Kommentar

Nå slår TV2s utenriksjournalist Fredrik Græsvik til igjen. Han har sett at  Israels nye ambassadør konstaterer at Med Israel for Freds motoffensiv overfor mediene i sommer, virket. Aha! sier Græsvik. Så var det altså en organisert hatkampanje!

Græsvik forsøker å diskreditere forsøk på å påvirke mediene, noe venstresiden har drevet med i tiår. Når de plutselig får smake egen medisin kaller de det hat. Græsvik forstår ikke hvordan mediene virker, at nettet utjevner maktforhold: Han blottstiller sin manglende sans for fair play.

gressvik.tv2.hat

Græsvik var medlem av en lukket Facebook-gruppe som driver overvåking av skandinaviske medier med tanke på antisemittisme. Etter å ha gått noen omganger med medlemmene, signerte Græsvik utmeldelse:

gressvik.hatutfall

Græsvik synes å mene at bare de som har sett det han har sett, har rett til å mene noe. Men når han bruker uttrykket «barn massakreres» vil flere heve øyenbrynene. Græsvik eller Sidsel Wold er ikke de eneste journalister som har vært på Gaza. Det finnes mediebedrifter med langt større ressurser, som New York Times og Washington Post. De bruker ikke slike uttrykk.

Som journalist må Græsvik vite at ordet «massakre» har en spesiell betydning. Både han og Wold har twitret om «barn drepes» og at menneskelig lidelse er deres rettesnor. Kan det være at det er blitt for mye? Ledelsen i både NRK og TV2 har vist en viss uro over at journalistene går i clinch med kundene.

Elementært om kommunikasjon

Men det er langt igjen før kritikken når frem. En leser kommenterer hva hverken Græsvik og Wold eller institusjonene de jobber for, ser ut til å forstå, selv om det er elementært:

 

Som Græsvik utmerket godt vet, er det ikke alltid ordene som formidler et budskap, men HVORDAN man formidler det, og ikke minst, hva man IKKE sier!! Vi ser det stadig vekk gjennom fortielser i våre TV-nyhetsmedier, der man også stadig vekk benytter tonefall, skjeve smil, skuldertrekk, bedrøvet mine, alvorstynget ansiktsuttrykk, dårlig skjult oppgitthet for å legge et nytt og svært virksomt element til nyhetsformidlingen. Dette setter seg selvfølgelig fast hos forsvarsløse seere som får opplesernes og nyhetsreporternes egne tolkninger rett i fleisen, og som gjerne lar seg rive med av følelsene som ligger bak ordene.

Dette VET Græsvik, og det er derfor han med uskyldsren mine kan stille spørsmålet: Har jeg gitt uttrykk for «antisemittiske holdninger»?, og late som om det kun er ordrette antisemittiske sitater som kan anføres som «bevis». Dette er selvfølgelig fullstendig uredelig, og det VET Græsvik. Derfor blir hans offerrolle direkte pinlig.

Beskrivelsen av kommunikasjon ut over rene ord er treffende og elementær. Hvorfor later NRK og TV2 – eller de andre mediene – som de ikke forstår det elementære, når det er noe leserne/lytterne opplever hver dag?

Reaksjonen på dekningen i sommer var nettopp en reaksjon på dette som ikke sies i klartekst: kombinasjonen av ord, tonefall, mimikk, kroppsspråk. Publikum er ikke i tvil om hva de hører og ser.

Stadig flere forstår at Israel ikke er the bad guys. De har «sett» de svarte flaggene og forstår hva de betyr.

Vet de?

Men leseren tar kanskje feil på et vesentlig punkt: Han tror journalister som Græsvik og Wold vet hva de driver med, at det er bevisst manipulasjon. Der tror jeg han tar feil. Deres dekning er et resultat av mange små skritt. Det begynte på 60-tallet, med idealisering av offer for urettferdighet og glorifisering av frigjøring, og romantikk rundt vold. Jødene ble de sterke, dette har venstresiden og dens omland aldri kunne tilgi dem. De vil kun forsvare de svake, underlegne og heroiske.

Etter at palestinernes kamp ble koblet til islamismen, har venstresiden ikke klart å hoppe av. Det er som en familiehemmelighet man ikke får seg til å si rundt middagsbordet. Man utsetter og utsetter det ubehagelige. Bordet fanger bokstavelig talt.

Selektiv empati

Skyldfølelse forvandles til aggresjon. Lidelsene de omtaler er ekte nok, men empatien er blitt selektiv.

Siden norske medier har rendyrket konformisme og konsensus, og luket ut motstemmer, er det ingen til å motsi dem. De respekterer palestinernes forstillelse, og gjør selv det samme mot norske borgere; krever respekt for deres egen forstillelse. I lengden går det ikke.

Bonding

Som motvekt mot kritikken anvender de bonding: samhold gjennom felles krigsopplevelser og følelse av å kjempe for bombeofrene. Den samme bonding overføres på andre lidende, som båtflyktningene i Middelhavet. Dermed bygger man opp en moralsk kapital man kan bruke mot de som er umoralske nok til å stille spørsmålstegn ved at Europa skal være stå som mottak for smuglernettverkenes milliard-business.

Jo flere bombeofre, jo flere båtflyktninger, jo mer moralsk føler mediene seg.

Men det er en falsk moral.

Den undergraves av fakta som strømmer mot oss.

Mediene har i sommer messet om manglende proporsjonalitet. Men i bakgrunnen avtegnes nye spørsmål i skyggen av halshogginger og virkelige massakrer:

Hvordan blir proporsjonaliteten den dagen «de andre» – palestinere, Hizbollah, Hamas, IS – har de våpen Israel besitter?

Det spørsmålet stiller israelerne seg hver dag. De har ikke råd til å gjøre en strategisk bommert. Det spørsmålet burde også europeerne stille seg, for den dagen de får viljen sin og proporsjonaliteten er opprettet, vil det være for sent å innse at man tok feil. Det er lett å være idealistisk på andres bekostning.

Les også

Mangel på empati -
Fasit -
Beseiret på hjemmebane -
Medløperiet -
Vi har vært der før -
Vi har vært der før -
Misjonering -
Gilbert mistet dyden -
Balanse -

Les også