Kommentar

Del II – ISLAM

Kapittel 5 – Etniske kolonier

Hadde europeerne forstått at innvandringen fra Tyrkia, Marokko, Algerie og andre land som begynte på 1950- og 60-tallet ville resultere i tusenvis av moskeer i Europa femti år senere, ville de aldri ha tillatt den. Den europeiske toleransen for andre kulturer var oppriktig, særlig blant eliten, men selv ikke den forutså at en slik toleranse ville bety innføring, befestning og spredning av en fremmed religion på europeisk jord. I bytte mot mindre økonomiske fordeler av ekstremt kort varighet, sådde Europa spiren til en trussel som det hadde tatt århundrer med vold og tålmodighet å overvinne: stridigheter mellom religioner, både innenlandske og internasjonale.

Europas historiske forståelse av islam

Inntil islams voldsomme militære tilbakegang i det 19. og det 20. århundre, kan det godt sies at islam var den europeiske sivilisasjonens erkefiende. Gjennom praktisk talt hele Europas historie siden middelalderens mørkeste århundrer hadde islam vært en dødelig trussel. I tiden mellom det sjuende og det niende århundre, erobret det militariserte islam halvparten av det oppstykkede Romerriket. «Det holdt nesten på å ødelegge oss,» skrev Hilaire Belloc i 1938. På den tiden mente Belloc det var farlig at folk fra Vesten

har glemt alt om islam. De har aldri vært i kontakt med den. De tar det for gitt at islam forfaller, og at det uansett bare er en fremmed religion som ikke vil vedrøre dem. Det er faktisk den mest formidable og standhaftige fienden vår sivilisasjon har hatt, og den kan når som helst bli en like stor fare som den har vært tidligere… For meg har det alltid virket mulig, til og med sannsynlig, at det ville skje en gjenoppvåkning av islam, og at våre barn og barnebarn ville oppleve en gjentagelse av den fryktelige kampen mellom den kristne kulturen og det som i mer enn tusen år har vært dens største motstander.

Bellocs språkbruk var rett på sak selv etter den tidens standarder. Han omtalte den vestlige kulturen som den «hvite sivilisasjonen». Han var en særlig ivrig forsvarer av korstogene, som han kalte «det ene, avgjørende forsøket på å dempe dette [islamske] presset på den kristne Vesten». Men i all hovedsak var hans tanker om islam de samme som de fleste europeerne nesten alltid hadde hatt.

Ifølge den franske historikeren Henri Pirenne var det de islamske erobringene som skapte Europa – i alle fall det Europa som har eksistert siden Romerrikets fall. I motsetning til de germanske barbarene som invaderte Roma i de første århundrene etter Kristus, og som enkelt ble absorbert inn i eksisterende institusjoner, forandret de islamske invasjonene alt. Islams fremmarsj slo i stykker den gamle verden, fordi den oppløste Middelhavets enhet. Avstengt som de var fra den kristne hovedstaden (og keiserens flåte) i Konstantinopel, overlot europeerne Middelhavet til muslimske flåtestyrker og arabiske sjørøvere. «Vesten var stengt inne og ble tvunget til å klare seg selv, i et vakuum,» skrev Pirenne. «For aller første gang ble begivenhetenes midtpunkt skjøvet nordover, vekk fra Middelhavet.» Europas hjerte flyttet seg fra verdensdelens sørkyst til et sted mellom Seinen og Rhinen.«Langs kystene av Mare Nostrum (vårt hav),» skrev Pirenne, «strakte det seg to forskjellige og fiendtlig innstilte sivilisasjoner.»

Det har alltid vært europeiske unntak fra den rådende mistilliten mot islam. Goethe og Carlyle, som begge beundret den muslimske sivilisasjonen, var tilbøyelige til å fremheve dens bragder. Denne måten å tenke på, som var i mindretall i tidligere generasjoner, er i vår tid i flertall, og det i en slik grad at man ofte hører ideen om at Europa burde være takknemlig for islams historiske fiendskap. Bassam Tibi, Pirennes mest tendensiøse leser blant dagens generasjon, skriver: «Uten utfordringen fra islam ville Karl den stores kristne Vesten aldri ha eksistert. Det Pirenne mener, er følgende: Begge maktene – Europa som Vesten og islam som en sivilisasjon – oppstod sammen i historien, og de utgjør en utfordring for hverandre.» Dette vil ikke bli siste gangen vi ser ordet utfordring brukt om et problem, selv om de skjønnmalende uttrykkene varierer. Cambridge-antropologen Frank Goody betrakter for eksempel århundrene med fiendtlighet mer som en rekke «møter» enn som en rekke slag. Han er like interessert i den muslimske innflytelsen på europeisk farmakologi og trubadurpoesi, samt muslimenes bevaring av mange greske filosofiske verker i den mørke delen av middelalderen, som han er i erobringer og blodsutgydelse.

De muslimske bragdene var reelle, og er i økende grad veldokumenterte. Men før dagens generasjon var ikke europeerne særlig imponerte av den islamske sivilisasjonen. Den vanlige oppfatningen ble uttrykt av den mangelærde franskmannen Ernest Renan, som i 1883 skrev:

De liberale som forsvarer islam, kjenner ikke islam. Islam er den sømløse forbindelsen mellom det åndelige og det jordiske, det er et dogmevelde, det er de tyngste lenkene menneskeheten noengang har båret. Tidlig i middelalderen tolererte islam filosofien fordi man ikke hadde makt til å stoppe den. Man kunne ikke stoppe den fordi islam stadig var uorganisert, og dårlig rustet til å skremme noen… Men så snart islam hadde masser av lidenskapelig troende til disposisjon, ødela den alt den kom over. Hykleri og religiøs terror var dagens orden. Islam har vært liberal når den har vært svak, og voldelig når den har vært sterk. La oss ikke gi den noen anerkjennelse for det den simpelthen ikke var i stand til å undertrykke.

Både Renan og Belloc beklaget seg over selvtilfredsheten blant deres samtidige. Det er ikke noe nytt. Men ingen av dem levde i en tid med muslimsk masseinnvandring. Det vil helt sikkert forbløffe fremtidige generasjoner hvorfor europeerne ikke bekymret seg mer om religionen til de gjestearbeiderne som begynte å komme fra Sør-Asia, Nord-Afrika og Tyrkia på 1950- og 60-tallet. Hvorfor sluttet europeerne nesten enstemmig opp om Tibis og Goodys tolerante (eller optimistiske) syn på islam, snarere enn Bellocs og Renans intolerante (eller overlegne) sådanne?

En del av forklaringen er at de europeiske massene kom til å akseptere synet som ble fremmet av europeiske opinionsledere. Sårene etter rasismen og fascismen var fortsatt åpne, og den folkelige mistroen til islam ble lett undertrykket av offisiell doktrine og intellektuell mote. I noen tiår følte europeerne at de hadde mer å frykte av innfødt, sekulær fanatisme enn av fremmed, religiøs fanatisme. Og de forvekslet den kalde krigen, hvor politiske konflikter hadde en tendens til å dreie seg om industrialderens økonomiske og materialistiske ideologier, med tingenes permanente tilstand.

Denne forvekslingen bør ikke overraske amerikanere. Det falt slett ikke noen inn i USA på 1970-tallet at import av gårdsarbeidere fra Mexico kanskje kunne styrke den tradisjonelle romerske katolisismen (noe den godt kan ha gjort, tatt i betraktning de politiske stridighetene omkring feminismen, utvidet rett til abort og endringen i andre tradisjonelle, folkelige måter å gjøre ting på i årene med størst innvandring). Religionen stod ganske enkelt ikke på noens liste over politiske bekymringer på den tiden. Den var knapt på noens liste over identiteter. At innvandrerne til USA kom til å tilpasse seg majoritetskulturen bedre enn innvandrerne til Europa, tas ofte av amerikanere som bevis på enten bedre økonomi eller større toleranse. Det kan hende, men det avspeiler også det faktum at USA hentet sine manuelle arbeidere blant katolikker i Latin-Amerika, mens Europa hentet folk til de simpleste jobbene fra den islamske delen av Middelhavsregionen. Europas fiasko og USAs suksess skyldes dels geografiske omstendigheter.

Det skyldes også historiske tilfeldigheter. På 1950-tallet var den arabiske nasjonalismen av det slaget som ble satt ut i livet av Gamal Abdel Nasser i Egypt og Baath-lederne i Syria og Irak, den viktigste politiske kraften i den muslimske verden. Den ble for det meste fremmet av folk som ville bryte seg løs fra teologiens kvelertak på de muslimske samfunnene. Selv om den arabiske nasjonalismen var en trussel, var det lite sannsynlig at den ville komme til uttrykk hos en ung mann som var rede til å forlate hjemlandet for å arbeide ved en fabrikk i Belgia. Europas arabiske og andre muslimske nykommere kunne antas å være de mest sekulære og moderne i sine hjemland, med et ønske om å oppføre seg som europeere. Gruppebilder av nyankomne marokkanere og tyrkere på havnen i Rotterdam eller Rhinlands jernbanestasjoner viser da også nybarberte menn, konservativt kledd i jakke og slips.

Men akkurat på den tiden innvandrerne begynte å komme til Europa i hopetall, startet en global gjenoppvåkning av politisk islam. Og den er nå i full sving. Islam står igjen høyt på listen over problemene europeerne er mest bekymret for. I 2004 spurte den franske menneskerettighetskommisjonen CNCDH folk om deres grunnleggende innstilling til de største religionene. Mer enn halvparten av dem som svarte (52 prosent) hadde et «positivt» syn på kristendommen, mot 13 prosent som var «negative». Europeerne var 30 prosent positive og 20 prosent negative til jødedommen. Hva angikk islam, var 23 prosent positive og 66 prosent negative. I Tyskland ble det i 2007 spurt i en meningsmåling: «Når du hører ordet «islam», hva tenker du på?» 93 prosent sa «kvinneundertrykkelse», 83 prosent «terrorisme» og 82 prosent «radikalisme». De første europeiske generasjonene på tretten hundre år som ikke oppfattet islam som en trussel, viste seg å bli de siste.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering