Gjesteskribent

Del to av utdraget Fear masquerading as tolerance fra Christopher Caldwells bok Reflections on the Revolution in Europe – Immigration, Islam, and the West:

Toleransehåndhevelsen hadde ingen innebygd begrensning, ei heller noen klar logikk. Hvorfor ble «etnisk stolthet» og «nasjonalisme» sykdommer? Hvorfor hadde det plutselig blitt kriminelt å stille spørsmål i dag som det for ti år siden ble betraktet som enhver borgers plikt å stille? Lærde toleransefilosofer som Jürgen Habermas kunne kanskje ha klart å løse opp slike floker og trekke de egnede skillelinjer. Den politiske eliten kunne løse flokene ved dekreter. Men de fikk personer med gjennomsnittlige intellekt og middels sosial status til å føle seg forvirrede og umyndiggjorte. Et demokrati kan ikke særlig lenge akseptere et system som gjør et høyere grads sosiologistudium eller en regjeringstaburett til forutsetninger for å kunne uttrykke den minste bekymring omkring hvilken retning landet går i.

Den multikulturelle æraens dyder var elitedyder. Den britiske sosiologen Geoff Dench hadde god grunn til å mistenke at mye av poenget med multikulturalismen var å fremme eliteinteresser. Han bemerket at konflikter i et strevende meritokrati «sannsynligvis kan håndteres lettere når det finnes grupper hvis tilhørighet til nasjonen er tvilsom, som er svært avhengig av støtte fra eliten, og hvis nærvær fremkaller etnosentriske responser fra massene, som dermed kan brukes mot dem. Et samfunn som er tro mot ideen om meritokrati kan derfor ha et spesielt behov for minoriteter».

Innvandring ble således i stadig større grad en hjørnestein i all europeisk politikk, ikke bare i innvandringspolitikken. Det var store forskjeller mellom Europas utfordringer og tilsvarende amerikanske sådanne. I USA fantes det et «raseproblem» og et «innvandringsproblem», men de to hadde ikke så mye med hverandre å gjøre. I Europa var innvandringsproblemet og raseproblemet en og samme sak. Derfor ble det å betrakte innvandringen som en suksess og en «berikelse», den eneste akseptable oppfatningen. Å se på innvandringen som en fiasko var å avsløre seg selv som rasist. Å uttrykke misnøye med innvandringen var det samme som å tilstå rasistiske tilbøyeligheter. Filosofen Pierre-André Taguieff fant opp uttrykket immigrasjonisme for å beskrive den ideologien at innvandring alltid er «såvel uunngåelig som positivt». Reelle diskusjoner om det økende «mangfoldet» i det europeiske samfunnet, samt hvorvidt dette var ønskelig eller ei, ble uten unntak hysjet ned.

Mangfoldet var uttrykk for såvel en sosiologisk realitet (det var flere personer med et fremmed utseende rundt omkring) som en ideologi (det burde være flere personer med et fremmed utseende rundt omkring). Ideologien var i perfekt harmoni med kulturnøytraliteten støttet av det europeiske idealets byggmestere. Men mangfoldet kunne aldri bli et stabilt eller nøytralt ideal, fordi europeerne ikke visste nok om andre kulturer til å oppnå noe slikt. Mens europeerne lett kunne fjerne sine egne fordommer, var de andre etniske gruppenes fordommer naturlig nok usynlige for dem. Sentralt i den europeiske universalismen stod den europeiske provinsialismen.

Europeere som betraktet kirkene som institusjoner for dumskap, kvinnediskriminering og overtro, hadde ikke nok kjennskap til moskeer eller hinduklostre til å kunne gjøre seg opp en mening, og sparte dem for kritikk. De forkastet den gamle og ofte latterliggjorte leksen om sine forfedres dyder, og tok med barnslig naivitet til seg nye ideer om andre kulturers fortreffelighet, samt eksotiske politiske kampers rettferdighet og opphøydhet. Innvandrerne kunne gi fritt utløp for komfortable myter og fordommer som den opprinnelige befolkningen ville bli tuktet, skjelt ut, frosset ut eller fengslet for å ytre. Mangfoldet betydde i virkeligheten å snu opp ned på de gamle hierarkiene.

Den tredje verdens «saker» og deres funksjon i Europas nye, skyldfølelsebaserte moralske orden, ble en europeisk besettelse. Innvandrerne og deres barn stod fritt til å uttrykke sine ønsker politisk i egenskap av representanter for folkegrupper på en måte som europeerne ikke kunne gjøre. Bister sensur ble ofte resultatet for europeere som simpelthen hengav seg til uskyldig nostalgi, f.eks. UK Independence Party, som ikke fremmet noe mer radikalt krav enn å melde Storbritannia ut av EU. De eneste nasjonalt motiverte kravene som kunne fremmes uten å bli møtt med beskyldninger om nasjonalisme, rasisme eller xenofobi, var utlendingenes.

Ideen om mangfold hadde en iboende logisk defekt når den var knyttet til innvandring. Hvis mangfoldet «beriket» og «styrket» landene som mye som alle påstod, hvorfor skulle noe land ønske at dets innvandrere integrerte seg med storsamfunnet? Det ville jo redusere landets verdifulle beholdning av mangfold. Dermed kom etiopierne til nytte ved servering av etiopisk mat, samt for å underbygge forstadsrektorenes skryt om at «våre elever snakker 170 språk» − ikke ved at de tok jobber som markedssjefer eller tannpleiere. Eller var tilførselen av mangfold ment å gjøres permanent ved hjelp av innvandringen? Intet europeisk folk ønsket noe slikt. Dermed forsvarte europeiske ledere masseinnvandringen ved i det ene øyeblikk å hevde at det ville forandre deres land (ved hjelp av mangfold), for i neste øyeblikk å hevde at de ville forbli uforandret (takket være integrasjonen).

Mangfoldet oppnådde den mest ektefølte tilslutningen på forbrukersamfunnets område, i særdeleshet på kokekunstens og motens. På femti- og sekstitallet, før innvandrerne hadde forandret den europeiske kulturen i noen grad, var europeerne takknemlige for tingene de brakte med seg, hva enten det var hasj eller auberginpuré. Men siden starten av 1960-tallet har innvandringen handlet mindre om varehandelens kuriositeter og mer om samfunnets kjernestrukturer, hva enten det er velferdssystemet, viktige bransjers lønnsomhet eller rettsprinsippene som har styrt transaksjoner mellom privatpersoner. Det bisarre var at selv om innvandringen begynte å gjøre dyptgripende forandringer i europeisk økonomi og kultur, forble det politiske vokabularet det samme som den gangen innvandringen var et uviktig fenomen. Man fortsatte å snakke om restauranter.

***

Ikke-europeiske innvandrere hadde kanskje ingen misunnelsesverdig sosioøkonomisk status, men de ble sett opp til på en eksistensiell måte: De var kulere. De var identitetsaristokrater. Dette ble formidlet i en fascinerende avis ved navn Gringo, som ble grunnlagt i Stockholms innvandrerdominerte forsteder. Ord som «svartskalle» i svensk forstadsslang ble avvist som stereotypi og gikk ut av bruk. Men i spaltene hos Gringo ble etniske svensker på nedlatende vis kalt «svennar», omtrent som man i amerikanske ghettoer kalte hvite for «Chuck». Innfødte svensker var hjelpeløse tosker som neppe kunne danse. Hver utgave var prydet med mottoet «Sveriges mest svenske avis». Redaktør Zanyar Adami pleide å si at Gringos prosjekt var å skape en ny svensk nasjonal identitet. Det innebar formodentlig å kvitte seg med dødvekten av den gamle.

Europas demografiske omveltning var lenge blitt forsvart som en måte å skaffe til veie friskt blod på. Men hvor mye friskt blod trengte Europa? Og hva trengte verdensdelen det til? Fantes det målbare fordeler? Eller var det for å bringe dynamikk inn i et samfunn som var blitt for gammelt og trett for å sørge for slike ting selv? Corinne Hofmanns erotiske selvbiografi The White Masai, som beskriver hvordan hun under et ferieopphold i Kenya kastet sine øyne på en juvelprydet ung mann fra en stamme og henført besluttet å oppgi sin tilværelse i Sveits, gjenspeilet ikke bare Hofmanns egne preferanser, men hele den tysktalende verdens. Boken solgte i 4 millioner eksemplarer, og lå flere uker på tyske bestselgerlister.

