Kommentar

Dekningen av israelernes bording av Gaza-skipene minner om en workshop der aktivister og journalister samarbeider om å få det manus som gir den beste storyen. Mest mulig «blod» er det som gir størst effekt, også for aksjonistene.

Derfor blir det en forvirrende og ulogisk dekning. NRK og Sidsel Wold, VG og Aftenposten har hele tiden ignorert opptakene som den israelske hæren har gjort fordi det kommer fra en av partene. Samtidig hausses alt aksjonistene sier opp som sannferdig, uten kritiske spørsmål.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier til VG fra Sudan at vi nå må vente «til de som var øyenvitne kommer til orde». Mener han virkelig at aksjonistene er øyenvitner i betydningen tredjeparter?

Onsdag fikk Henning Mankell pryde forsidene med sin «barberhøvel». Leserne måtte tro at alt det israelerne har sagt om angrep og lynsjing var ren løgn. Den som leste grundigere, oppdaget at Mankell slett ikke var på «Mavi Marmara», men på en annen båt, «Sofia».

Det var bare på «Mavi Marmara» det ble konfrontasjon og dødsfall. Overtagelsen av de fem andre fartøyene forløp ordnet.

Aftenpostens erfarne Tysklands-korrespondent Håkon Letvik var i Istanbul og tok imot de tre norske som kom til flyplassen i natt. Overskrift: – Skremmende og ren terror. Ren terror? Oj, de må ha noen skrekkelige historier å fortelle, tenker man.

Så leser man nedover, og den «rene terror» viser seg å være det faktum at de mannlige aksjonistene måtte sitte med bundne hender i solsteken på dekk. Kvinnene fikk snart bevege seg fritt. Det var terroren! Og dette velger Aftenposten å slå opp. Det er selvsagt ikke tilfeldig. Det er kampanje, det er et forsøk på å piske opp en stemning, slik overskriften «En sjø av blod» var.

Journalister skal ha distanse til sine objekter for å kunne beskrive dem. Folk som har opplevd dramatiske hendelser, er naturlig nok preget av dem. Det hører med til jobben å lage en ramme som forklarer reaksjonen og setter den i relieff. Letvik og mange av hans kolleger gjør det motsatte. De identifiserer seg med objektene. De har ikke bare sympati. De blåser opp ordene deres uten å sette dem i kontekst. Det gjør at ordene blir til bomber som detonerer, moralske bomber. Israelerne er forferdelige. Hva gjør man med slike mennesker? Det er det logiske spørsmålet som ligger mellom linjene.

– Det var en skremmende opplevelse. Og ren terror for mennene som måtte sitte bundet på dekk hele dagen i solsteken og med et helikopter surrende over hodene sine, sier Randi Kjøs, lykkelig over at hun kunne sette føttene på tyrkisk jord.

Når det gjelder israelerne drar man storyen så langt som mulig, blåser den opp, dramatiserer og anretter den slik at leseren skal bli like opprørt som aksjonistene. Man vil skape en slik effekt.

Når det gjelder Tyrkia gjør Letvik det stikk motsatte. Han underkommuniserer Tyrkias rolle. Dvs., han beskriver beskjedent hva han ser, men gjør ingenting eksplisitt. Han skriver at regjeringsrepresentanter er til stede på flyplassen, at flere TV-kanaler sender live døgnet rundt. Men han drar ikke den logiske konklusjon: Dette er regjeringens show. Tyrkerne utnytter situasjonen til å piske opp en stemning av nasjonalreligiøs begeistring, og og de gjør det gjennom å mane frem et hat mot Israel.

Akkurat denne koblingen, Israel-hat som nasjonsbygging, er skummel.

Men er det ikke noe av den samme gjennomgangstonen i den norske dekningen? Vi skaper et nytt samhold gjennom å hate Israel. For at dette hatet skal legitimeres, må Israels handlinger fremstå som så grove at det ikke finnes noen formildende omstendigheter. Det gjør journalistene ved systematisk å ignorere videoopptakene fra den israelske hæren, eller der hvor en skadet israelsk soldat intervjues, fremstår beretningen uten sammenheng, slik Jon Magnus skrev i VG.

David Horowitz i Jerusalem Post rev seg i håret over IDF som satt på videoopptak i mange timer før de ble frigitt, opptak som dokumenterte lynsjingen av soldatene. Flere utenlandske kolleger hadde blitt overbevist av å se disse opptakene. Hvorfor ble de ikke sluppet før? Det israelske PR-apparatet er elendig og lar motstanderne prege nyhetsbildet, fortvilte Horowitz.

Men det spiller ikke noen rolle hva IDF eller regjeringen sier eller gjør. Norsk presse har definert dem som ensidige og nærmest utilregnelige. Sidsel Wold og flere av hennes kolleger har gitt Israel en diagnose, og syke mennesker tar man ikke alvorlig. De trenger behandling.

Jan Egeland og det internasjonale samfunn står klar i hvite frakker til å administrere tvangsbehandlingen. De legger opp til neste skritt: Israel må tvinges. Nok er nok.

Derfor må alle episoder utnyttes til minste trevl og blåses opp for å vise israelernes ondskap.

Voldsomheten i denne kampanjen kom for første gang til syne under Libanon-krigen i 2006. Volumet økte under Gaza-krigen, og nå tar det bare noen timer før maskineriet er i gang og alle arbeider ut fra samme manus.

Det er ironisk når Hanne Skartveit skriver i VG idag at den viktigste krigen foregår i mediene. Hun arbeider selv i en avis som deltar som stridende. Det er ikke en fair kamp.

Lukter en rotte

Er det slik journalistikk leserne vil ha? Neppe. Leserne har en lei tendens til å lukte det når noe stinker. Manipulasjon er manipulasjon. Forutsetningen for forholdet mellom avis og lesere er tillit. Den sørger Aftenposten, NRK og VG (de tre mediene denne kommentatoren følger tettest) for å ødelegge.

Men i tillegg kommer en annen faktor: lesernes politiske instinkter. Det kan være de reagerer på israelernes oppførsel. Men de frykter ikke jødene.

Skartveit skriver i dag at det er frykten som preger partene. Hun glemmer at frykten også finnes blant hennes lesere. De frykter ikke bare «ekstremistene» på Gaza-stripen, som hun kaller dem. De frykter islamister, de frykter massehysteriet som ser ut til å følge islam, de frykter hatet de ser rettes mot Israel, og føler seg ikke trygg på at så mange av dem er kommet til Norge. De husker Gaza-opptøyene 8. januar.

Det er en reell og høyst begrunnet frykt. Men Skartveit vil ikke snakke om den.

Håkon Letvik ser den, men han tør ikke legge sammen 2+2.

Det utspant seg sterke gledesscener da venner og familie tok imot de tyrkiske aktivistene. Demonstrantene viftet med palestinaflagget og ropte slagord til støtte for det palestinske folk, og Israel ble fordømt i harde ordelag av alt fra barn til bestemødre. Tidligere på kvelden hadde det vært en større demonstrasjon i Istanbuls gamleby, hvor budskapet gikk ut på boikott av Israel. Noen oppfordret også til hellig krig, og ropene «Allah er stor» gjallet mellom husveggene. På plakater ble de døde hyllet som martyrer.

Les også

-
-
-
-
-
-