Kommentar

Europas befolkningsproblem

Uansett hvordan sammensetningen er mellom europeisk og ikke-europeisk innvandring i et hvilket som helst land, er det den sistnevnte som vokser og kommer til å dominere. Det er fordi europeerne ikke får nok barn. Hva enten det skyldes rikdom, dekadanse eller andre faktorer som har å gjøre med nasjonal moral, har fødselstallene hos innfødte europeere sunket i årevis, og de er nå på de laveste nivåene som noen gang er blitt registrert i verdens større regioner. Den innfødte befolkningen synker i praktisk talt alle EU-landene. I noen av dem synker den kraftig.

Europeerne gjør vanligvis ikke noe stort nummer av dette problemet. De sier at demografene har tatt feil før, og at man bare om tjue eller tredve år kan vite hva Europas befolkning vil bli. De tar feil. Det er klart at det kunne inntreffe en babyboom i Europa før eller senere, men på kort sikt er demografi omtrent en så eksakt vitenskap som samfunnsvitenskapen kan være. Det blir ikke nødvendigvis noen slutt på prosessen med demografisk tilbakegang, nå som små familier er blitt den kulturelle normen. I Østerrike og Tyskland mener f.eks. kvinner i alderen tjue til tjuefire år at den «ideelle» familien har 1,7 barn. Som Wolfgang Lutz og kolleger av ham har poengtert, er dette svært nær det nivået hvor et samfunn havner i «den lave fertilitetens felle» som det sannsynligvis ikke kommer seg ut av. Hvis et samfunn skal ha en stabil befolkning, må gjennomsnittskvinnen sette til verden 2,1 barn i løpet av sin levetid (den såkalte «totale fertilitetsraten»). Samtlige europeiske land unntatt det muslimske Albania, er godt under denne grensen. Det finnes en «sikkerhetssone» over 1,6 barn pr. kvinne hvor befolkningsnedgangen skjer gradvis og lett kan reverseres. Under det nivået har befolkningen en tendens til å kollapse snarere enn å synke gradvis. Et samfunn som opprettholder en total reproduksjonsrate på 1,8 vil reduseres til 80 prosent av sin størrelse i løpet av hundre år. Et samfunn med en total fertilitet på 1,3 (Italia, Spania, det østlige Tyskland og de baltiske statene) vil reduseres til en fjerdedel. Med dagens nedgang vil Italias innfødte befolkning være halvparten av sin nåværende størrelse ved midten av dette århundret, altså om litt mer enn en generasjon.

Ikke bare har europeerne få barn, de er gamle også. En fjerdedel av dem er allerede over seksti. I Montfermeil, en overveiende nordafrikansk forstad til Paris, kaller barna fra boligblokkene et villastrøk som de krysser hver dag på vei til skolen, bebodd hovedsakelig av innfødte franskmenn, for la ville des vieux – de gamles by. I mange deler av Europa har de unge en tendens til å være av utenlandsk herkomst. Når noen i Paris snakker om et ran utført av une bande des jeunes, en ungdomsbande, er dens nordafrikanske opphav ofte underforstått. Når boliger blir ledige på steder hvor det bor mange gamle, er det ofte innvandrere som tar over. Det som skjer med hele den europeiske sivilisasjonen, gjentar seg altså på lokalt nivå i europeiske nabolag.

Ettersom det ikke finnes europeiske kilder til befolkningsvekst, kan Europa kun opprettholde sin størrelse og dynamikk ved å importere ikke-europeere. I noen europeiske land begynner andelen av personer som enten er innvandrere eller barn av innvandrere, å nærme seg en fjerdedel. Av Sveriges 9 millioner innbyggere består 1,5 millioner av innvandrere og deres barn. Det samme gjelder 3 millioner av Nederlands totalt 16 millioner – herunder to tredjedeler av skoleelevene i Amsterdam, Rotterdam og Haag. Fremskrivninger viser at 29 prosent av nederlenderne vil ha minst én utenlandsk forelder i 2050. Noen av disse vil komme fra andre europeiske land, men de fleste – omtrent 2,7 millioner, eller nærmere en femtedel av Nederlands befolkning – vil ha ikke-vestlig bakgrunn. Disse tallene underestimerer kanskje antall personer av ikke-europeisk herkomst, for noen av dem vil være barn av nederlandske statsborgere født i Nederland.

I 2050 vil det i følge Oxford-demografen David Coleman være 7 millioner «ikke-hvite» i Storbritannia dersom folkevandringen opphører fullstendig, og 16 millioner dersom den fortsetter på et «høyt» nivå med 108.000 ankomne pr. år. (Men selv dette høye nivået kan underestimere trykket fra innvandringen. Midt i det nye århundrets første tiår tok Storbritannia imot ca. 500.000 nye innvandrere – svarende til én prosent av befolkningen – hvert år.) Ved midten av århundret vil befolkningen av utenlandsk opphav utgjøre mellom 20 og 32 prosent i de fleste større europeiske land.

En del av denne økningen har å gjøre med nyankomne, men mye skyldes også den store forskjellen i fødselsratene mellom innfødte europeere og ikke-europeiske innvandrere, som det kan ta generasjoner å utjevne. I Torino, den norditalienske byen som siden 1990-tallet plutselig har fått omlag 10 prosent innvandrere, kan 0,2 prosent av dødsfallene og 25 prosent av barnefødslene tilskrives innvandrerne. En femtedel av barna i København, en tredjedel av barna i Paris og halvparten av barna i London settes til verden av utenlandske mødre. Franskfødte kvinner får i gjennomsnitt 1,7 barn hver, mens utenlandskfødte kvinner i Frankrike får 2,8. Tunisiere, tyrkere og marokkanere får gjennomsnittlig 3,3-3,4 barn, hvilket er høyere enn i deres hjemland.

Europeerne antar at den raske befolkningsveksten blant innvandrere vil stoppe opp. De har hatt en tendens til å vise en bortimot religiøs tro på teoriene om «demografisk transisjon», som spår synkende fødselstall etterhvert som folk blir mer velstående. I følge slike teorier lever gamle mennesker lenger og flere unge overlever frem til reproduktiv alder når et samfunn får moderne medisin, hygiene og kosthold, mens mangeårige sedvaner hva angår stiftelse av familie ikke endres like raskt. Resultatet er massiv befolkningsvekst i en generasjon eller to. Når moderniteten gjør slike samfunn mer velstående og bedre utdannet, og forbrukersamfunnet byr på nye tilfredsstillelser som konkurrerer med oppfostring av barn, følger imidlertid et sterkt fall i fruktbarheten.

Noen ganger skjer dette faktisk blant grupper av innvandrere. De «afrikanske inderne» som kom til Storbritannia fra Kenya og Uganda på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, har nå omtrent samme fødselsrate som innfødte briter. Men av og til skjer det ingen slik tilnærming. Folk fra Pakistan og Bangladesh som har vært enda lenger i Storbritannia enn de ovennevnte, har fortsatt fødselsrater som ligger over det nasjonale gjennomsnittet.

Det finnes grunner til at innvandrere til Europa fra den tredje verden, i særdeleshet muslimer, kanskje ikke vil gå igjennom den samme demografiske transisjonen som deres vestlige vertskap gjorde. Den muslimske kulturen er uvanlig spekket med budskap som forklarer de praktiske fordelene ved fruktbarhet. Som et ordspråk fra hadith sier: «Gift deg, for jeg vil overgå andre folk tallmessig med din hjelp» (Ibn Majah, 1:599). Da den nå avdøde Yassir Arafat snakket om syvdoblingen av den palestinske befolkningen i løpet av en generasjon (fra 450.000 i 1967 til 3,3 millioner i 2002), kalte han de palestinske kvinnenes livmødre det «hemmelige våpenet» for sin sak. Europeiske muslimers fiendtlighet mot Europa kan ikke matche Arafats hat mot Israel, men innvandrerne trenger ikke være det minste fiendtlig innstilt overfor Vesten, eller dens verdier, for å sette spørsmålstegn ved denne sivilisasjonens vegring mot å føde og oppfostre barn. Langs veien mot europeisk modernisering (lese- og skriveferdigheter, selvstendighet, individualisme osv.) ligger varehusene, piercing i navlen, hasardspill på nettet, femti prosent skilsmisser samt utbredt normløshet og selvhat. Hva er det som gjør oss så sikre på at den europeiseringen er en vei som innvandrerne ønsker å gå?

Sivilisasjon og dekadanse

Mye europeisk diskusjon om innvandring, både av det rimelige og det urimelige slaget, avslører en veritabel panikk på vegne av de innfødte europeernes sivilisasjon. Hvorvidt Europa for første gang i sin historie vil lykkes med å ta imot ikke-europeiske minoriteter, vil avhenge av om innfødte og nykommere oppfatter Europa som en fremgangsrik sivilisasjon eller en dekadent sådan.

For optimistene er tilgjengeligheten av tortillas, koraner og sarier i de store byene på kontinentet et bevis på at Europa blomstrer. At det er et fyrtårn for verdens fattige. Nykommere bringer med seg spennende produkter og folketradisjoner fordi Europa er sterkt og selvsikkert nok til å ønske disse tingene velkommen. Det finnes sju polskspråklige nyhetspublikasjoner i Dublin, og seks kinesiske dagsaviser i Ungarn. Det er lettere å få tak i auberginer, mangoer og baklava enn noen gang før. Selv det rekordartede trafikkaoset – som strekker seg flere titalls kilometer langs motorveiene i Syd-Spania hver sommer når nordafrikanske arbeidere i alle europeiske land putter familien i en gammel bil og begir seg i retning ferjehavnene med forbindelse til Marokko – har sine lyse sider. De viser at Europas innvandrere er på farten, aktive, pulserende, mangeartede, livsglade.

Men «avanserte» kulturer har gjennom historien ofte vist at de undervurderer hvor sårbare de er i møte med «primitive». Innvandrere tar også med seg mye uorden, fattigdom og kriminalitet. Tyrkiske innvandrere har gjort seg skyldige i væpnede oppgjør på skoler i Frankrike og Nederland. I Italia er det folk fra Balkan som vasker av vindusrutene på biler i veikryss for deretter å be om penger, omtrent som tiggere gjorde på Manhattan på 1970- og 1980-tallet. Og uroligheter blant innvandrere har funnet sted i de fleste europeiske land, om ikke rene opptøyer.

For pessimistene er innvandrernes og de etniske gruppenes pulserende energi noe som finner sted på bekostning av de europeiske samfunnene. Europeerne vet mer om arabisk kalligrafi og ghanesiske silkestoffer fordi de vet mindre om Montaigne og Goethe. Om utbredelsen av pakistansk kokekunst er den desidert største forbedringen i britisk offentlighet det siste halve århundret, er det også verdt å merke seg at bombene som ble benyttet ved det mislykkede angrepet på Londons kollektivtransport den 21. juli 2005, ble laget av en blanding av hydrogenperoksid og chapati-mel. Innvandringen hverken beriker eller befester den europeiske kulturen, men fortrenger den.

Både optimismen og pessimismen forekommer samtidig i de fleste europeiske sinn. Innvandringen er virkelig en forfriskende og gjenopplivende kulturell mulighet. Men det er også en styrkeprøve mellom to kulturer. Den stakkarslige masseinnvandringen mellom europeiske land i de senere århundrer – jødiske og hugenottiske flyktninger, noen fabrikkarbeidere fra Polen, Irland eller Italia – var stor nok til å berike landene man slo seg ned i, men ikke så stor at den truet dem. Den kommer neppe til å danne mønster for det som dagens innvandringsbølge avstedkommer. Det finnes mange andre modeller for innvandring, og ikke alle ender med «absorpsjon» av nykommerne i vertslandet. Noen få hundre britiske eventyreres ankomst til India i det attende århundre var innvandring, det var også ambisiøse farmeres kolonisering av det «nye Spania» (nå Texas) tidlig i det nittende århundre. Innvandring beriker sterke land og kulturer, men kan sønderknuse svake.

Mangfoldet er overvurdert

Journalister og statlige talspersoner snakker ofte om innvandringen til Europa som et mangfoldig fenomen. Det er vanskelig å generalisere om Europa, sier de. I Frankrike omtales innvandringsproblemene i bok etter bok som et resultat av kolonitidens problemer, eller til og med som en fortsettelse av kolonitiden med andre midler. I Tyskland hører man derimot ofte at problemene med integrering av tyrkiske nykommere skyldes manglende kolonierfaring av den typen som, uansett hvilken skade den gjorde, i det minste har satt land som Frankrike og England i stand til å ta imot sine nyeste statsborgere som gamle kjente, med visse felles kulturelle referanser som utgangspunkt. Mange franskmenn er skeptiske når det gjelder assimilering av arabere, men mer optimistiske med hensyn til de stolte og uavhengige berbiske kabylene fra Algerie. Nederlenderne forsøker imidlertid å bortforklare den høye kriminaliteten i sin marokkanske befolkning ved å si at de er berbere fra Rif-området, man kan jo når alt kommer til alt ikke forvente at de skal assimilere seg like godt som araberne.

En annen forklaring som man ofte får høre fra samfunnsvitere, er at innvandringsproblemene er en konflikt mellom «landsbygda» og «storbyer». Som den nederlandske historikeren Geert Mak skrev:

Rundt 1970-tallet ble det valgt en gal politisk kurs i Nederland og andre steder i Vest-Europa. Uten tilstrekkelig selektivitet, uten godt lederskap og uten planer for hvordan alle nykommerne skulle ønskes velkommen i det nederlandske samfunnet, fikk man en stor tilstrømning fra den tyrkiske og marokkanske landsbygda til storbyer i Nederland.

Det Europa står foran, er i følge denne oppfatningen ikke noe som kan sammenlignes med Umayyad-kalifatets erobring av Spania, men heller det at budeier og gjetere flytter fra Normandies landsbyer til fabrikkene i Boulogne-Bilancourt. Mak, som betrakter seg selv som en ivrig forsvarer av innvandrere og har rettet noen av de voldsomste angrepene på Ayaan Hirsi Ali, den somalisk-nederlandske feministiske tenkeren og islamkritikeren, innser at de nederlandske planene for integrering av innvandrere (i alle fall de muslimske) har mislyktes så langt. Men han får seg ikke til å erkjenne muligheten for at de mislyktes fordi planene aldri hadde særlig gode sjanser til å bli gjennomført.

Maks fortolkning av sitt lands elendighet kopieres av intellektuelle i flere europeiske land. Skribenter, akademikere og politikere later som om det bare er en eller annen besynderlighet eller tilfeldighet, et bifenomen – og slett ikke innvandringen i seg selv – som har skapt slike uløselige problemer i deres land. Det må skyldes en eller annen politisk blunder eller noe byråkratisk, kanskje en eiendommelighet ved innvandrerbefolkningen som man ikke hadde lagt merke til – noe som kan fikses ved hjelp av en ny plan.

Dette er en misforståelse. Innvandringssituasjonen i Europa er ikke spesielt variert, selv om personene involvert i den er det. Om man ser bort fra den økonomiske krisen som begynte i 2008, er det å takle følgene av innvandringen det største problemet i alle land i Vest-Europa, og problemet er det samme i hvert eneste av dem. Hvis man forstår samspillet mellom innvandringen, islam og den innfødte europeiske kulturen i et hvilket som helst vesteuropeisk land, kan man sånn omtrent se for seg hvordan det fungerer i et annet – uavhengig av det nasjonale sinnelaget, uansett om det hadde et imperium eller ei, uansett hva slags rolle landet hadde i den andre verdenskrig, og uansett hvor dets muslimske befolkning kommer fra.

