Det er noe paradoksalt med debatten omkring samfunnsomveltningene som menneskestrømmen avstedkommer.

På de fleste viktige saksfelter innhenter man gjerne informasjon, synspunkter og kommentarer fra fremstående fagfolk. En digert byggeprosjekt settes ikke i gang uten at ingeniører har uttalt seg. Men når det gjelder et lands demografi, fattes beslutninger uten at de fremste ekspertene setter premissene for diskusjonen, og disse er sjelden særlig synlige i mediene.

Det hører derfor til unntakene når den tyske storavisen Die Welt bringer et større intervju med Oxford-økonomen Paul Collier (bildet), professor i utviklingsøkonomi, migrasjonsekspert og forfatteren av «Exodus: How Migration is Changing Our World» (2013).

I denne boken – som er oversatt til store europeiske språk som tysk og italiensk, men ikke til norsk – sier Collier at vi kun står ved terskelen til et massivt innvandringstrykk fra Afrika og Asia. År 2015 ble etter hans oppfatning således bare en forsmak på hva vi har i vente.

ANNONSE

Paul_Collier_World_Economic_Forum_2013

I utvetydige vendinger legger Collier under intervjuet hele skylden for den såkalte flyktningekrisen på Tysklands statsminister Angela Merkel. Den tyske innvandringspolitikken redder ikke liv, den tar liv, mener Oxford-professoren.

Die Welt: For tiden er 60 millioner mennesker på flukt, flere enn noen gang siden andre verdenskrig. Likevel advarer De om at dette bare er begynnelsen på masseutvandringen. Hvordan kan det ha seg?

Paul Collier: Det må skilles klart mellom tingene. I denne flyktningkrisen har vi på den ene siden å gjøre med mislykkede stater som Syria. For folk som flykter derfra, handler det om å overleve. Da snakker vi om ca. 14 millioner mennesker. Og så er det alle de som bor i fattige land, og som drar til den rike, vestlige verden for å søke lykken. Disse utgjør flere hundre millioner mennesker. En kolossal masse som neppe kan kontrolleres når den først har satt seg i bevegelse.

Må vi innstille oss på at halve Afrika er på vei?

Det er ingen tvil om at kaoset øker i mange afrikanske land. Serge Michaïlof, som tidligere var økonom i Verdensbanken, hevder jo den påstanden at regionen sør for ekvator kan bli det neste Afghanistan. Der bor det omlag 100 millioner mennesker, og særlig i Mali og Niger er situasjonen allerede svært ustabil. Og så kommer den tyske statsministeren og sier at dørene til Europa er åpne. Tenk litt over hvordan disse menneskene oppfatter det.

Mener De at Angela Merkel kan klandres for flyktningekrisen i Europa?

Hvem ellers? Inntil i fjor hadde ikke Europa noe stort flyktningeproblem. Jeg kan ennå ikke forstå hvorfor Merkel handlet som hun gjorde. På den måten har hun definitivt gitt Tyskland og Europa en voldsom byrde og et stort problem, som det nå ikke er så enkelt å løse lenger.

Avisen er også opptatt av de innenrikspolitiske konsekvensene. Collier er ikke nådig med tyskernes selvbilde.

Vil det koste Merkel statsministerjobben?

Det spørsmålet kan jeg ikke med min beste vilje besvare. Men det jeg kan si, er at hun med sine utspill har gjort flyktninger om til migranter.

Hva betyr det?

Ganske enkelt at Tyskland åpenbart liker seg i frelserrollen. Men landet grenser ikke til noen land hvor det er krig eller krise. Alle disse menneskene som kommer til Tyskland, har tatt veien gjennom trygge tredjeland. Tyskland har ikke reddet en eneste syrer fra døden. Til tross for de beste intensjoner har Tyskland tvertimot flere dødsfall på samvittigheten. Tingene er kommet fullstendig ut av kontroll. Mange har oppfattet Merkels ord som en invitasjon, for først deretter å ha lagt ut på en farlig ferd, ofret sparepengene sine og risikert livet i usikre farkoster.

På intervjuernes spørsmål avviser Collier at fysiske stengsler ved grensene i seg selv løser problemene.

Så hva er løsningen?

Det må kommuniseres radikalt annerledes. Europa må gjøre det klart at velstandsmigranter slett ikke må legge ut på veien. Og flyktningene som ønsker å komme seg sikkerhet, kan ikke lenger gjøre det i Europa, men i trygge naboland, akkurat slik det er fastslått i folkeretten. Prinsippet om at trygge nabostater skal gi beskyttelse, må være tvingende – av to grunner: For det første er det enklest for flyktningene å komme seg til et sikkert naboland, uten å utsette seg for unødig fare. Og når det igjen blir fred i hjemlandet, kan flyktningene svært enkelt dra tilbake og hjelpe til med gjenoppbyggingen.

Innvendingene kommer raskt, som om avisen var masochistisk på Tysklands vegne.

Men Libanon, Tyrkia og Jordan kan ikke lenger bære byrden på sine skuldre.

Jeg har vært og sett på en av disse flyktningeleirene i Jordan. Livet der er ikke storartet, men det er til å holde ut. Og det er akkurat det som teller. Vi må hjelpe de menneskene som ufrivillig har forlatt sine hjem. Men de har likevel ingen rett til en plass under den europeiske velstandshimmelen.

På den måten gjør De det svært enkelt.

