Sakset/Fra hofta

Migranter som har reist gjennom Danmark, kommer til Hyllie-stasjonen utenfor Malmø den 19. november 2015. Foto: Johan Nilsson / TT / Reuters / Scanpix.

Da europeerne sluttet å få mange nok barn til å reprodusere seg selv, endte de med å akseptere en utvikling anbefalt av noen samfunnsplanleggere, der mennesker fra andre himmelstrøk skulle erstatte Europas ufødte barn. De skulle arbeide, betale skatt og finansiere den aldrende innfødte befolkningenes velferd.

Noen mennesker som enten var klartenkte eller hadde kjennskap til hvordan samfunn i andre himmelstrøk fungerer, hevdet tidlig at dette var galskap. Disse ble bryskt avfeid som tullinger, onde eller kriminelle, men har siden fått rett.

I Norge ble det for eksempel ettertrykkelig dokumentert av NHO i 2006 at innvandringen kunne føre til at hele oljefondet går tapt. I de kommende årene vil vi sannsynligvis bivåne den prosessen. Som Christopher Caldwell viser i «Betraktninger over revolusjonen i Europa», betaler innvandrere for lite inn og tar mye ut av felleskassen til at innvandringen lønner seg.

I tiden som har gått etter at galskapen ble dokumentert hinsides enhver tvil, har et monster av FN-organisasjoner, NGO-er, myndigheter, aktivister, politikere tilhørende den utvidede venstresiden samt en rekke toneangivende aviser og tidsskrifter Europa rundt gjort det de kan for å benekte dette.

Det er derfor litt bemerkelsesverdig at Bård Bjerkholt i Dagens Næringsliv torsdag holder et nådeløst regnskap med masseinnvandringens samfunnsøkonomiske konsekvenser i Sverige. Konklusjonen hans er utvetydig:

Hvis tanken var å sikre finansiering av velferdsstaten, er det temmelig åpenbart at Sveriges oppskrift fungerer dårlig. Innvandringen gir ikke mer, men mindre penger til velferd.

Skulle du ha sett. Oppskriften fungerte dårlig der også. Hva kan det komme av at det ikke er noe genialt trekk å masseimportere mennesker med lav utdannelse fra økonomisk og kulturelt tilbakestående land som hverken kan svensk eller har et svensk verdisett?

Under exodus fikk Sverige en kvart million «flyktninger», skriver Bjerkholt. Endelig kom den manglende arbeidskraften, liksom.

Resultatene er nå begynt å komme. De siste månedene har svenske aviser skrevet om en gryende økonomiske krise i landets kommuner. «Ungdommen forsvinner inn til byene, samtidig som kommunen har problemer med å ta hånd om sine eldre og må bære kostnadene for nyankomne», heter det i en reportasje i den svenske avisen Expressen.

Den økonomiske nedturen skyldes en miks av sviktende skatteinntekter og behov for økte investeringer, blant annet i skoler og sykehjem. I tillegg kommer en eksplosiv økning i sosialbudsjettet i kommuner som har tatt imot mange flyktninger.

Ikke noe av dette er uventet. Men når Bjerkholt tallfester elendigheten, er den egnet til å ta pusten fra en:

Filipstad kommune i Värmland, med drøye ti tusen innbyggere, har 750 voksne som har kommet fra Syria, Somalia, Eritrea, Afghanistan og Irak de siste årene. I denne gruppen er arbeidsledigheten på 80 prosent, går det frem av en årlig rapport fra svenske kommuners interesseorganisasjon SKL.

Det som venter disse menneskene, er et «evig utenforskap», mener kommuneledelsen. Mon det. Hva om det er svenskene som kommer til å føle seg utenfor?

Ville det ikke være bedre å repatriere dem det er snakk om, til hjemlandene deres?

Innvandring er ingen permanent løsning på eldrebølgen, konkluderer Bjerkholt. Som Douglas Murray en gang spydig konstaterte, er overraskende nok heller ikke innvandrere spart for aldringsfenomenet.

Det nærmer seg ti år siden Caldwell viste til forskningsresultater som forklarte hvordan disse tingene henger sammen i flere land, for eksempel i Spania:

I de neste femti årene vil Spanias befolkning forbli den samme, ca. 44 millioner innbyggere, men forholdet mellom arbeidere og pensjonister vil falle fra 4,5 : 1 til under 2 : 1. Feldstein spurte seg hva som ville bli virkningen av å hente inn to millioner fremmedarbeidere, dvs. en 54 prosents økning i antall utenlandsfødte som allerede befinner seg der til lands i øyeblikket. Vi kan anta at de samfunnsmessige virkningene ville være enorme, muligens nedbrytende, og kostbare. Men Feldstein viser at den skattemessige virkningen av en slik tilstrømning ville være neglisjerbar. Disse nykommerne ville bare utgjøre en ti prosents økning i arbeidsstyrken. Og siden innvandrere har en tendens til å ta de dårligst betalte jobbene, ville økningen i lønnsutbetalinger, som ved beskatning er med på å betale for velferdsstaten, være langt under ti prosent. Feldsteins estimat av økningen i lønnsutbetalinger – «omtrent åtte prosent eller noe mindre» – lyder optimistisk. Fra disse åtte eller færre prosentene må man trekke fra den høye kostnaden ved innvandrernes helsestell og skolegang. Så snart man tar dette i betraktning, virker det usannsynlig at bidraget innvandrerne gir til velferdsstaten oppveier kravene som de før eller senere vil rette mot den.

For innvandrerne er ikke udødelige. De blir også gamle, de går også av med pensjon, og systemet må ta seg av dem og deres familier, som er større enn gjennomsnittet. Europeiske ledere har møtt dette problemet med lite annet enn ønsketenkning. «I det lange løp vil innvandrerne selv eldes og bidra til økende avhengighet,» het det i en rapport utgitt av det britiske innenriksdepartementet ved slutten av 2007, «men bare hvis man antar at de blir i Storbritannia i løpet av pensjonisttilværelsen.» Milde himmel! Hva slags andre antagelser kan man gjøre? Skal man anta at innvandrerne vil gi flere tiår av sine liv og titusener av pund av sine inntekter for å finansiere en dyr og omfattende velferdsstat for europeerne, for siden å luske fornøyde tilbake til den tredje verden og tilbringe pensjonisttilværelsen i fattigdom, akkurat i det øyeblikk de er i ferd med å innkassere fruktene av sine bidrag?

Man burde kanskje rose Dagens Næringsliv for å gi plass til tekster som avslører lignende sannheter. Men kommer ikke denne erkjennelsen lovlig sent?

Det mangehodede innvandringspositive dyret nevnt ovenfor har – for å sitere Dagsavisens hatefulle omtale av Katie Hopkins – gitt «suverent blaffen i fakta». Hopkins er farlig, mener Dagsavisen. Så hva er dyret? Hvilke metoder er legitime for å holde det unna?

 

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa» fra Document Forlag her.