Mens Israel på Gaza-stripen bare har noen minutters kjøring igjen til de er fremme ved grensen mot Egypt, beveger fronten seg stadig langsommere, og kampene er blitt langt mindre intense. Håpet er å finne skjulesteder hvor gisler fremdeles kan være i live. Den gjenværende ledelsen i Hamas på Gaza-stripen er blitt et forhandlingskort. Målet nå er å avslutte krigen i sør med færrest mulige tap, mens krigen i nord øker i intensitet.

Dette er ikke bare en lokal konflikt mellom Hamas og Israel. Hele regionen, inkludert Iran og Tyrkia, er engasjert sammen med Norge, USA og EU. Disse sekundære krigsherrene er nå intenst opptatt med å tegne et veikart for de krigførende som de tror vil vise veien til varig fred i området. Kravet til Israel som alle disse har til felles, er at Israel må stanse kampen mot Hamas og innlede forhandlinger om varig våpenhvile og humanitær bistand til befolkningen på Gaza-stripen, inkludert Hamas. Dette er også hovedkravet fra Hamas for å frigi de gislene som ennå måtte være i live.

Denne politikken overfor Israel krever en forklaring. De siste tiårene har vi vært vitne til mange kriger og konflikter i denne del av verden. Flere av dem hvor både USA, NATO og Norge har deltatt i bombingen, har vært langt blodigere og mer ødeleggende og uforsonlige enn den krigen Hamas igangsatte mot Israel sist oktober. Sammenliknet med krigen i Syria som kostet over en halv million menneskeliv og fordrev over 12 millioner, viser krigen i Gaza seg å være på den mer skånsomme siden, og vi lider selvsagt med hver og en av de sivile i Gaza som er uskyldige ofre i Hamas’ brutale krig mot Israel. Allikevel er kritikken av Israels forsvar mot en fiende som dekker seg bak levende skjold og gisler grenseløs. Forskjellen kan ikke forklares med annet enn at det er uakseptabelt for kritikerne at jøder forsvarer seg.

Hva er det da som får politikere og medier over hele Vesten til å late som om det er Israel som bryter internasjonal humanitærrett og begår krigsforbrytelser og folkemord, når dette i virkeligheten er spørsmål som kan reises mot deres egen atferd i regionen? Vet ikke utenriksminister Espen Barth Eide at norske flystyrker bombet sivile mål i hytt og vær i Libya uten å vite hva de traff? Er det embetsverket hans som ikke forteller ham sannheten, eller er det, som vi frykter, at heller ikke han kan tåle at jøder forsvarer seg når de utsettes for en pogrom i den hensikt å utslette dem? 

Faktum er at til tross for at Hamas utfører alle sine angrep mot det israelske sivilsamfunn fra stillinger som utelukkende er lokalisert i tettbygde sivile områder, og fra sivile steder som boliger, sykehus, moskéer, lekeplasser og FN-institusjoner, og Israel derfor tvinges til å rette sine militære svar mot Hamas på slike steder, så viser de sivile tapene i denne krigen seg å være vesentlig lavere enn de som ble resultatet av de krigshandlingene USA, NATO og Norge utførte i sine kriger mot terrorister i andre land i regionen.  

Nå har Sør-Afrika, av alle verdens land, reist sak mot Israel for Den internasjonale domstolen i Haag med påstand om at det er Israel som begår folkemord. Bortsett fra at anklagen er absurd og vi likevel kan forvente betydelig uvilje mot den jødiske staten slik denne domstolen for tiden er sammensatt, vil denne saken gi Israel en unik anledning til å legge frem den sterkt voksende mengden av ugjendrivelige bevis på at det er Hamas som er skyldig i planlagt folkemord og andre krigsforbrytelser, og at Hamas må ha internasjonale medskyldige.

Terrororganisasjonen Hamas har hatt aktiv støtte og medvirkning fra ansatte i FN-organisasjonen UNRWA, som i 1949 ble opprettet for å gi humanitær bistand til arabiske flyktninger og som fremdeles ikke har greid å gjenbosette en eneste flyktning. Arbeidet med å finne en verdig løsning på dette flyktningproblemet må komme i gang som følge av de avsløringer som er gjort.

Hittil har 19 land og bidragsytere til UNRWA suspendert sin støtte i påvente av den granskningen av forholdet mellom UNRWA og Hamas som er iverksatt på grunnlag av de bevisene Israel har kunnet samle inn i Gaza. Norge har gjennom mange år hatt en aktiv og omfattende forbindelse med Hamas og er fremdeles en stor bidragsyter til UNRWA. Det må skje en fullstendig klarlegging av i hvilket omfang den norske støtten, direkte og indirekte gjennom frivillige organisasjoner, kan ha bidratt til å bygge opp den militære infrastrukturen på Gaza-stripen som Hamas har brukt i sin pågående krigføring mot det israelske sivilsamfunn. Her bør ingen skånes for mistanke om medvirkning.

De tusener av sivile og militære ofrene for pogromer og terrorkrig krever at granskningen av alt som muliggjorde denne katastrofen, blir offentliggjort. Vi kan ikke leve med en mistanke om at vi som norske skattebetalere sitter igjen med en del av skylden. Selv om dette er et politisk vanskelig spørsmål, må vi kreve at i hvert fall Stortinget viser seg oppgaven voksen og tvinger frem en uhildet og fullstendig oversikt over den rolle Norge eventuelt kan ha spilt i opptakten til denne tragiske krigen. Norge er tross alt bundet av de traktater og konvensjoner som er vedtatt for å hindre slik medvirkning.

Perspektivet flytter seg gradvis fra sør mot nord etter hvert som Hamas blir nedkjempet. Dette viser klart krigens regionale karakter. Samtidig blir det stadig vanskeligere å neglisjere den dokumentasjon Israel har på samrøret mellom Hamas, UNRWA og de vestlige støttespillerne.

 

Denne og flere andre artikler finner du på Senter mot antisemittismes (SMA) hjemmeside: https://sma‒norge.no/

Støtter du det du leser? VIPPS til SMA: 84727 eller bruk vår bankkonto: 6242 10 60644

 

Kjøp Jean Amérys bok!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.