Alle landene har synkende befolkninger. Alle landene analyserer utfordringene i forbindelse med innvandringen på samme måte, og alle fremmer den samme økonomiske politikken. Da den kristelig-demokratiske politikeren Rita Süßmuth offentliggjorde konklusjonene fra en uavhengig innvandringskommisjon i 2001, nemlig at Tyskland ville trenge 500.000 innvandrere hvert år for å opprettholde alderssammensetningen, skrev demografen Gunnar Heinsohn sarkastisk, men korrekt: «Nå har alle OECD-landene, til og med de slaviske landene i Øst-Europa, sine egne Süßmuth-rapporter. Og alle sammen hevder tappert, uavhengig av hverandre, at de er villige til å ta imot kvalifiserte og lett assimilerbare hi-tech-genier i stadig større antall.» Alle land følger omtrent samme strategi for assimilering av islam ved å gi muslimske pressgrupper halvstatlig verdighet, og samtidig erklære at man på denne måten vil skape et islam som reflekterer europeiske verdier, snarere enn det motsatte. Dette er drivkraften bak det franske Conseil français du culte musulman, det italienske Consulta og den tyske Islamkonferenz (dog i mindre grad), foruten Storbritannias mislykkede forsøk på å gjøre lederskapet i Muslim Council of Britain mer moderat i sine uttalelser. En reporter som reiser fra land til land, kan til og med høre de samme innvandringsvitsene og ordspillene. Franskmennene er like tilfredse med sin egen vittighet når de klager over importen av radikale imamer fra «Londonistan», som italienerne er det når de klager over tumultene i sin egen by «Cremonistan» (Cremona).

Hvorfor insisterer europeiske opinionsledere på at det er mangfold i innvandringen, et mangfold i islam? Kanskje for å avverge en diskusjon om muligheten for at de mange, lignende innvandringsproblemene i alle vesteuropeiske land simpelthen kan være aspekter ved ett enkelt, større sammenstøt. «Sivilisasjonenes sammenstøt» forbindes med en bok av samme navn skrevet av den nå avdøde Harvard-statsviteren Samuel Huntington. Men frykten for at globaliseringen kan skjerpe motsetningene mellom folk snarere enn å dempe dem, er ikke bare en idé som Huntington drømte opp på 1990-tallet.

I 1961 holdt den franske politiske filosofen Raymond Aron en forelesning i London, kalt «Verdenshistoriens daggry». Der hevdet han at «nå som menneskeheten er på vei til å forenes, vil ulikhetene mellom folkeslag anta samme betydning som klasseskillene i sin tid hadde. Massenes vilkår varierer mer fra ett kontinent til et annet, eller fra et land til et annet, enn de noen gang har gjort. Bevisstheten om dette skillet brer om seg, og resignasjonen overfor fattigdommen og skjebnen forsvinner.» Arons bemerkninger er i hovedsak fortsatt riktige i internettalderen. De europeiske landenes befolkninger krymper og eldes, og mangler arbeidere. Den eneste opplagte tilførselen av ungdommelighet og arbeidskraft er fra de muslimske kulturene i sør og sørøst, som gjennom historien har vært Europas fiender, herskere eller undersåtter. Europa satser på at holdningene som er blitt overlevert gjennom århundrer på begge sider, enten er blitt borte eller kan fjernes. Det er sannsynligvis ikke noe klokt veddemål.

Blir Europa det samme med andre mennesker?