Europeerne begynte å føle seg små og foraktelige, stygge og aseksuelle. Michel Houellebecqs utmerkede romaner, som la ut om disse bekymringene i minste detalj, solgte i millionopplag over hele Europa. Hovedpersonen i Atomised (1998) beskriver f.eks. den kulturelle angsten og seksuelle usikkerheten han føler mens han underviser en gymnasklasse utenfor Paris overveiende bestående av etterkommere av innvandrere i de franske klassikerne. Ingen er interessert i Proust, og piken han er betatt av foretrekker en afrikansk student («denne bavianen», som fortelleren kaller ham) som forakter ham. Houellebecqs lærer får mistanke om at den europeiske høykulturen han verdsetter er verdiløs: «Hva er vel en bankmann, en statsråd eller en direktør sammenlignet med en filmskuespiller eller en rockestjerne? Han er finansielt, seksuelt og på alle andre måter en taper. Distinksjonsmåtene beskrevet av Proust betydde ingenting lenger… Han var… en av de siste europeerne. Det han skrev hadde ikke lenger noen forbindelse med virkeligheten i det hele tatt.»

Det er nå gått inn i blodet på vestlige personer å anta at alt som er kjent, tradisjonelt og vestlig skal motarbeides. Og alt det fremmede som påkaller ubehag skal beskyttes. Så i 2006 ble Nadia Eweida, flyvertinne hos British Airways og kristen egypter, suspendert fra jobben uten lønn for å ha hatt på seg et korssmykke, til tross for at flyselskapet tillater muslimske ansatte å bære hijab. (Etter flere dagers tabloid raseri, ombestemte selskapet seg og tok henne inn igjen.)

Den tyke juristen Udo di Fabio advarte i 2005 om at multikulturalismens og mangfoldets språk «åpner porten til en ny middelalder, hvor målet ikke er det menneskelige individet, men den harmoniske ordenen mellom grupper». Og måten gruppene ble ordnet på gav den opprinnelige befolkningen følelsen av å være annenrangs borgere. I følge en offisiell britisk regjeringsrapport offentliggjort i 2008 «har hvite mindre følelse av at de kan øve innflytelse på beslutninger fattet på lokalt nivå enn folk fra etniske minoritetsgrupper (37% sammenlignet med 45%). Hvite har også mindre følelse av at de kan påvirke beslutningene som vedrører hele landet (19% mot 31%).» De hvites relative pessimisme hva angår utøvelsen av deres rettigheter skulle liksom overraske oss, men selvsagt gjør den ikke det. Den gjenspeiler oppfatningen av at deres forhåpninger ikke er noe sentralt tema for landets politikk.

Budskapet om at også flertallet har sine behov, er sjelden velkomment. Bassam Tibi, en syriskfødt sosiolog i Tyskland, foreslo at den tyske kulturen skulle betraktes som hovedkultur eller ledende kultur (Leitkultur) i landets plurikulturelle samfunn. Tibi ble satt i gapestokken for å ha antydet at Beethoven og Thomas Mann fortjener en viktigere rolle enn fremmede stemmer i utformingen av den nasjonale samfølelsen.

Verdiene som var ment til å frigjøre europeerne, paralyserte dem i en slik grad at deres evne til å forlange at innvandrerne tilpasser seg europeisk sedvane ble svekket. «Vi betrakter ikke lenger noen menneskelig handling som legitim, ikke som forståelig engang,» skrev filosofen Pierre Manent, «med mindre det kan bevises at den er underlagt en eller annen universell rettsregel, eller et universelt etisk prinsipp.»

Gordon Brown har foreslått at hans landsmenn bør tale mer direkte om verdiene og sedvanene som alle i samfunnet bør respektere, uavhengig av deres bakgrunn. Men det er lovlig sent å komme med et slikt forslag. Europas gamle religionsbaserte kulturer fylte nettopp den funksjonen Brown beskriver, helt til den i den personlige frihetens og selvbestemmelsesrettens navn ble utfordret på seksti- og syttitallet, for siden å bli avvist på åtti- og nittitallet under påskudd av at det ville gjøre Europa mer vennlig stemt overfor minoritetene. Hvordan kan Brown i dag forvente at innvandrerne og deres barn skal hjelpe til med å gjenopplive en kultur som landets innfødte befolkning har gjort lite annet enn å latterliggjøre?

***

Christopher Caldwell er redaktør i The Weekly Standard, og hans artikler blir regelmessig publisert i anerkjente tidsskrifter som The New York Times Magazine, Financial Times og Slate. Caldwell er aktuell med boken Reflections on the Revolution in Europe – Immigration, Islam, and the West.

Artikkelen Fear masquerading as tolerance er et redigert utdrag fra boken, og sto første gang på trykk i Prospect.

Norsk oversettelse ved Christian Skaug.

Se også: Frykt maskert som toleranse I