Sakset/Fra hofta

Asyl og demokrati

For de europeerne som mener at verdensdelen har et innvandringsproblem, er asylpolitikken selve kjernen i det. Dette skiller Europa fra USA, hvor det store skillet trekkes mellom lovlige og ulovlige innvandrere, og asylsøkerne ikke avstedkommer noen særlig indignasjon. I Europa går alle potensielle asylanter igjennom en systematisk, lovmessig prosedyre etter grundige undersøkelser fra statens side. Europeerne trekker det store skillet mellom «reelle» asylsøkere, som har rett til å bli, og «falske» sådanne (for å låne et tabloid britisk uttrykk), som ikke har det. Et flertall av asylsøkerne faller inn under betegnelsen falske, i den forstand at det ikke foreligger noen spesielle trusler mot dem i hjemlandet, annet enn trusselen om fattigdom. Noen uker etter den allerede omtalte stormingen av Ceuta og Melilla slo 3.000 sudanesere leir foran kontorene tilhørende FNs høykommissær for flyktninger i Kairo for å be om flyktningestatus. Det bisarre ved situasjonen var at mange av dem allerede hadde flyktningestatus i Egypt. Så dette var falske søkere i den forstand at det de egentlig var ute etter, var å dra til et mer velstående land enn Egypt. Den triste slutten på historien viser dog at det ikke alltid er så lett å trekke skillelinjen mellom «reell» og «falsk»: I løpet av de siste dagene i 2005 angrep egyptisk opprørspoliti leiren og drepte 23.

Det er svært få steder i Europa hvor det tas aktive skritt for å sende avviste asylsøkere hjem. Antall avviste asylsøkere som blir værende er kanskje så høyt som 80 prosent. Da innenriksminister David Blunkett i 2003 ble spurt av BBC hvor mange utlendinger som bodde ulovlig i Storbritannia, sa han: «Svaret er at jeg ikke har den fjerneste anelse. Jeg antar det er en fantastisk overskrift som vil gjøre mine rådgivere skrekkslagne, men det har jeg altså ikke, og heller ingen andre i regjeringen.» En vanlig populistisk antagelse er at elitene er tilhengere av en liberal asylpolitikk ikke som et mål i seg selv, men som et middel til økt arbeidsinnvandring. Det kan være noe i dette. Man hører ofte at det å begrense antall asylsøknader ved å sende tilbake dem som ikke tilfredsstiller kravene, ville være for brutalt eller for kostbart. Påstanden om at det er «fåfengt» (for å bruke Albert O. Hirschmans uttrykk) gjentas ofte. De 4,7 milliarder pund sterling som det ifølge Institute of Public Policy Research ville koste å deportere dem som oppholder seg ulovlig i Storbritannia etter at visumet er utløpt, er en indikasjon på det Guardians kommentator Madeleine Bunting kaller «politikkens fantasiland». Det er muligens riktig, men ikke nødvendigvis fordi velgerne synes det er sløsing med offentlige midler å bruke 4,7 milliarder på å gjøre innvandringspolitikken ubarmhjertig effektiv.

Måten det politiske asylet diskuteres på i Europa, radikaliserer den politiske debatten snarere enn å roe den ned. Siden retten til asyl er basert på universelle verdier og siviliserte regler, isoleres den fra den demokratiske prosessen som har ført til innskrenkninger i andre typer innvandring de siste årene. Dette sikrer at enhver som fortsatt mener det er for mye innvandring til Europa og ønsker å stramme inn asylpolitikken ytterligere, nå er nødt til å ta de siviliserte reglene opp til diskusjon. Populistiske politikere som er imot innvandring – f.eks. Pia Kjærsgaard fra Dansk Folkeparti og talkshow-verten Robert Kilroy-Silk, som ledet det eksentriske UK Independence party til en overraskende tredjeplass under Europa-valgene i 2004 – har tatt til orde for at deres respektive land skal trekke seg fra Genève-konvensjonen av 1951 om flyktningestatus, som legger ut om hvilke forpliktelser de undertegnende statene har overfor flyktninger og asylsøkere. Sommeren 2006 antydet Storbritannias statsminister Tony Blair og innenriksminister John Reid at de også kunne komme til å ta Storbritannias deltagelse i konvensjonen opp til ny vurdering. Selv om Gordon Brown har vært tausere i sakens anledning, har han ikke akkurat samlet folket omkring den europeiske rettighetslovgivningen heller. Ledende parlamentarikere i Kjærsgaards parti erklærer åpent sin mistillit til «venstrevridde intellektuelle» og de «sakkyndige» vurderingene som avgjør tildelingen av asyl. De bruker «sakkyndig» som synonym til antidemokratisk, og de har et poeng. Tanken om at et demokratisk velgerkorps er upålitelige voktere av siviliserte regler er underforstått i mye av den politiske diskusjonen omkring innvandringen i Europa og andre steder.

Asylforvaltningen og spørsmålet om hvorvidt asylsøkere er ekte eller falske eller genuint desperate, har hatt mindre med indignasjonen å gjøre enn det kan se ut til ved første blikk. Det politiske asylet opprører velgerne fordi det er en annen avtale enn den de ble lovet da masseinnvandringen begynte. Som den nå avdøde sosiologen Abdelmalek Sayad sa, oppstår problemene «når innvandringen opphører å være utelukkende arbeidsinnvandring – altså kun bestående av arbeidere, og går over til å bli integrering av familier (eller innvandring med tanke på bosetting).» Disse nye innvandrerne som kommer i egenskap av slektninger og flyktninger, kommer ikke for å gjøre, de kommer for å være.

Det ble ofte sagt i kjølvannet av Gastarbeiter-programmet at Europa hadde lett etter produksjonsfaktorer, og først senere innså verdensdelen at den importerte mennesker. Flyktninger kommer helt utvetydig som mennesker, de presenterer seg selv i den lidende menneskehetens navn. Man tenker sjelden på dem som «produksjonsfaktorer». Så mens de har færre målbare fordeler å tilby landet de kommer til, stiller de langt større krav til det enn de gamle arbeidsinnvandrerne noen gang gjorde. Denne forandringen var uunngåelig så snart masseinnvandringen kom i gang. For innfødte europeere føltes det som en del av en større forandring, fra en passiv innvandrerbefolkning til en bevisst sådan. Dette var noe de europeiske verdiene, slik de hadde utviklet seg siden den andre verdenskrig, var totalt uforberedt på.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering