Israelske soldater den 15. desember 2023, i en tunnel som Hamas-terrorister ifølge IFD har brukt til å angripe Erez-grense­overgangen i nordenden av Gaza. Foto: Ariel Schalit / AP / NTB.

Hvis vi ser bort fra herdede anti-Israel-aktivister og Hamas-tilhengere, er det få som har stilt spørsmål ved Israels rett til militært angrep på Gaza etter det forferdelige angrepet den 7. oktober. Men Israels forsvar (IDF) har blitt utsatt for intens kritikk for måten krigen i Gaza føres, med påstander om overdreven maktbruk og til og med vilkårlige angrep. Noen tidligere vestlige militær­offiserer har sluttet seg til koret av fordømmelse og foreslår at IDF bør ta i bruk taktikken til koalisjons­styrkene i Afghanistan og Irak. Men gitt resultatene av begge disse krigene, gir kanskje ingen av dem noen ideell mal for hvordan jihadister kan beseires.

Midt i denne økende kritikken langveisfra har jeg ennå ikke hørt ett eneste realistisk forslag til en alternativ operasjons­måte som vil redusere de sivile skadene og samtidig oppnå de nødvendige militære målene. Dette forteller meg at IDF ikke har noe annet valg enn å fortsette denne konflikten langs gjeldende linjer, til tross for forferdelige tap av sivile liv. Men på bakgrunn av de dårlig informerte anklagene og den omfattende misforståelsen av hvordan IDF faktisk opererer i Gaza, er det verdt å se nærmere på hva IDF har gjort for å gjøre skaden på sivile minst mulig.

Jeg har vært i Israel siden starten av denne krigen like etter slaktingen, voldtektene, torturen og kidnappingen for tre måneder siden. I løpet av den tiden har jeg blitt grundig orientert om gjennom­føringen av operasjoner av IDF-sjefer og stab, og besøkt et bredt spekter av IDFs luft- og bakke­kamp­enheter, inkludert inne på Gaza-stripen, der jeg har vært i stand til å observere militære operasjoner førstehånds.

Under «Operation Swords of Iron» har IDF møtt og står overfor et av de vanskeligste og mest komplekse kamp­miljøene noen væpnede styrker noen gang har måttet håndtere. Hamas og de andre Gaza-terroristene har over flere år forberedt territoriet med våpen og ammunisjons­lagre, feller, miner, draps­soner, bakholds­angrep og snik­skytter­posisjoner.

De har et våpenlager som inkluderer sofistikerte bakke­kamp­systemer, inkludert anti­panser­missiler, veibomber, langt­rekkende snik­skytter­rifler, selvmords­vester, eksternt detonasjons­utstyr, angreps­droner, overvåkings­droner og bakke­monterte overvåknings­kameraer. I tillegg har de utplassert et stort utvalg av mobile rakett­oppskytnings­ramper som fortsetter å angripe Israels sivil­befolkning, med rakett­bombardementer som har pågått siden starten av krigen.

Hamas-krigere og deres infra­struktur er utstrakt integrert i alle befolkede områder på Gaza-stripen, og de flytter seg ofte både over og under bakken i forhold til IDFs og sivil­befolkningens bevegelser. Terroristene har hovedsakelig oppholdt seg i tett befolkede områder for å skaffe seg maksimal dekning og beskyttelse samt optimale fluktruter.

Hamas har konstruert et omfattende nettverk av under­jordiske tunneler for å oppnå beskyttelse for terroristene, for å flytte tropper og utstyr, for å lagre våpen, for å huse kommando- og kontroll­fasiliteter, samt for å sette i gang angrep og utføre bakholds­angrep. Noen av disse tunnelene har blitt utstyrt med tunge eksplosjons­dører for å gi større beskyttelse og stanse angripende tropper. De er minelagt og rigget med eksplosiver, varslings­utstyr og overvåknings­kameraer. Jeg har vært i tunnelene under denne konflikten og kan bekrefte at dette nettverket eksponentielt øker de allerede enorme utfordringene ved kamp i urbane områder, anerkjent av militære fagfolk som kanskje det mest krevende av alle kamp­miljøer. Jeg kjenner ikke til noe sammen­lignbart målrettet under­jordisk kompleks som noen væpnede styrker har måttet takle i noen annen konflikt.

Hamas’ taktikk er basert på utnyttelse av sivil­befolkningen i Gaza. Deres infra­struktur på overflaten misbruker beskyttede objekter, inkludert et stort antall skoler, sykehus og moskeer for våpen­lagring, kamp­posisjoner og tunnel­tilgang og -utgang. De har på samme måte brukt kontor- og kommersielle fasiliteter, butikker og boligbygg. I enkelte områder var så godtsom hvert eneste hus en del av terror­infra­strukturen. Og jeg har for eksempel blitt vist barnerom som brukes til å lagre granater, panser­vern­raketter og annen ammunisjon.

Det er en standard Hamas-taktikk for terrorister å bevege seg ubevæpnet i sivile klær blant sivil­befolkningen, hente våpen oppbevart i sivile bygninger og deretter utføre angrep mot IDF-tropper. Hamas tvinger ofte sivile til å forbli i stillinger som IDF sannsynligvis vil angripe, og forsøker enten å avskrekke fienden eller utnytte sivile dødsfall til inter­nasjonale propaganda­formål hvis et angrep blir utført. Det finnes også eksempler på at Hamas har drept sivile som ikke adlyder deres ordrer.

I tillegg til alt dette holder Hamas et stort antall gisler på Gaza-stripen, noe som medfører betydelige ekstra komplikasjoner, ettersom IDF forsøker å finne og redde dem og unngå å drepe dem utilsiktet. Hamas har brukt tilstede­værelsen av sine fanger, inkludert simulerte og innspilte gissel­stemmer og lignende opplegg, for å lokke IDF-soldater inn i bakhold. Sammen med tunnelene gir dette enda en unik dimensjon til denne konflikten.

Ingen steder er frie for terrorister og våpen

Denne skremmende miksen av samtidige og motstridende utfordringer, kombinert med det faktum at Hamas systematisk bruker Gazas befolkning som menneskelige skjold og opererer innenfor og under sivil infra­struktur, betyr at det bokstavelig talt ikke er mulig å oppnå de militære målene om å beseire Hamas og redde gislene uten tragiske sivile tap og den beklagelige ødeleggelsen av sivil eiendom fra både bakke og luft. Ingen hær i verden ville være i stand til å gjøre det, uansett hvilken taktikk de brukte, og faktisk har ingen annen hær noen gang gjort det i en sammenlignbar konflikt.

Hamas’ form for krigføring – som stort sett direkte og bevisst strider mot krigens lover – forklarer også hvorfor det er nødvendig at IDF opptrer med enorm slagkraft når det kreves, og opererer med militærmakt over alle områder av Gaza. Ingen steder i Gaza er frie for terrorister og våpnene deres, med mindre IDF har ryddet dem bort og sikret dem.

Jeg har blitt orientert om IDF-teknikker og opplæring for å redusere skade på sivile av befal, stabs­offiserer og advokater. Jeg har også snakket med et stort antall luft- og bakke­tropper, og alle har vist en klar forståelse av IDFs engasjement­sregler og lovene for væpnet konflikt, så vel som personlig og enhetlig dedikasjon til å følge dem. For eksempel var jeg nylig til stede på en konferanse med operativt befal inne på Gaza-stripen der de i detalj diskuterte tiltak for å unngå skade på sivile mens de angrep fiendtlige posisjoner i nærheten av en skole som ble brukt som tilflukts­sted av sivile. Det var klart for meg at viljen til å beskytte sivile var fremtredende hos kommandantene i plan­leggingen og utførelsen av taktiske operasjoner.

Tiltak som IDF rutinemessig iverksetter, omfatter valg av ammunisjon for å oppnå den nødvendige effekten på fiendtlige mål samtidig som man reduserer risikoen for sivile tap, spesielt i luft­operasjoner der slik kalibrering er mer praktisk mulig; beregne proporsjonalitet; skille mellom stridende og ikke-stridende; og advare og gjøre det mulig for sivile å forlate områder som skal angripes.

Sistnevnte inkluderer i skrivende stund utsendelse av 6 millioner flygeblader som oppfordrer sivile til å forlate spesifiserte områder og anviser steder med større sikkerhet. I tillegg har IDF foretatt 14 millioner forhånds­innspilte telefon­samtaler og 72.000 personlige samtaler som varsler sivile om at de bør forlate militære målområder. IDF overvåker deretter målområder nøye fra luften og fra bakkenivå for å bekrefte at sivile har forlatt målområdet dersom dette er mulig før de slår til.

Med disse og andre tiltak har IDF gjort alt de kan for å advare sivile om forestående angrep. Midlertidig evakuering av sivile fra områder med intense kamper til steder med relativ sikkerhet er den beste måten for å holde sivile så langt utenfor faresonen som mulig når man kjemper mot en fiende som ikke tar hensyn til sin egen befolkning, og som faktisk aktivt legger opp til å forårsake deres død for å legge press på Israel om å stanse sine militæroperasjoner inne i Gaza. Denne siste faktoren er kanskje ikke unik for denne konflikten, men for Hamas er den høyt prioritert, noe som gjør det langt mer utfordrende for IDF å minimalisere antallet sivile ofre. IDF erkjenner dette og gjør følgelig tiltak som overgår hva noen annen hær tidligere har gjort. Samlet sett representerer teknikkene jeg har beskrevet og IDFs andre sivile skade­reduserende tiltak den desidert største og mest sofistikerte anstrengelsen som noe militærkorps noen gang har gjort for å unngå sivile tap i kamp.

IDF jobber også hardt for å lindre sivile lidelser ved å legge til rette for humanitær hjelp. Det inkluderer daglige pauser i kampene og åpning av humanitære korridorer og humanitære nødhjelps­soner. IDF muliggjør tilførsel av hundrevis av tonn bistand hver dag, og nåværende begrensninger på bistands­levering skyldes ikke IDF-pålagte restriksjoner, men kapasiteten til FNs hjelpe­organisasjoner. IDF bestreber seg på å gjøre tilgangen på bistand mer effektiv enn den har vært så langt, og overveier å åpne et ekstra overgangs­punkt til Gaza. Denne innsatsen viser Israels vilje til å besørge humanitær bistand, til tross for at dette ofte innvirker negativt på de militære operasjonene. Faktum er at ensidige humanitære pauser og opprettelse av korridorer gir Hamas en militær fordel. I tillegg er det ingen tvil om at noe av bistanden som leveres til Gaza, er blitt konfiskert av terrorister.

Informasjons- og etter­retnings­mangler, operasjonelle feil, menneskelige feil, feil­beregninger og tekniske feil oppstår under alle kriger, og fører noen ganger til tragiske tap av sivile liv og faktisk brodermord («vennlig ild» eller «blått på blått»). Jeg har vært vitne til og vært involvert i flere slike hendelser i andre konflikter. Forferdelige hendelser av denne art har uunngåelig også skjedd i denne krigen. Når det er mistanke om feil eller ulovlig aktivitet, bruker IDF sin mekanisme for vurdering av fakta (som jeg har observert i aksjon) for å ta lærdom av det, forhindre gjentakelse og, hvis det er hensikts­messig, henvise saker til den militære general­advokaten for videre etter­forskning.

Basert på min egen militære erfaring i lignende typer konflikter og på mine direkte observasjoner gjennom de første tre månedene av denne krigen, har IDF etter min mening tatt alle rimelige forholdsregler for å oppnå sitt oppdrag, samtidig som de har gjort minst mulig skade på sivil­befolkningen og tilrettelagt mest mulig for humanitært arbeid. Israels militære mål er ellers hverken valgfrie eller noe man kan forhandle om. For å eliminere potensialet for en gjentakelse av en massakre som rammet Israel 7. oktober, noe Hamas’ ledere gjentatte ganger har truet med, må Hamas’ stridsevne ødelegges, organisasjonens evne til å fortsette å skyte dødelige raketter mot den israelske befolkningen må forhindres, og alle mulige anstrengelser må gjøres for å redde gislene.

 

Oberst Richard Kemp er en tidligere britisk hærsjef som tjenestegjorde i Afghanistan, Irak, Nord-Irland og Balkan-krigene. Artikkelen er opprinnelig publisert av Jewish News Syndicate den 5. januar, og gjengis på Document i norsk oversettelse med forfatterens vennlige tillatelse.

 

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.