Dette er en bok om Europa, og om hvordan og hvorfor innvandringen og de multietniske samfunnene som følger i dens kjølvann, markerer et skille i verdensdelens historie. Den er skrevet med henblikk på de vanskelighetene innvandringen innebærer for det europeiske samfunnet. Det er ikke en bok om problemene innvandrerne eller de etniske minoritetene møter, ikke om den globale økonomiens urettferdigheter, ei heller om menneskerettighetsforpliktelser, selv om alt dette er viktige temaer som vil bli berørt der hvor det er nødvendig. Denne boken tar sikte på å beskrive en vanskelig situasjon som er særegen for Europa, ikke å belære europeerne om hva de burde ønske seg eller strebe etter, eller hvordan samfunnene deres burde fungere.

Den vanskelige situasjonen består i virkeligheten av to forskjellige problemer, som fordi de overlapper hverandre ofte oppfattes feilaktig som ett problem. Det ene problemet er Europas evne til å assimilere innvandrere, det andre er Europas vanskeligheter med islam. Hvilket av disse problemene man tar for seg til enhver tid, bør fremgå av konteksten. Leseren advares om at det ikke er mulig å si noe viktig uten at man kutter hjørner og går rett på sak. Skulle man helgardert ethvert poeng med å bruke en masse «forutsatt» eller «til tross for», ville denne boken ha blitt en plage å skrive og forferdelig kjedelig å lese. Ordene brukes i sin folkelige betydning, ikke i samfunnsvitenskapelig eller politisk sådan. Så adjektivet innfødt kan f.eks. henvise til den ikke-muslimske delen av befolkningen i et europeisk land. Det betyr ikke at forfatteren er uvitende om at det nå blir født muslimer i Europa. Påstanden om at europeiske muslimer mislikte Jyllands-Postens beslutning om å offentliggjøre karikaturer av Muhammed, må forstås som en generalisering. Forfatteren hevder ikke å observert total enstemmighet etter å ha intervjuet hver eneste muslim på kontinentet. Økonomisering med ordene er hensikten, ikke overforenkling eller eksklusjon. Denne boken vil unngå alarmisme og poengløse provokasjoner, men den vil også unngå eufemismer og den typen overdreven forsiktighet som kjennetegner det meste som skrives om temaer som berører etnisitet.

Masseinnvandringen som Europa har hatt i løpet av de siste femti årene, og som trolig vil fortsette i flere år, er uten sidestykke i historien. Noen av de moderate folkevandringene sent i det nittende og tidlig i det tjuende århundret, endte godt, f.eks. polske gårdsarbeideres innvandring til Tyskland eller italienske industriarbeideres innvandring til Frankrike. Én endte katastrofalt: Jødenes innvandring til de vesteuropeiske byene. Dagens innvandring er mange ganger større enn alle disse, og involverer langt større kulturforskjeller. Det er uklart hva slags utfall dette vil få.

Masseinnvandring kan tenkes å sette fart i økonomier som er hensunket i gamle vaner, og blåse nytt liv i samfunn som er demoralisert av sine feil og synder i det tjuende århundre. Men det virker ikke særlig sannsynlig. Som vi skal se i neste kapittel, overvurderte europeerne sitt behov for arbeidsinnvandring. De økonomiske fordelene innvandringen brakte, var marginale og midlertidige. De tilhører nå fortiden. De samfunnsmessige endringene innvandringen medførte, ble imidlertid massive og varige. Det å ta imot flere etniske grupper betyr ikke at man legger til noe til det Europa allerede har. Det innebærer at man endrer det Europa allerede har. Innvandringen harmonerer dårlig med de velferdsstatene som har vært en hjørnestein i europeisk identitet siden den andre verdenskrig. Det øker anstrengelsene som kreves for å bygge en europeisk union. Islam, som omlag halvparten av de nyankomne til Europa bekjenner seg til, kommer dårlig overens med de europeiske tradisjonene for sekularisme. I kampen mellom de to ville det være arrogant å anta at sekularismen er sterkest. Det åndelige juggelet muslimske innvandrere ser i Vesten i dag, er ingen innbilning. Det kan vise seg å bli Europas største handicap i forsvaret av sin kultur.

Resten av denne boken stiller spørsmålet om hvorvidt Europa blir det samme med andre mennesker. Svaret er nei.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering