Sakset/Fra hofta

Segregasjon eller selvsegregasjon?

I 2005 advarte Trevor Phillips, leder for den offentlige kommisjonen mot rasisme i Storbritannia, om at landet var i ferd med «å gå i søvne mot segregasjonen». Isolasjonen var spesielt streng blant etniske pakistanere og folk med opphav fra Bangladesh. Phillips bemerket at antall britiske statsborgere av pakistansk herkomst som bodde i virkelige «ghettoer», steder hvor minst to tredjedeler av innbyggerne tilhørte en bestemt etnisk gruppe, hadde tredoblet seg i løpet av 1990-tallet. I visse britiske byer, som Bradford og Leicester, viste en statistisk undersøkelse at minst 15 prosent bodde i ghettoer, et tall som omtrent er sammenlignbart med situasjonen for svarte i Miami og Chicago, og ingen av disse byene betraktes som eksempler til etterfølgelse hva angår relasjoner mellom folkegrupper. «Noen blant minoritetene flytter inn i mindre etnisk konsentrerte middelklassestrøk,» sa Phillips, «men de som blir igjen, hardner til i sin avsondrethet.»

Noen latterliggjorde Phillips’ pessimisme. Londons ordfører Ken Livingstone påstod at det britiske samfunnet var i ferd med å bli mindre segregert, ettersom antall «blandede nabolag» hadde økt fra 864 til 1070 i løpet av 1990-tallet. Han hevdet også at antall «etnisk blandede par, og barn med foreldre av forskjellig etnisk opphav, har økt med 20 prosent på ti år». Men forskningen som Livingstone viste til, finansiert av en multikulturalistisk lobby, gjorde ikke så mye for å motbevise segregasjonen som den gjorde for å bortdefinere den. Resonnementet lød at siden «tusenvis av områder som er 95 prosent hvite ikke omtales som segregerte,» ville det å kalle et nabolag segregert bare fordi det bodde svært få hvite der, være å «tillegge et farget strøk et belastet uttrykk som kunne avstedkomme enda flere diskriminerende påstander». Dette er ikke rett. Et nabolag uten innfødte engelskmenn kan godt være mangfoldig, men det kan ikke være integrert, om man antar at det faktisk er England studiens forfattere ønsker at innvandrerne skal integreres i.

Ingenting gjorde mer for å radikalisere de innfødtes oppfatning av innvandringen enn denne måten å omtale den på: ved å bruke statistikk som mer var et resultat av ideologi enn av samfunnsvitenskap, i den hensikt å mobbe folk til å la være å tro det de kunne se med sine egne øyne. Hvis man definerer terminologien slik at ethvert nabolag med et høyt antall minoriteter kan kalles for «blandet», vil enhver økning i minoritetsbefolkningen (eller enhver innvandring) resultere i en økning i antall blandede nabolag, hvilket kan presenteres som en velsignelse for samfunnsharmonien, uansett om nykommerne integrerer seg eller ei. Slik ble det gjort i Storbritannia. Studiens opphavspersoner medgav at de blandede ekteskapene man skrøt av, for det meste ble inngått blant innvandrere, ikke mellom etterkommere av innvandrere og unge innfødte. «Hvite kristne personer», som engelske statsborgere av engelsk avstamning ble kalt, hadde ikke for vane å gifte seg utenom sin egen gruppe.

Innvandrere til Storbritannia klaget ofte over at de aldri møtte innfødte europeere. En britisk regjeringsrapport offentliggjort etter flere dager med voldelige sammenstøt mellom hvite og asiater i flere nordlige byer i 2001, siterte en brite av pakistansk opphav på følgende: «Når jeg går fra dette møtet med deg, drar jeg hjem, og jeg kommer ikke til å se flere hvite ansikter før jeg kommer tilbake hit neste uke.» Men mange innvandreres stadig mer munnrappe klager over at de ble systematisk ekskludert fra det europeiske livet, ble ikke alltid lyttet til, og de ble sågar avfeid som urimelige. Europeerne pleide å møte innvandrere som ansatte i butikker og restauranter eller i andre serviceyrker – alt sammen jobber hvor elskverdighet kan kjøpes selv om den ikke er ektefølt. Hvordan kan du si at du er ekskludert, lurte europeerne på, når jeg alltid forteller hvor deilig baklavaen din er?

De europeerne som var mest foruroliget over innvandrernes isolasjon, var dem som i likhet med Phillips hadde arbeidet hardest for harmoni mellom folkegruppene. Hvem sin feil var denne isolasjonen? Var den påtvunget eller selvvalgt? Var det segregasjon eller selvsegregasjon? Var de innfødte kalde og rasistiske? Eller var nykommerne tiltaksløse og voldelige?

Det fantes unektelig en viss diskriminering i det europeiske jobb- og boligmarkedet, selv om den var mild sammenlignet med det man kunne ha funnet i USA for førti år siden. Studier i Sverige fant at barn fjernadoptert av svensker, som ofte ser annerledes ut, hadde dårligere resultater som jobbsøkere enn etniske svensker i en lignende situasjon, og at leiligheter som var «ledige» for svensker, av en eller annen grunn ble «opptatte» når ikke-europeere dukket opp. Lover som forlangte at jobbkandidaters CV-er ble gjort fargeblinde, ble foreslått i flere europeiske land, blant annet i Frankrike i ukene etter at Nicolas Sarkozy ble valgt i 2007. Studier som lignet de svenske hadde blitt gjort i Frankrike, denne gangen med CV-er med etternavn som lød muslimske, og de viste tilsynelatende en særlig motvilje mot å ansette eller leie ut til muslimer. Og selv om innvandreres dårlige karrièreutsikter kan være tegn på fordommer, trenger ikke suksess være tegn på deres fravær. Barn av muslimske innvandrere gjentar ofte erfaringen jødiske amerikanere gjorde i industrialderen, da de omgikk fordommene ved å fokusere på sine yrkesmessige kvalifikasjoner. Blant arabiske drosjesjåfører og kurdiske kebabselgere hører man ofte om min legesønn eller min advokatdatter. Arabere er nå sterkt representert ved jus- og medisinstudiene i Frankrike, og noen av de mest fremstående legene i landet er barn av innvandrere.

Hvilken side som ble klandret for segregasjonen spilte kanskje en moralsk rolle, men det hadde ikke så mye å si i praksis. Da journalisten Giovanni di Lorenzo oppdaget hvordan minoriteter i tredje generasjon trakk seg tilbake til sine egne «parallellverdener» i Tyskland, skrev han følgende: «Manglende profesjonelle kvalifikasjoner bortforklares villig med påstått diskriminering fra tyskernes side, og resultatet er en voksende aggresjon fra eksempelvis unge tyrkeres side, hvilket ender med reell avvisning.» Så snart minoritetssamfunn herdes til isolerte etniske grupper, er prosessen vanskelig å snu, selv om majoritetsbefolkningen har viljen og pengene til å gjøre det (noe de sjelden har). Det finnes en utmerket distinksjon, som gjøres i franske politiske diskusjoner, mellom mixité (at mennesker med forskjellig hudfarge og religion lever ved siden av hverandre) og sociabilité (dypere kontakter, sågar intimitet, mellom folk av forskjellige kulturer). Det førstnevnte er lett nok å få til, men hvordan man oppnår det sistnevnte er et mysterium. Da et strøk i Helsinki, en av de europeiske hovedstedene som er minst berørt av innvandringen, ble fylt opp med så mange somaliere at det fikk tilnavnet «Mogadishu Avenue», foreslo bystyret at man skulle bygge boliger for høyinntektsgrupper i dette området. Men selv nærværet av rike mennesker gjorde lite for å bryte isolasjonen og få bukt med arbeidsledigheten blant somaliere. Det erstattet segregasjon mellom bydeler med segregasjon innenfor bydeler. Amerikanerne lærte hvor nytteløs denne øvelsen var i de senere fasene av opphevelsen av raseskillet, en fase kjennetegnet ved så resultatløse og splittende tiltak som tvangsbussing av elever i videregående skole.

Amerikanere som prøver å forstå hvordan Europas integrasjon av etniske minoriteter, spesielt muslimske sådanne, er gått i vranglås, bør se nærmere på sin egen historie hva angår såvel innvandringen som forholdet mellom folkegrupper. Amerikansk innvandring har innebåret, og forsetter å innebære, en nokså forutsigbar prosess av økonomisk fremgang og sosial assimilering, hvor gamlelandets sedvaner gradvis forsvinner. Forskjellene mellom innfødte og barn av innvandrere er ofte overfladiske og situasjonsavhengige, også når de ser ut til å være dype og kulturelle. Det forekommer gnisninger fordi det er så mye kontakt. Det amerikanske raseproblemet utviklet seg derimot som følge av manglende kontakt mellom svarte og hvite. De latinamerikanske innvandrernes stilling i USA har intet til felles med dette. Muslimenes stilling i Europa minner mer om det amerikanske raseproblemet, noe vi vil komme inn på senere.

Segregasjonen mellom europeiske bydeler er ikke bare en konsekvens av innvandringsmønstre, av fattigdommens møte med overfloden, av den tredje verdens møte med den første. Vanskelighetene Europa hadde med masseinnvandringens første generasjon, var faktisk neglisjerbare sammenlignet med problemene USA hadde med de voldelige og til kriminalitet henfalne irene som kom i det 19. århundre. Vanskelighetene som Europa gav sine innvandrere i form av fordommer var også beskjedne i forhold til det 1800-tallets nykommere i USA møtte. Europas problemer kom senere. De europeiskfødte barna av gjestearbeidere og flyktninger ble etterhvert betraktet med adskillig større skepsis enn sine foreldre, som kunne ha kommet som analfabete landsbyboere fra Atlasfjellene eller det østlige Tyrkia. Hvorfor var det slik?

Sommeren 2006, bare noen måneder etter de landsomfattende opptøyene i Frankrike, stilte en europeisk statsråd i fortrolighet en fortvilt diagnose ved en konferanse av innvandringseksperter som fant sted i Italia. Han hadde snakket om utsiktene til integrasjon sammen med en av sine kolleger fra et land som hadde noe lengre erfaring med masseinnvandring. «Han var svært pessimistisk,» sa statsråden om sin kollega. «Hans erfaring med problematiske bydeler er at andre generasjon er verre enn den første, og den tredje er verre enn den andre.» Om Italia fortsatt ikke stod overfor store problemer med andre generasjon, lød statsrådens bekymring, var det fordi den andre generasjonen i landet fortsatt bare gikk på barneskolen. Hvis Italia var som andre europeiske land, ville landet utvikle seg i motsatt retning av den amerikanske modellen. I løpet av generasjonene opprettet innvandrerbarna flere og ikke færre fremmede institusjoner, utviklet flere og ikke færre separatistiske følelser, og forlangte flere og ikke færre innrømmelser fra storsamfunnet. Her var det at islam kom inn i bildet.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»