Gjesteskribent

av Melanie Phillips

Mens det internasjonale samfunnet skynder seg med å fordømme Israel for volden ombord på et av skipene i konvoien på vei mot Gaza, som i følge rapportene resulterte i ti døde og flere titalls skadede, er det nå opplagt at den egentlige hensikten med denne «hatets armada» ikke bare var ytterligere delegitimering av Israel, men noe langt verre.

Gazas markeder er fulle av matvarer, tusener av tonn med forsyninger kommer inn i Gaza hver uke gjennom de Israel-kontrollerte grenseovergangene, og det finnes hverken sult eller noen humanitær krise. Det har hele tiden vært åpenbart at konvoien ikke var den humanitære aksjonen den ble påstått å være. Her er et filmopptak av det israelske forsvaret (IDF) som inviterer Marmara – det fremste skipet i konvoien – til å legge til kai i Ashdod for å få forsyningene brakt videre, for deretter å få svaret: «Nei, nei, vårt bestemmelsessted er Gaza.»

Og vi kan nå se at det virkelige formålet med denne invasjonen – støttet av den tyrkiske Humanitarian Relief Foundation (IHH), en radikal islamsk organisasjon som i 2008 ble forbudt i Israel for etter sigende å ha tjent som en viktig del av Hamas’ verdensomspennende finansiseringssystem – var å fremprovosere en voldelig oppstand i Midtøsten og over hele den islamske verden. Mens jeg skriver dette kommer det inn rapporter om arabiske opptøyer i Jerusalem.

Den forestillingen som det late, ignorante og skinnhellige BBC i likhet med andre vestlige media ukritisk har svelget, at arrangørene av konvoien er «fredsaktivister», er simpelthen latterlig. Denne undersøkelsen utført av Dansk Institutt for Internasjonale Studier redegjør i detalj for rollen IHH spiller i forbindelse med islamistisk terror i Afghanistan, Bosnia og Tsjetsjenia. I følge den franske dommeren Jean-Louis Bruguieres vitnesbyrd under rettssaken i Seattle mot Al Qaedas mislykkede «milleniumsbomber» Ahmed Ressam, hadde IHH spilt «[e]n viktig rolle» i Al Qaedas planlegging av bombeangrepet på flyplassen i Los Angeles i forbindelse med årtusenskiftet. Organisasjonen var også involvert i våpensmugling, og den spilte dessuten en nøkkelrolle i oppildningen av antivestlige følelser blant tyrkiske muslimer i forkant av krigen i Irak i 2003. «Fredsaktivister» er disse personene aldeles ikke.

Og denne konvoien var ikke annet enn det siste angrepet i den hellige krigen, jihad, hvor man utnyttet strategien som er islamistenes kjennemerke: vold og manipulasjon av media. Her er et klipp fra MEMRI (via Just Journalism) som viser hvordan den hysteriske stemningen mot Israel piskes opp ombord før skipene legger fra land, med synging av intifadasanger om «Khaybar» – den ikoniske nedslaktingen av jøder utført av muslimer i den sjuende århundre, i dag brukt som en flammende appell om å drepe jøder – og trusler om «martyrdøden». Dette var ikke bare et propagandastunt, men et terroristangrep.

Dette er hva Jerusalem Post skrev tidligere i dag om det som skjedde sist natt:

I følge IDF hadde de internasjonale aktivistene «forberedt en lynsjemobb» mot soldatene som bordet skipene ca. klokken 2 natt til mandag, etter flere timer tidligere å ha bedt dem om å stanse eller følge etter til havnen i Ashdod.

… Idet skipene ble bordet møtte soldatene vill motstand fra passasjerer bevæpnet med kniver, køller og metallrør. Soldatene brukte ikkedødelige midler for å spre mengden. Aktivistene lyktes i følge en IDF-rapport i å stjele to håndvåpen fra soldatene, og de åpnet deretter ild, hvilket ledet til en eskalering av volden.

Også i Jerusalem Post skrev David Horowitz:

Benayahu sa at soldatene, som var blitt sendt ut for å stanse konvoien på grunn av frykt for at den ville ta med seg våpen og annen farlig last til den Hamas-kontrollerte Gaza-stripen, ble angrepet med kniver og stenger og skarpe metallgjenstander.

