Sakset/Fra hofta

Det er urealistisk å håpe på at innvandringen kan gi selv et beskjedent bidrag til å redde velferdsstaten ut av knipen. Harvard-økonomen Martin Feldstein har tatt for seg tilfellet Spania. I de neste femti årene vil Spanias befolkning forbli den samme, ca. 44 millioner innbyggere, men forholdet mellom arbeidere og pensjonister vil falle fra 4,5 : 1 til under 2 : 1. Feldstein spurte seg hva som ville bli virkningen av å hente inn to millioner fremmedarbeidere, dvs. en 54 prosents økning i antall utenlandsfødte som allerede befinner seg dertillands i øyeblikket. Vi kan anta at de samfunnsmessige virkningene ville være enorme, muligens nedbrytende, og kostbare. Men Feldstein viser at den skattemessige virkningen av en slik tilstrømning ville være neglisjerbar. Disse nykommerne ville bare utgjøre en ti prosents økning i arbeidsstyrken. Og siden innvandrere har en tendens til å ta de dårligst betalte jobbene, ville økningen i lønnsutbetalinger, som ved beskatning er med på å betale for velferdsstaten, være langt under ti prosent. Feldsteins estimat av økningen i lønnsutbetalinger – «omtrent åtte prosent eller noe mindre» – lyder optimistisk. Fra disse åtte eller færre prosentene må man trekke fra den høye kostnaden ved innvandrernes helsestell og skolegang. Så snart man tar dette i betraktning, virker det usannsynlig at bidraget innvandrerne gir til velferdsstaten oppveier kravene som de før eller senere vil rette mot den.

For innvandrerne er ikke udødelige. De blir også gamle, de går også av med pensjon, og systemet må ta seg av dem og deres familier, som er større enn gjennomsnittet. Europeiske ledere har møtt dette problemet med lite annet enn ønsketenkning. «I det lange løp vil innvandrerne selv eldes og bidra til økende avhengighet,» het det i en rapport utgitt av det britiske innenriksdepartementet ved slutten av 2007, «men bare hvis man antar at de blir i Storbritannia i løpet av pensjonisttilværelsen.» Milde himmel! Hva slags andre antagelser kan man gjøre? Skal man anta at innvandrerne vil gi flere tiår av sine liv og titusener av pund av sine inntekter for å finansiere en dyr og omfattende velferdsstat for europeerne, for siden å luske fornøyde tilbake til den tredje verden og tilbringe pensjonisttilværelsen i fattigdom, akkurat i det øyeblikk de er i ferd med å innkassere fruktene av sine bidrag?

Hvis innvandrerne skal hjelpe velferdsstaten, må de og deres etterkommere betale mer inn til velferdskassen enn de tar ut. De hverken jobber nok eller tjener nok til å gjøre det. Grunnlagsmateriale viser at innvandrere tar mer ut av velferden enn de betaler inn. I Nederland mottar for eksempel 40 prosent av innvandrerne en eller annen form for statlig bidrag. Ifølge Institute for the Future of Work betaler innfødte tyskere mellom 20 og 65 år mer i skatt enn de mottar av tjenester, mens tyrkerne bare gjør det mellom 28 og 57 års alder.

En av de mest forbausende statistikkene i europeisk innvandringshistorie, viser at mens antall utenlandske innbyggere i Tyskland steg jevnt og trutt fra 3 millioner til ca. 7,5 millioner mellom 1971 og år 2000, skjedde det ingen endring i antall sysselsatte utlendinger i arbeidsstyrken. Det stod bom fast på ca. 2 millioner personer. I 1973 var 65 prosent av innvandrerne til Tyskland i arbeidsstyrken; i 1983, altså ti år senere, var prosentandelen bare 38.

Denne samme utviklingen går igjen i Europa. I 1994 var det bare 29 prosent av alle innvandrerne som kom til Frankrike for å jobbe. (Det betyr ikke at de resterende 71 prosentene forble arbeidsledige, bare at de kom til landet av andre, ikke-økonomiske grunner som f.eks. familiegjenforening eller innvilgede asylsøknader.) 70 prosent av dem som kom fra andre europeiske land, kom for å jobbe, fra Nord-Afrika var tallet sju prosent. I 1997 kom bare tolv prosent av innvandrerne til Storbritannia fra det som engang ble kalt «New Commonwealth» (de ikke-hvite delene av det tidligere britiske imperiet) for å jobbe. Kun 45 prosent av de ikke-europeiske innvandrerne til Danmark befinner seg i arbeidsstyrken, et tall som økonomer ikke desto mindre betrakter som imponerende høyt, sågar et tegn på en imponerende arbeidsetikk, ettersom nesten halvparten av dem har en månedslønn som ikke er mer enn 100 euro høyere enn det de kunne få av velferdsytelser. Økonomen Torben Andersen, som ledet en ekspertgruppe for utredning av den danske velferdsstatens finansiering i 2005, har skrevet at «økende innvandring fra lavinntektsland vil forverre situasjonen, ettersom disse gruppene i gjennomsnitt har en deltagelse i arbeidsstyrken som er langt under det som er normalt for det danske arbeidsmarkedet.» Hvis innvandringen ble økonomisk nødvendig grunnet mangel på arbeidskraft på 1960-tallet, hvorfor var den også nødvendig i den lange perioden med tosifret arbeidsledighet som Europa befant seg i på 1980-tallet?

Europa lider nå av det Hans Magnus Enzensberger kaller «demografisk bulimi». Verdensdelen er grepet av troen på at den har for mange og for få mennesker samtidig. Velferden har mye med dette å gjøre. Det europeiske velferdssystemet har utvilsomt gjort innvandringen ryddigere enn den er i USA. Det er relativt sett færre illegale innvandrere. Det er flere hundre tusen i Storbritannia, men bare noen titusener i de skandinaviske landene, sammenlignet med tolv millioner i USA. Det er fordi risikoen for deportasjon er liten, og for en innvandrer finnes det mange, gode finansielle grunner til å fortelle staten at han er i Europa. Spørsmålet er hva han er der for.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering