Kommentar

SSB, NRK, NTB og politikerne har etterhvert begynt å snakke litt tydeligere om at innvandringen fra Afrika og Asia skaper «utfordringer» (vrææææl) for statsfinansene, som man kan lese her eller her. Innvandrere derfra betaler altså jevnt over endel mindre inn og tar endel mer ut av statskassen.

Denne ubalansen er bemerkelsesverdig nok i tråd med det den amerikanske journalisten Christopher Caldwell, som blant annet skriver for Financial Times, redegjorde for allerede i 2009 i sin bok «Reflections on the Revolution in Europe». Han brukte riktignok ikke tall fra Norge, men det var muligens ikke så vanskelig å tenke seg at erfaringene fra f.eks. Nederland kunne ha en viss gyldighet også for Norge.

Godt hjulpet av lesernes dugnadsinnsats, gjorde Document boken tilgjengelig som føljetong i norsk språkdrakt i 2010, for senere å gi ut «Betraktninger over revolusjonen i Europa» på papir.

I bokens annet kapittel, kalt «Innvandringsøkonomien», er et eget avsnitt viet temaet. Kanskje en aldri så liten republisering av dette kan være av interesse for nye og gamle lesere, om ikke annet for å se at politikerne skaffer seg Caldwells innsikt på den (for befolkningen) harde måten. De innhenter ikke den beste informasjonen med sikte på å unngå problemer.

* * *

Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning

Etterkrigstidens europeiske velferdsstater gav de mest generøse ytelsene som noen gang er blitt gitt til arbeidere. Tysklands «sosiale markedsøkonomi» var prototypen. Ved århundreskiftet omfattet godene som arbeiderne hos visse store selskaper nøt godt av arbeidsuker ned mot bare 32 timer, sju ukers ferie, full helsedekning og gratis lunsj: en lønns- og godtgjørelsesavtale som for fagorganiserte metallarbeideres vedkommende nærmet seg 40 euro pr. time, samt det mest skjebnesvangre av alt: en pensjon noe under den maksimale inntekten fra før fylte seksti år. Det er opplagt at systemet hadde en innebygget tendens til å dele ut flere goder enn forsvarlig. Ettergivenhet overfor fagforeningene ansporet til hyppige streiker og pressing av sitronen til siste dråpe. Ettertraktede jobber var ledsaget av omstendigheter som oppmuntret til ikke å skifte bransje, blant annet generøse arbeidsledighetstrygder.

Den sosiale markedsøkonomien var et forbilde for verden til langt inn på 1970-tallet. Men Thatcher og Reagan blottstilte dens iboende selvmotsigelser, og informasjonsøkonomiens fremvekst var et hardt slag for dens prestisje. Europeerne hadde brukt mye av sin investeringskapital og politiske lidenskap til å bygge opp og deretter beskytte sine velferdssystemer. Store og mellomstore bedrifter var i samarbeid med staten det mest effektive middelet for levering av trygghet og velferdsytelser. Som resultat av dette var det ikke mange av de små og fleksible, nystartede selskapene bak de senere tiårenes innovasjon som var europeiske. Bortsett fra mobiltelefonindustrien i Nord-Europa, deltok ikke verdensdelen fullt ut i det informasjonsteknologiske oppsvinget mot slutten av det 20. århundre. Europas mangel på entreprenørskap fikk stor oppmerksomhet på 1990-tallet.

Den sosiale markedsøkonomien hadde et annet problem: Den frøs fast det europeiske arbedsmarkedet. I de første par tiårene etter krigen ble Sør-Italias relative fattigdom gradvis mildnet av flyttingen til Nord-Italia og til andre europeiske land. Men etterhvert som staten ble mer og mer generøs, foretrakk mange et liv i trange kår som sosialklienter på Sicilia fremfor ensomheten og anonymiteten ved en industrijobb i det snøfylte nord. Selv om det ikke var dens arkitekters hensikt, endte den europeiske velferdsstaten opp med å gjøre alle slags jobber uten tilgang til statlige og halvstatlige selskapers gavmildhet, til under den simpleste arbeiders verdighet. Slike ugunstige jobber omfattet jordbruk, hjemmehjelp, rengjøring og håndtering av matvarer. Takket være gode velferdsordninger trengte ingen arbeidere å ta dem. Hvis slike jobber overhodet skulle bli gjort, måtte de gis til folk utenfor systemet. Hvilket betydde innvandrere.

Med millioner av innbyggere uten statsborgerskap på europeisk jord, samt deres barn, begynte kontinentets velferdsstater å vekselvirke med demografien på en foruroligende måte. De statlige europeiske pensjonssystemene finansieres fortløpende: Dagens ytelser betales med dagens skatteinntekter, snarere enn at man lar hver enkelt arbeider «spare» sin egen pensjon. Debattanter og velferdsøkonomer har alltid understreket slike systemers tendens til å degenerere til pyramidespill så snart de kommer under demografisk press. Det vil si at politikerne lover for mye, for deretter å finansiere løftene, som oftest ved å låne mot fremtidige skatteinntekter, slik at flere midler enn systemet egentlig har råd til kan settes av til dagens velferdsmottagere.

I samfunn med voksende befolkning er det lett å gjøre dette, for velferdens bæreevne – antall arbeidere pr. pensjonist – vokser samtidig. Politikerne fristes til å plyndre hele overskuddet som skyldes en forbigående økning i antall arbeidere og bruke det med en gang, snarere enn å investere det med tanke på tiden da de store kullene av arbeidere blir store kull av velferdsavhengige pensjonister. De europeiske politikerne klarte ikke å motstå denne fristelsen. I dag er Europas befolkning aldrende, velferdens bæreevne synker, og på grunn av fallende fødselstall finnes ingen stor nok «neste generasjon» til å gjenopprette balansen. På svært kort sikt kan en slik nedgang i barnefødslene som Europa har hatt øke levestandarden, for det reduserer antall avhengige personer pr. arbeider. Men i det lange løp kommer regningen, og den tiden er nå kommet.

Idet Europas befolkning sank, kom løsningen av seg selv: Innvandrernes del av den europeiske befolkningen var fortsatt relativt ung, og relativt immun mot Europas synkende fruktbarhet. De skulle gjenopprette bæreevnen! Om den europeiske allmennheten bare kunne undertrykke sine fordommer lenge nok til å muliggjøre en sterk økning i innvandringen, lød argumentet, kunne de europeiske velferdsstatene komme finansielt på fote igjen. Innvandrerne, som var et av symptomene på det europeiske systemets uerkjente problemer, befant seg plutselig i rollen som det europeiske luksuslivets reddende engler. De skulle begi seg fra den tredje verdens sult- og tørkerammede landsbyer for å komme til unnsetning for pensjonsutbetalingene, feriehusene, vinsmakingen og snorkelferiene til verdenshistoriens mest bortskjemte arbeidsstyrke.

Denne tanken står for å si det mildt fjernt fra de idealene de kontinentale velferdsstatene en gang ble grunnlagt på. Den er også uholdbar når det gjelder det rent økonomiske. Selv om det er mange som påstår at innvandringen kan redde velferden, er det ingen informerte personer som tror det. FNs befolkningsdivisjon har regnet ut at en gjenoppretting av aldersstrukturen og velferdens bæreevne i Europa ville kreve 701 millioner innvandrere innen midten av århundret, altså betraktelig mer enn hele verdensdelens befolkning i øyeblikket.

Det er urealistisk å håpe på at innvandringen kan gi selv et beskjedent bidrag til å redde velferdsstaten ut av knipen. Harvard-økonomen Martin Feldstein har tatt for seg tilfellet Spania. I de neste femti årene vil Spanias befolkning forbli den samme, ca. 44 millioner innbyggere, men forholdet mellom arbeidere og pensjonister vil falle fra 4,5 : 1 til under 2 : 1. Feldstein spurte seg hva som ville bli virkningen av å hente inn to millioner fremmedarbeidere, dvs. en 54 prosents økning i antall utenlandsfødte som allerede befinner seg dertillands i øyeblikket. Vi kan anta at de samfunnsmessige virkningene ville være enorme, muligens nedbrytende, og kostbare. Men Feldstein viser at den skattemessige virkningen av en slik tilstrømning ville være neglisjerbar. Disse nykommerne ville bare utgjøre en ti prosents økning i arbeidsstyrken. Og siden innvandrere har en tendens til å ta de dårligst betalte jobbene, ville økningen i lønnsutbetalinger, som ved beskatning er med på å betale for velferdsstaten, være langt under ti prosent. Feldsteins estimat av økningen i lønnsutbetalinger – «omtrent åtte prosent eller noe mindre» – lyder optimistisk. Fra disse åtte eller færre prosentene må man trekke fra den høye kostnaden ved innvandrernes helsestell og skolegang. Så snart man tar dette i betraktning, virker det usannsynlig at bidraget innvandrerne gir til velferdsstaten oppveier kravene som de før eller senere vil rette mot den.