Benayahu sa at to pistoler som hadde blitt avfyrt siden ble funnet ombord på det ene skipet, Marmara, hvor vold brøt løs. Han sa også, hvilket var høyst dramatisk, at en av «fredsaktivistene» ombord rev til seg våpenet tilhørende en IDF-soldat, at dette våpenet deretter ble rettet mot IDF-soldatene, som da de havnet under ild ikke hadde noe annet valg enn å skyte tilbake i selvforsvar.

… Det som nå virker mest presserende er å offentliggjøre levende bilder som viser nøyaktig hva som fant sted. Tidlig om ettermiddagen sendte israelske Channel 2 videoopptak som tilsynelatende viste en av personene ombord på Marmara knivstikke en IDF-soldat. Alle slike opptak burde ha blitt frigitt mange timer tidligere. Hvis det foreligger opptak som viser at en soldats våpen blir rappet og brukt mot IDF-tropper, bør det kringkastes, jo før jo heller.

Endel av disse bildene er nå tilgjengelige på nettet, men mange av dem er vanskelige å følge med på. Israelerne har som bestandig vært altfor sene med å gjøre det mest talende billedmaterialet og stoffet tilgjengelig på forståelig form (på engelsk heller enn på hebraisk, for himmelens skyld!). Dette klippet ser ut til å vise maskerte og bevæpnede aktivister fra på konvoien som slår israelske soldater (selv om kommentarene i denne BBC-rapporten som ledsager opptaket fantastisk nok ser ut til å hevde at de maskerte personene var israelske soldater. Når det er sagt skal det også sies at rapporten i World at One hos Radio Four var fair og balansert).

Dette klippet viser en israelsk soldat som blir knivstukket. Dette opptaket fra IDF samt dette viser angrep på kommandosoldatene, hvor man ser en som kastes av dekk, andre som angripes med en metallstang, en brannbombe og et bortføringsforsøk.

Etterhvert som det lir ut på dagen er det også i ferd med å bli klarere at israelerne, så langt fra å storme båtene for å angripe de ombord, var håpløst dårlig forberedt på den volden de møtte. Israels Channel 10 og IDF radio har rapportert at de israelske marinejegerne var utstyrt med paintballgeværer for å sikre færrest mulig omkomne blant terroristene på konvoien, og at pistolene kun skulle brukes som en siste utvei. Terroristene forsøkte å feste stålkablene fra helikoptrene over båten til båtens antenne i et forsøk på å få disse til å styrte. Det var først da terroristene slo soldatene med jernstenger, knivstakk dem og forsøkte å lynsje dem, at soldatene svarte. De israelske kommandosoldatene ble dyttet ned trapper, kastet overbord og beskutt.

Her er en rapport fra en radioreporter tilhørende det israelske forsvaret som befant seg ombord:

«Aktivistene hadde gjort en rekke forberedelser til angrepet på soldatene,» sa Lev-Rom, «herunder for eksempel et boks med 20-30 slynger med metallkuler; disse kan være dødelige. Der fantes også alle slags kniver og mange lignende gjenstander. Dette er det de omtaler som «kalde» våpen, i motsetning til skytevåpen. Dette var helt klart en lynsjemobbs forberedelser.»

Lev-Rom sa imidlertid at det virker som om forsvaret, «selv om det la sine planer med mange scenarioer i tankene, ikke var forberedt på denne muligheten. Forsvaret ser ikke ut til å ha visst hverken slags folk som var der eller hva slags våpen de hadde. Det var vanskelig for Israel å forestille seg at skipet, sponset av den tyrkiske staten, ville ha slike våpen. Israel var forberedt på å ha med anarkister å gjøre, men måtte i stedet takle terrorister – det er oppfatningen her.»

Her** er en enda sterkere beretning som viser hvor uforberedt de israelske soldatene var:

Marinejegerne firte seg ned på fartøyet en etter en, men så skjedde det uventede: Passasjerene som ventet på dem på dekk dro frem køller, klubber og slynger med glasskuler, og angrep hver soldat som kom ned. Soldatene ble overfalt separat og brutalt banket opp, men de forsøkte å stå imot.

