Gjesteskribent

Le Camp des Saints fra 1973 er Jean Raspails dystopiske roman om masseinnvandring og dens konsekvenser. I boka får europeiske aktivister en million fattige indere til å sette kurs for Europa i rustne skip. Dette får skjebnesvangre følger, da de velmenende idealistene som kommer ilende for å ønske de undertrykte velkommen, blir trampet i hjel da massene strømmer i land.

I romanen blir den nordlige halvkule overveldet av en innvandringsbølge fra sør. Politikerne toer sine hender i høye hus med væpnede vakter. Dagens masseinnvandring til Europa er ingen tsunami, men den er stor nok til at de som ønsker den velkommen, settes under press. Virkelighetens innvandrere kommer også i rustne farkoster, og forferdede idealister spiller en sentral rolle.

For mens aktivistene mener dette kun er et moralsk spørsmål, vil kjøligere hoder se et motsetningsfylt bilde. Dersom alle flykninger fra Nord-Afrikas kyst vinner fram, vil dette kunne føre til millioner av innvandrere til et Europa hvor innvandringsskepsisen alt er stor. Det hjelper ikke at de rike Golf-statene som har pustet på krigen i Syria unndrar seg. De gir nesten ikke asyl.

Hadde flyktningene utelukkende kommet fra krigene i Midtøsten, ville saken vært enklere, men båtfolket er en blanding av fordrevne, forfulgte og økonomisk motiverte flyktninger. Ifølge Oxford-økonomen Paul Collier sier om lag 40 prosent av befolkningen i fattige land at de ville emigrere om de kunne.

På noen korte tiår har innvandring endret befolkningssammensetningen i de fleste europeiske land. Norge kan tjene som eksempel. I 1970 var 1,3 prosent av den norske befolkningen av utenlandsk opprinnelse. I 2013 var det samme tallet 14 prosent. EU-gjennomsnittet for befolkningen som er fra utenfor Europa ligger på om lag seks prosent – 32 millioner.

I takt med at landegrensene er blitt lukket, velger asylsøkere i økende grad sjøveien. De tar stor risiko. Ifølge Amnesty International har minst 23.000 innvandrere mistet livet i forsøket på nå Europa, de fleste til sjøs. Tallet er stigende. EU mottok i 2013 mer enn 350.000 søknader for internasjonal beskyttelse, dette tallet vokste til 626.000 i 2014.

Europa sliter med å forene liberale idealer med at antallet innvandrere overstiger evnen og viljen til å ta dem imot. Fire ulike hensyn kolliderer. Det første er, paradoksalt nok, demokratiet. Dette er forankret i tanken om at folkeviljen, slik den uttrykkes i valg, teller. Opinionen i europeiske land er for tiden innvandringsskeptisk.

Dette står i spenning med den liberale staten, som er styrt av lover. Stater må leve opp til sine internasjonale forpliktelser. Disse forpliktelsene inkluderer EUs rett til fri flyt av arbeidskraft, FNs flyktningkonvensjon og EUs felles asylregelverk.

Nasjonal identitet er et tredje moment. De store volumene gjør innvandrere vanskelige og kostbare å integrere. Dagens innvandringspraksis overstiger de fleste staters evne til integrasjon, noe som skaper rivninger mellom nye og gamle borgere.

Et siste moment som gjør noe som er komplisert til en floke, er at liberale stater er markedsøkonomier som avhenger av fri flyt. Jo friere, jo bedre, synes historien å lære oss. Innvandring gir økonomien tilgang til arbeidskraft og nye tanker som fremmer innovasjon.

Vi ser at de fire prinsippene trekker i ulik retning. Mens representativt demokrati og nasjonstanken trekker i retning av restriktiv innvandringspolitikk, peker de to andre, rettsstaten og markedsøkonomi, motsatt vei.

Dette forklarer de mange selvmotsigelsene i innvandringsdebatten. Sett sammen vanskeliggjøres de to ekstreme løsningene, altså å gi alle som ønsker det asyl eller å stenge alle ute. Snarere vil den relative styrken til hver av de fire faktorene trekke i retning av mindre åpne grenser.

I medgangstider, når markedsøkonomien leverer varene og viljen til å underkaste seg overnasjonalt styre er stor, vil resultatet ofte være åpnere grenser, mens i tider da motgang øker behovet for samhold, vil hensyn til nasjonen og demokratiet fordre innstramninger.

Her ligger en annen del av svaret på hvorfor innvandring er så omstridt i vår tid. Strømmen av asylinnvandrere reguleres av forhold i opprinnelseslandene, ikke av behovene i mottakerlandene. Masseinnvandring til land i økonomisk krise vil alltid være kontroversielt.

Paul Collier mener at Europa har satt seg selv sjakk matt ved å signalisere en liberal asylpraksis, mens man samtidig bygger opp grensestengsler for å hindre at folk benytter seg av den. Han viser til at Australia løste problemet med båtflyktninger ved å transportere absolutt alle ut igjen og la deres asylsøknader behandles i tredjeland.

Mange land er skeptiske til redningsaksjoner av den typen Norge nå sender skip til, dels fordi dette utfordrer selve samfunnskontrakten, dels fordi det aktivt oppmuntrer folk til å ta uakseptabel risiko i forventning om å bli reddet. Det kan, paradoksalt nok, føre til flere døde flyktninger.

 

Asle Toje er Cambridge-utdannet statsviter, utenrikspolitisk forsker ved Nobelinstituttet, forfatter av flere bøker og en aktiv kommentator. Denne artikkelen ble først offentliggjort i Dagens Næringsliv den 29. april, og er gjengitt med vennlig tillatelse. Artikkelforfatteren er aktuell med boken Jernburet.

Jernburet forside