For innvandrerne er ikke udødelige. De blir også gamle, de går også av med pensjon, og systemet må ta seg av dem og deres familier, som er større enn gjennomsnittet. Europeiske ledere har møtt dette problemet med lite annet enn ønsketenkning. «I det lange løp vil innvandrerne selv eldes og bidra til økende avhengighet,» het det i en rapport utgitt av det britiske innenriksdepartementet ved slutten av 2007, «men bare hvis man antar at de blir i Storbritannia i løpet av pensjonisttilværelsen.» Milde himmel! Hva slags andre antagelser kan man gjøre? Skal man anta at innvandrerne vil gi flere tiår av sine liv og titusener av pund av sine inntekter for å finansiere en dyr og omfattende velferdsstat for europeerne, for siden å luske fornøyde tilbake til den tredje verden og tilbringe pensjonisttilværelsen i fattigdom, akkurat i det øyeblikk de er i ferd med å innkassere fruktene av sine bidrag?

Hvis innvandrerne skal hjelpe velferdsstaten, må de og deres etterkommere betale mer inn til velferdskassen enn de tar ut. De hverken jobber nok eller tjener nok til å gjøre det. Grunnlagsmateriale viser at innvandrere tar mer ut av velferden enn de betaler inn. I Nederland mottar for eksempel 40 prosent av innvandrerne en eller annen form for statlig bidrag. Ifølge Institute for the Future of Work betaler innfødte tyskere mellom 20 og 65 år mer i skatt enn de mottar av tjenester, mens tyrkerne bare gjør det mellom 28 og 57 års alder.

En av de mest forbausende statistikkene i europeisk innvandringshistorie, viser at mens antall utenlandske innbyggere i Tyskland steg jevnt og trutt fra 3 millioner til ca. 7,5 millioner mellom 1971 og år 2000, skjedde det ingen endring i antall sysselsatte utlendinger i arbeidsstyrken. Det stod bom fast på ca. 2 millioner personer. I 1973 var 65 prosent av innvandrerne til Tyskland i arbeidsstyrken; i 1983, altså ti år senere, var prosentandelen bare 38.

Denne samme utviklingen går igjen i Europa. I 1994 var det bare 29 prosent av alle innvandrerne som kom til Frankrike for å jobbe. (Det betyr ikke at de resterende 71 prosentene forble arbeidsledige, bare at de kom til landet av andre, ikke-økonomiske grunner som f.eks. familiegjenforening eller innvilgede asylsøknader.) 70 prosent av dem som kom fra andre europeiske land, kom for å jobbe, fra Nord-Afrika var tallet sju prosent. I 1997 kom bare tolv prosent av innvandrerne til Storbritannia fra det som engang ble kalt «New Commonwealth» (de ikke-hvite delene av det tidligere britiske imperiet) for å jobbe. Kun 45 prosent av de ikke-europeiske innvandrerne til Danmark befinner seg i arbeidsstyrken, et tall som økonomer ikke desto mindre betrakter som imponerende høyt, sågar et tegn på en imponerende arbeidsetikk, ettersom nesten halvparten av dem har en månedslønn som ikke er mer enn 100 euro høyere enn det de kunne få av velferdsytelser. Økonomen Torben Andersen, som ledet en ekspertgruppe for utredning av den danske velferdsstatens finansiering i 2005, har skrevet at «økende innvandring fra lavinntektsland vil forverre situasjonen, ettersom disse gruppene i gjennomsnitt har en deltagelse i arbeidsstyrken som er langt under det som er normalt for det danske arbeidsmarkedet.» Hvis innvandringen ble økonomisk nødvendig grunnet mangel på arbeidskraft på 1960-tallet, hvorfor var den også nødvendig i den lange perioden med tosifret arbeidsledighet som Europa befant seg i på 1980-tallet?

Europa lider nå av det Hans Magnus Enzensberger kaller «demografisk bulimi». Verdensdelen er grepet av troen på at den har for mange og for få mennesker samtidig. Velferden har mye med dette å gjøre. Det europeiske velferdssystemet har utvilsomt gjort innvandringen ryddigere enn den er i USA. Det er relativt sett færre illegale innvandrere. Det er flere hundre tusen i Storbritannia, men bare noen titusener i de skandinaviske landene, sammenlignet med tolv millioner i USA. Det er fordi risikoen for deportasjon er liten, og for en innvandrer finnes det mange, gode finansielle grunner til å fortelle staten at han er i Europa. Spørsmålet er hva han er der for.

* * *

Så langt Caldwell. Det kan vel ellers legges til at dette ikke nødvendigvis var det aller viktigste som stod i den boken, om enn det var viktig nok, og at det er flere eksemplarer igjen på lager.