp.

Hvis israelerne visste litt mer om konteksten de opptrådte i, ville de trolig uttalte seg annerledes. Israels egne kritikere tar fortsatt godviljen i Vest at face value.

Hvis de hadde forstått hva NRKs Sidsel Wold sa, ville de blitt betenkt. Wold har gitt seg sine egne følelser i vold (sic) og forsøker ikke en gang å legge bånd på seg selv. I dag ble regjeringen betegnet som «høyreekstrem» og stemningen i landet som maccharthyistisk.

Når korrespondenten for en statskanal gir seg til å polemisere mot regjeringen i landet hun skal dekke, er elementære faglige prinsipper brutt. Det har Wold gjort i lang tid: hun polemiserer mot Israels fremstilling i sine reportasjer. Noe tilsvarende skjer ikke når NRK dekker andre land. Wold har nylig hatt flere innslag om Tyrkias holdning til armenerne.

Hun intervjuet en kjent tyrkisk kommentator som sa det var umulig for Tyrkia å anerkjenne folkemordet, da nasjonen ble grunnlagt på nasjonalreligiøse prinsipper, som en muslimsk stat. Dette oversatte Wold med at en anerkjennelse oppleves som en «sverting» av Tyrkia, mens det kommentatoren sa var at en anerkjennelse ville rive vekk, eller truet statens grunnlag. Det er noe ganske annet. Wold så saken ut fra statsminister Erdogans perspektiv.

Stikkord for denne holdningen er unnlatelse: man raderer ut store deler av virkeligheten og plukker ut de bitene som man ønsker å fremheve.

Egeland

En av dem som aktivt bruker en slik metode er NUPI-direktør Jan Egeland. Han er tidligere toppbyråkrat i FN og selve ideologen for tanken om Norge som humanitær stormakt.

Egeland går inn for at FN skal overta kontrollen med grensene til Gaza. Når man kjenner erfaringene med FN fra Sør-Libanon vet man at dette er et forslag som Israel aldri kan gå med på. Hvis da ikke Egeland satser på rå makt: han vet at et flertall av landene i FN er fiendtlige til Israel. Prisen for å støtte Israel kan bli så høy at selv USA må gi konsesjoner.

I større og større grad virker det som om den norske regjeringen og den norske eliten beveger seg i en slik retning. Men de forteller klokelig nok ikke om hvilket selskap Norge havner i.

Dipliomati innebærer alltid et element av forstillelse. Men FNs løgnaktighet og hykleri er av en spesiell sort. Det var FN som hadde proklamert Srebrenica som FN-beskyttet sone. Thorvald Stoltenberg var Sikkerhetsrådets fredsforhandler og spilte en sentral rolle i diplomatiet som spilte fallitt i Srebrenica. Norge har ikke tatt noe oppgjør med denne erfaringen.

Sammenligningen er ikke søkt: Det er sterke krefter i FN og den muslimske verden som har langt mer ambisiøse mål enn få nødhjelp til Gaza. Det vet Egeland, men han sier ikke noe om det. Tvert om. Han spiller den fromme humanitære internasjonalisten, som med moralsk indignasjon vil stanse «galskapen».

Triumfalisme

Bernard Lewis introduserte et spennende ord i et intervju: triumfalisme. Han sa islam har beholdt en triumfalisme som kristendommen har gitt opp. Man vil seire for enhver pris.

Det finnes også en slik triumfalisme i vår egen kultur: 68’ere kommer stavrende ut på sine gåstoler. Edvard Hoem våkner fra dvalen og sier at Israel bryter de mest elementære sivilisatoriske normer. (Hvor har han vært de siste ti årene?) Egeland representerer den utopiske, humanitære triumfalismen: Israel må bli lært en lekse, må bli satt på plass av «verdenssamfunnet». Av land som Libya og Iran og Syria kanskje?

Denne fristelsen til å være engel og bli et monster, er stor. Det finnes et reservoar av moralsk indignasjon som mobiliseres hver gang Israel foretar seg noe. Faktisk er det slik at moralismen er omvendt proporsjonal med Israels feil eller «forbrytelser». Man får dermed en egeninteresse av å blåse opp feilene og gjøre dem til forbrytelser, sogar bevisste sådanne (Goldstone-rapporten), mens væpnede militser som skyter udiskriminerende raketter og anvender selvmordsbombere, unnskyldes.

Det er denne egeninteressen av å blåse opp Israels feil og gjøre dem til forbrytelser som må straffes, som er kjernen i dagens konflikt.

Det gjør våre egne medier, eksperter og politikere til aktører som profiterer på Israels situasjon. Med et slikt utgangspunkt er man selvsagt ikke interessert i å forstå Israels handlinger. Det ser man også i dekningen av Mavi Marmara: Ansvaret er Israels. Handlingsforløpet spiller ingen rolle.

Det eneste moralske svaret på denne moralismen og triumfalismen må være: Ikke i vårt navn.

Den ultimate forbrytelsen er å svikte jødene nok en gang, denne gang i moralens navn.