Sakset/Fra hofta

Gjestfrihetens forpliktelse

Gjestfriheten er en tradisjon og et moralsk imperativ i alle kulturer. Dagens lesere av Odysseen blir av og til overrasket over at det går flere dager etter at Odyssevs ønskes velkommen som fremmed og gjest i sitt eget hus, uten at noen spør hva han heter. Det ville ha vært en uhøflig måte å behandle gjester på. Den samme typen gjestfrihet er lovfestet i Det gamle testamente. (3. Mosebok 19, 33-34: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt.») I Det nye testamente (Matteus 25, 31-46) gjentas denne befalingen («For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg»), og konsekvensene av ikke å adlyde blir forklart. Det at disse konsekvensene er så alvorlige, nærmere bestemt fordømmelse, viser at gjestfriheten er like viktig i den europeiske eller kristne tradisjonen som i en hvilken som helst annen. Klisjeen om at det er reaksjonært og tradisjonalistisk å stanse innvandringen, og moderne og fordomsfritt å ønske den velkommen, er usann. I historisk kristne land har «innvandringsvennlige» politikere alltid trukket veksler på dype kulturelle reflekser, for ikke å snakke om støtten fra de fleste offisielle kirkelige grupperinger, og «innvandringsfiendtlige» politikere må alltid bryte noen tabuer innen de kommer noen vei.

Det er noe paradoksalt ved gjestfriheten. Hans Magnus Enzensberger beskriver paradokset på denne måten:

For å unngå ustanselige blodbad, og for å gjøre det mulig med et minimum av utveksling og handelssamkvem mellom forskjellige klaner, familier og stammer, innførte de forhistoriske samfunnene tabuer og ritualer knyttet til gjestfriheten. Men disse reglene fjerner ikke gjestens status som outsider. De skriver den derimot inn i stein. En gjest er hellig, men han kan ikke bli værende.

Gjestfriheten er ment til å beskytte reisende på fiendtlig territorium, ikke til å la store grupper av besøkende, som også kan omfatte fiender, snyltere og opportunister, ta over. Men siden gjestfriheten er slik en iboende og dypt menneskelig tilbøyelighet, er det likevel enkelt for utspekulerte personer å utnytte den, langt på vei på samme måte som reklamen utnytter dypt menneskelige drifter som sex. Dette er grunnen til at kulturer fastsetter alskens regler rundt gjestfriheten. En gjest som blir værende blir en inntrenger.

Gjestfriheten er relatert til fremmedfrykten. Faktisk er den et uttrykk for fremmedfrykt. Da gotiske folkeslag sluttet en fredsavtale med det hardt pressede Romerriket i 382, ble de gitt hospitalitas (rett til opphold på fruktbar jord), men ikke connubium (retten til å gifte seg med romere), og innrømmelsen av det første privilegiet hadde sammenheng med avvisningen av det andre. Det mest iøynefallende eksempelet historien har på slektskapet mellom gjestfrihet og mistillit er kaptein Cook, som ble hyllet, smigret og forgudet i en måned av hawaiiere i Kealakekua-bukten i 1779. Da han i ble nødt til å dra tilbake sammen med mannskapet sitt for å reparere en ødelagt mast, ble de massakrert.

Forskjellen mellom gjestfrihet og en full, permanent velkomst, er blitt hyppig bemerket av muslimer som kom til Danmark på 1970-tallet. Hva enten de er vennlig eller fiendtlig innstilt til dansk kultur, pleier de å omtale mottagelsen de fikk den gangen som nesten uvirkelig i sin generøsitet, både på statlig og mellommenneskelig nivå. Men en eller annen gang på 1990-tallet skiftet stemningen utrolig brått til mistenksomhet, sågar uvennlighet. Det er fristende å lete etter en eller annen utløsende hendelse, som en troløs handling fra noens side. Liberale dansker oppgir ofte som grunn den økende populariteten til Dansk Folkeparti etter 1995, som om det var mulig å fabrikkere landsomfattende misnøye med innvandringen fra ingenting. Den nå avdøde imamen Ahmed Abu Laban, en palestinsk agitator som tilbrakte sine siste år i Danmark, prøvde å forklare stemningsskiftet med religiøs intoleranse. Danskene, sa han, «reagerte ikke på [innvandrerne] som muslimer. Kort tid etter innså de at muslimer er standhaftige, at muslimene ikke kommer til å oppgi islam.»

Det som skjedde i Danmark, var mer uunngåelig enn som så. Den velkomsten innvandrerne fikk de første månedene eller årene, var ikke tingenes permanente eller naturlige orden. Det var den refleksmessige høfligheten som vises overfor gjester. Innvandrerne ble værende så lenge at de mistet sin rituelle rolle som «gjester», og med den kravet på danskenes gjestfrihet. (Det betyr ikke at de mistet retten til anstendig behandling, kun den helt bestemte formen for anstendig behandling som gjestfriheten er.) Men eksakt hva ble innvandrerne idet de ikke lenger hadde denne rollen? Dansker som alle andre, med veldefinerte, grunnlovsfestede forpliktelser og uskrevne kulturelle sådanne? Dansker med spesielle privilegier som fritok dem fra disse pliktene? Arbeidere med behov for et nytt kontraktsforhold? Eller inntrengere som må møtes med motstand?

Problemet i Danmark, eller i Spania eller hvor som helst i Europa, er at det ikke har oppstått konsensus om noen av svarene på dette spørsmålet. Det bemerkes ofte sjokkert hvor lang tid det tok før innfødte europeere innså at innvandrerne hadde slått seg ned i Europa for godt. Europeerne fortsatte å innbille seg at innvandrerne simpelthen ville «dra hjem», i alle fall frem til 1970-tallet, da Frankrike for første gang begynte å betale innvandrere for å repatriere seg selv, i mange tilfeller også til langt ut på 1980-tallet. Men i dag gjør europeerne ofte den motsatte feilen. De overdriver hvor godt etablerte innvandrerne er i Europa. I land med stor innvandring, som Spania og Italia, er det overveldende flertallet av innvandrerne i første generasjon, og selv i de eldste innvandringslandene er innvandrerbefolkningen mindre rotfestet enn den ser ut til. 60 prosent av Tysklands store utenlandske befolkning i år 2000 hadde kommet til landet etter 1985. Mange innvandrere er fullverdige medlemmer av samfunnet i sine nye hjemland, men det er like mange som ikke er det.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering