Sakset/Fra hofta

Asyl og menneskerettigheter

Det politiske asylet er den moderne, byråkratiserte utgaven av gjestfrihetens eldgamle forpliktelse. Som Enzensberger sier, var den «’noble’ asylsøkeren» en standardfigur i det 19. århundrets litteratur. Men erfaringene fra det 20 .århundret førte til en nedbryting av skillet mellom folk som kom for å søke tilflukt og folk som kom for å bli. En stats villighet til å garantere for innvandrerne som bodde der, var ofte et spørsmål om liv og død, slik det var for jødene i det nazi-okkuperte Frankrike, eller for polakkene som ble «repatriert» fra Vest-Europa til det kommunist-okkuperte øst etter 2. verdenskrig, bare for å nevne to av mange eksempler. Vesten ønsket ikke å gjenta disse feilene, og fikk forståelig nok en absolutt motvilje mot å overlate flyktninger til sin skjebne. De som rømte fra kommunismen og andre despotier som oppstod etter krigen, hadde ofte automatisk krav på den frie verdens gjestfrihet. Den amerikanske velkomsten av flyktninger fra Cuba fant sitt motstykke i Europa når man hadde å gjøre med flyktninger fra tidligere kolonier. Innflytelsesrike stemmer over hele det politiske spekteret ble hevet i sinne hvis man ikke sørget for en slik velkomst. Da Storbritannia i 1968 vedtok en innvandringslov som tok sikte på å stenge døren inn til landet for etniske indere som ble fordrevet fra Kenya under «afrikaniseringen», ble den kalt «det mest umoralske stykke lovgivning som noengang har kommet for en dag i noe britisk parlament» av den konservative journalisten Auberon Waugh. The Times skrev: «Arbeiderpartiet har en ny ideologi. Det bekjenner seg ikke lenger til troen på menneskets likeverd. Det tror ikke engang på britiske borgeres likeverd. Det tror på hvite, britiske borgeres likeverd.»

Til tross for enkelte lover (f.eks. den i 1968) som tok sikte på å begrense utlendingers krav på flyktningestatus, bredte det seg en forståelse av at velkomsten man skyldte flyktninger praktisk talt var betingelsesløs. Europas flyktningeproblem begynte å vokse, og dannet det den svenske økonomen Torsten Persson kalte «et mønster av politiske kriser som ringer i vann». Bare for å ta tilstrømningen til Skandinavia, begynte polske jøder å flykte fra den statlige antisemittismen på 1960-tallet, og grekere rømte fra «oberstenes» diktatur. Siden fulgte chilenerne som var tilhengere av Allende på 1970-tallet, vietnamesiske båtfolk noe senere, og på 1980-tallet kurdiske nasjonalister fra Tyrkia, samt flyktninger fra begge sider i krigen mellom Iran og Irak. Det var nok å være fra et krigsherjet område, f.eks. Algerie eller det østlige Tyrkia, for å bli innkvartert i Europa på statens regning mens myndighetene behandlet ens sak. Noen land, i særdeleshet Nederland, fastsatte prinsipper i lovforskriftene som gav bevisbyrden til den som ville nekte flyktninger asyl. Selv om staten avviste asylsøkerne og deres familier, opprettholdt den ofte støtten til dem hvis de valgte ikke å reise tilbake til hjemlandet. Det fremstod som en overtredelse av gjestfrihetens høyere lov å beordre dem tilbake.

Tidlig på 1990-tallet, da hungersnøden fremkalt av krigsherrene i Somalia og den etniske krigføringen på Balkan begynte nesten samtidig, fantes det et system som var så lett å utnytte at opphold ble gitt automatisk til potensielle innvandrere som forstod det. Diverse innvandringsvennlige, frivillige organisasjoner i Europa sørget for at de gjorde nettopp det. Mange av disse vokste frem av religiøse, veldedige organisasjoner, som den innflytelsesrike Vluchtelingen Werk i Nederland. Antirasistiske grupper hadde ofte denne rollen i Frankrike, og Røde Kors tjente som uformell innvandringsadvokat for det afrikanske båtfolket som kom til Europa etter 2006. Retten til å hente familien til asyllandet var en uunngåelig fortsettelse av den humanitære innvandringen. Ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) gikk halvparten av alle oppholdstillatelsene som ble gitt i Sverige i løpet av de 25 årene etter 1980 – nesten 400.000 – med til gjenforening av familier fra diverse geopolitiske katastrofeområder.

De europeiske landene ble til slutt så nedlesset i asylsøknader at det nesten var komisk. I 2006 erklærte Storbritannias innenriksminister John Reid at det var et mål, ikke nødvendigvis et oppnåelig sådant, å komme seg igjennom de «opphopte, ubehandlede» asylsøknadene innen fem år. Bare i 1992 mottok Tyskland nesten en halv million asylsøknader, hovedsakelig fra det tidligere Jugoslavia. Til tross for disse enorme tallene er det ikke sikkert at Tyskland var landet som bar de største byrdene. Det samme året nådde antall asylsøknader i Sverige, et land med bare ni millioner innbyggere, en topp på 84.000. Denne bølgen kom på et ubeleilig tidspunkt. Mellom 1990 og 1994 var Sverige presset mellom en voksende statlig sektor og den økte konkurransen næringslivet fikk internasjonalt, og landet gikk igjennom den verste økonomiske nedgangsperioden som noen vesteuropeisk økonomi hadde hatt i tiden mellom andre verdenskrig og finanskrisen i 2008. Landets BNP sank med seks prosent, og sysselsettingen gikk ned tolv prosent. Ettersom det overveldende flertallet av asylsøkerne ble akseptert, økte Sveriges befolkning med nesten én prosent i året. Og det uten å ta «familiegjenforening» med i betraktningen. Et erklært fremmedfiendtlig parti, Ny Demokrati, som ble grunnlagt rett før valget i Sverige, stormet inn i Riksdagen med seks prosent av stemmene.

Flyktninger er ikke et tilfeldig utvalg av menneskeheten. De er pr. definisjon et resultat av samfunn preget av vold, korrupsjon eller begge deler, og det er ikke noe humanitært prinsipp som lar en velge ut kun de mest rettskafne blant dem som flykter. For Europas vedkommende var de største humanitære katastrofene og blodigste krigene i nærheten enten i den muslimske verden (Iran, Irak, Somalia, Øst-Tyrkia) eller i egen bakgård (det tidligere Jugoslavia). For Sverige ble et resultat av dette en muslimsk befolkning på mellom 200.000 og 400.000 personer ved århundreskiftet, et tall som steg ytterligere etter 2003, da titusener av irakere flyktet etter den USA-ledede invasjonen.

Flyktninge- og asylforvaltningen er blitt skjerpet over hele Europa i de senere årene, stilt overfor folkelig motstand. En rapport fra FNs høykommissær for flyktninger i 2006, viste at det kun var 9,2 millioner flyktninger og asylsøkere verden over, det laveste tallet på 25 år, hvilket sannsynligvis ikke var tegn på annet enn strengere europeiske kontrollprosedyrer. Danmark, som innvilget størsteparten av asylsøknadene i 2001, innvilget kun en tiendedel tre år senere. Til og med det en gang så liberale Nederland endret lovene i 2001 og begrenset mulighetene til ankesaker, som av og til hadde pågått i årevis, hvilket i seg selv ble et påskudd for i praksis å bli innvilget opphold. I 2006 var det bare en sjettedel av asylsøknadene i Nederland som fikk såkalt A-status, dvs. retten til umiddelbar innkvartering i subsidierte, kommunale boliger, foruten integrasjonstiltak og undervisning i nederlandsk. (Avviste asylsøkere har likevel rett til å sende barna på nederlandsk skole, og ingen kontrollerer om de forlater landet eller ei.)

«Du må ha en jævlig god historie,» sa en tjenestemann i de nederlandske innvandringsmyndighetene i 2005. Men de beste historiene ble enkelt diktet opp. De ble velkjente takket være en utrolig effektiv ryktebørs for informasjon om innvandring. Det vil alltid være mulig å manipulere asylsystemet til en viss grad. Tidlig i 2006 kunne kvinner fra land hvor man praktiserer kvinnelig omskjæring bli i Nederland på femårige oppholdstillatelser. Folk som flyktet fra Iran, måtte som regel bevise at de var blitt torturert eller på annen måte forfulgt av myndighetene, bortsett fra homofile menn, som slapp inn automatisk. Gravide kvinner som var havnet i konflikt med Kinas «ettbarnspolitikk», ble tatt godt imot. Overraskende er det derfor ikke at kinesiske og østafrikanske kvinner, samt homofile persere, har utgjort en større andel av dem som har søkt asyl i de senere årene.

Folkeretten påla et særskilt ansvar hva angikk barn som innvandret. Svært få innvandrede tenåringer oppgir at de har fylt 18 år, og mange hevder at begge foreldrene er døde. De europeiske landene har hatt forskjellige oppfatninger om legitimiteten ved bruk av rettsmedisinske metoder (røntgenbilder av håndledd, undersøkelser av tennene) til bestemmelse av alderen. Innvandrerne visste hvilke land det var mest opportunt å hevde at man kom fra. Siden Elfenbenskysten var i krig i 2006, var det mange båtfolk som kom til Spania og hevdet at de var derfra, til tross for at de talte senegalesiske språk snarere enn språk fra Elfenbenskysten. De visste også hvilke land det var best å dra til: Under et besøk ved et nederlandsk hospits for innvandrere i 2005 kunne man høre innvandrernes egne rangeringer av de landene det var lettest for innvandrere å slippe inn i. På den tiden var det disse: 1) Irland, 2) Belgia, 3) «England» (hvilket betydde Storbritannia), 4) Sverige (som nylig var blitt lett igjen etter midlertidige mottiltak) og 5) Frankrike. Listen er helt sikkert annerledes i dag. Dette viser ikke nødvendigvis at noe land bestandig er et «enkelt mål» (selv om noen er det), snarere hvor utrolig oppmerksomme potensielle innvandrere er på endringer i innvandringslovgivningen og landenes «innstilling» til innvandrere.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering

Document.no inviterer leserne med på å finansiere oversettelsen av boken slik at den kan publiseres online, kapittel for kapittel.

Hvis du synes dette er et prosjekt det er verdt å støtte, sett inn penger på konto: 1644.29.32828