Slett ikke. Disse fremvoksende landene skal selvsagt ikke bli sittende alene igjen med regningen for flyktningene. Det er definitivt en sak for de rike landene å gi dem rettmessig kompensasjon for det.

Vesten må etter Colliers oppfatning ta ansvar for den økonomiske utviklingen i regionen. Han applauderer forslaget fra Tysklands finansminister om en slags Marshall-plan.

I øyeblikket har ikke flyktningene i de store leirene i Jordan og Tyrkia noen virkelige fremtidsperspektiver. Hvis man kommer dit med arbeidsplasser, er det mindre forlokkende å flytte til Vest-Europa. Den som skaffer jobber, har også en viss kontroll over flyktningene. Gjerder eller beskyttelsespenger til Tyrkia er derimot mindre effektivt.

Hvem skal skaffe millioner av arbeidsplasser i Jordan?

Den tyske økonomien er nesten som skapt for det. Tyske selskaper har jo flyttet masse jobber til Polen og Tyrkia. Så hvorfor ikke til Jordan?

Kanskje fordi det blant annet er mangel på nødvendig infrastruktur, markeder og utdannet arbeidskraft?

Jordan har faktisk etablert nye økonomiske soner, som er godt utviklet. Og man må da heller ikke være kjernefysiker for å jobbe i en fabrikk. Syrerne er ikke dårligere kvalifisert enn tyrkerne.

Collier poengterer at den europeiske debatten ikke engang nærmer seg de vesentlige spørsmålene. Debatten er snarere villedende.

Europa fører en helt forfeilet debatt. Den europeiske union er ikke ansvarlig for mottak av flyktninger. EU har derimot et stort ansvar for å sikre sine egne grenser, enten i fellesskap eller, hvis det ikke fungerer, hver enkelt stat for seg. Jeg forstår ikke hvorfor det stadig diskuteres.

Fordi Schengen-avtalen, som er et av de viktigste resultatene av det indre markedet, uunngåelig havner i graven.

Schengen er forlengst død. Og vet De hva? Det spiller ingen rolle. Mitt hjemland Storbritannia er ikke en del av Schengen-avtalen. Jeg kan ikke se at det er noen ulempe. Schengen er bare et teatralsk symbol for politikerne i Brussel. Med Schengen vil de innbille seg noe i retning av en europeisk stat. Men Schengen har ingenting med Europa å gjøre. Det avgjørende er at vi kan reise fra ett land til et annet. Og det går også uten Schengen.

Avisen foregriper en debatt som utvilsomt vil være langt fremme under valgkampen i Storbritannia før folkeavstemningen om medlemskapet i EU. Collier gir i praksis nei-siden drahjelp.

Eksportbedriftene i EU ser definitivt annerledes på den saken. De frykter enormt stigende kostnader hvis grensebommene senkes igjen.

Det argumentet mener jeg de skyver foran seg. Når jeg reiser til kontinentet, viser jeg frem passet mitt. Det tar ti sekunder, verre er det ikke. Det er viktig at man kan reise fritt, men man trenger ikke Schengen av den grunn. Det hele er ganske enkelt: Hvert land er ansvarlig for å sikre sine egne grenser. Du kan ikke reise enkelt inn Botswana heller. Hvorfor skulle det være annerledes i Europa?

Så Europa vil ikke bryte sammen hvis det bli slutt på Schengen?

Europa vil ikke bryte sammen. Alt det der er overdrevet. Problemet vil bli løst. Enten av statene i fellesskap, eller med nasjonale løsninger.

Han ønsker derimot ikke å krisemaksimere:

I boken Deres har De advart om at for mye innvandrere kan true den sosiale strukturen i samfunnet. I lys av overgrepene i Köln, er denne faren reell?

Jeg tror ikke det. Folk vil innse at tilstrømningen bare var konsekvensen av en stor politisk feil som vil bli rettet opp igjen. Men det blir helt sikkert vanskelig med integreringen. Jo flere innvandrere det er i et land, desto vanskeligere er det å leve sammen i et tett befolket område. For på den måten er det mindre behov for virkelig å åpne seg kulturelt og språklig for vertslandet. Som et resultat oppstår det vanskelig kontrollerbare parallellsamfunn.

Det er ikke godt å si hvor Collier finner holdepunkter for sin avsluttende optimisme:

Dette finnes det mange eksempler på. Men fra hvilke land som har løst problemet på en god måte, kan Europa hente lærdom?

I USA har innvandrerne kunnet gjøre god nytte for seg. Og Canada og Australia er eksempler på god integrering. Begge landene har en veldig selektiv innvandringspolitikk. Canada tar bare imot ca. 25.000 syrere – og bare familier, ikke enslige unge menn. På den måten oppstår ikke mange av de problemene Europa nå klager over.

Dessverre problematiserer han ikke at Europa, til forskjell fra USA, Canada og Australia, bare er en kort sjøreise unna de to fattigste verdensdelene på planeten.

Hvis et eksplosivt antall unge menn fra Afrika og Asia beslutter å ta seg til Europa, for der å leve av svart arbeid og/eller kriminalitet, er det et sikkerhetsproblem som vanskelig kan konfronteres kun med politiske signaler og økonomiske virkemidler. Sett i lys av migrasjonstallene for januar 2016, trenger det ikke gå lang tid før hele sakskomplekset forvandles til et problem av militær art.

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629