Uheldigvis for dem var de imidlertid utstyrt med paintballgeværer, som brukes til å spre folkemengden ved mindre opptøyer, som i Bilin. Disse gjorde åpenbart ikke noe inntrykk på aktivistene, som fortsatte å banke opp troppene og sågar forsøkte å fravriste dem våpnene deres.

En soldat som kom en kamerat til unnsetning ble tatt av opprørerne og utsatt for svært harde slag. Kommandosoldatene var utstyrt med pistoler, men hadde blitt beordret til kun å benytte dem stilt overfor livstruende situasjoner. Da de kom ned fra helikopteret ropte de hele tiden «ikke skyt, ikke skyt» til hverandre, selv om de fikk mange slag.

Marinejegerne var stort sett blitt forberedt på å møte politiske aktivister som ønsket å holde en protest, snarere enn hardbarkede slåsskjemper. Soldatene hadde blitt bedt om å overtale aktivistene som gjorde motstand til å gi opp, og så eventuelt bruke paintballgeværene. De hadde bare tillatelse til å bruke pistolene under helt ekstreme omstendigheter.

Den planlagte stormingen av fartøyets kommandobro ble umulig, selv da et ekstra helikopter ble satt inn med enda en tropp soldater. «Kast sjokkgranater,» ropte kommanderende offiser i Flåte 13, som hadde oppsynet med operasjonen. Marineoffiseren befant seg ikke så langt unna ombord på en speedbåt tilhørende Flåte 13, sammen med styrker som forsøkte å klatre opp i skipets akterende.

Styrkene kastet sjokkgranater, ikke desto mindre fortsatte opprørerne på det øverste dekket, hvis antall da hadde økt til 30, slå de ca. 30 kommandosoldatene som en etter en fortsatte å fires ned fra helikopteret. På et bestemt tidspunkt tok angriperne en kommandosoldat, fravristet ham pistolen og kastet ham fra det øvre til det nedre dekket, ti meter nedenfor. Soldaten fikk en alvorlig hodeskade og mistet bevisstheten.

Det var først etter denne hendelsen at troppene tilhørende Flåte 13 bad om tillatelse til å åpne ild. Kommanderende offiser gav sitt samtykke til det: Dere kan begynne å skyte. Soldatene trakk sine pistoler og begynte å skyte opprørerne i bena, et trekk som etterhvert nøytraliserte dem. I mellomtiden hadde opprørerne begynt å skyte tilbake på kommandosoldatene.

Det blir hele tiden klarere at islamistiske terrorangrep som dette er fiendtlige, iscenesatte forestillinger hvor vestlige media – og deretter vestlige myndigheter – spiller en helt essensiell rolle i dramaet. Hvis massemedia og myndighetene nektet å svelge løgnene, og heller kalte operasjoner som denne og folkene bak den ved sitt rette navn, ville ikke slike terroroperasjoner ha funnet sted. Den islamistiske strategien i krigen mot Israel er omhyggelig tilpasset for å utnytte det mest effektive våpenet den arsenal har i den voldelige jihads tjeneste: de vestlige medier. Som på kommando resiterer vestlige myndigheter deres manus i rette øyeblikk, idet de fordømmer terrorens ofre for å ha forsvart seg selv. På denne måten slås enda en spiker inn i Vestens likkiste, takket være Vestens femtekolonnister.

La oss se om de vestlige elitene denne gangen viser noen tegn til å våkne fra sin dødelige transe.

Oppdatering: Jeg blir fortalt at nettsidene til Jewish Chronicle tidligere ble tatt ned (de er oppe igjen nå) på grunn av at tjenesten ble nesten helt utilgjengelig, tilsynelatende fordi noen vil stenge tilgangen til balansert dekning av affæren med Ashdod-flåten. Teknikerne hos JC, samt de som driver serverne, sier at dette ikke er en eller to personers verk – det er helt klart et koordinert og voksende fenomen.

** Oppdatering: Journalisten som skrev dette, Ron Ben-Yishai, kan ikke beskyldes for å opptre i hemmelighet på vegne av Israels regjering: Det var Ben-Yishai som i 1982 kom først til de palestinske flyktningeleirene ved Sabra og Shatila i Beirut og varslet om massakren der, som var blitt begått av falangistene mens Ariel Sharon så en annen vei.

Opprinnelig publisert i The Spectator 31. mai 2010