Sakset/Fra hofta

I de senere årene er de europeiske landenes befolkninger i økende grad blitt oppmerksomme på at masseinnvandringen avstedkommer en økonomisk kattepine som det med tiden blir umulig ikke å forholde seg til. Men temaet er så betent at den brede offentligheten er lysår unna en realistisk og nøktern debatt om det.

Fagfolk har etterhvert satt skapet ganske bra på plass, men deres innsikt har bare i begrenset grad nådd ut til allmennheten. En av dem som nå forsøker å gjøre et høyst nødvendig formidlingsarbeid, er den tyske økonomiprofessoren Hans-Werner Sinn, som også er president for Ifo-instituttet for økonomisk forskning.

Den 3. januar skrev han en artikkel i Frankfurter Allgemeine som vakte en viss oppsikt, ikke minst fordi han klart slo fast at innvandringen til Tyskland i øyeblikket er en tapsforretning. Han påstår likevel at Tyskland av demografiske årsaker ikke har noe annet valg enn fortsatt masseinnvandring, men at denne må håndteres radikalt annerledes enn nå.

Sinn observerer innledningsvis at det pågår en exodus:

Tyskland opplever for tiden den innvandringsbølgen jeg forutså i denne avisen i mars 2011. Sannsynligvis innvandret minst en halv million mennesker fra utlandet det året. Det gjorde at andelen utenlandsfødte i Tyskland, som i 2012 var 13,3 prosent, markant oversteg de tilsvarende tallene for USA, Frankrike, Storbritannia og Italia. Bare USA har for tiden større innvandring enn Tyskland.

Det er imidlertid et misforhold mellom hvem som kommer og hvem som drar sin vei:

Innvandrerne kommer først og fremst fra økonomisk kriserammede land i Sør-Europa, fra Syria og fra den tidligere østblokken, som inntil nylig ikke var omfattet av den frie flyten av arbeidskraft. Det er verdt å merke seg at når det gjelder tyrkere, reiser det nå flere tilbake enn det kommer nye. I tillegg til dette er nettoutvandringen av tyskere nå på rundt 20.000 i året, hvorav de fleste finner veien til Sveits. Først og fremst dreier det seg om velutdannede personer.

Tyskland tiltrekker seg imidlertid ikke de best utdannede innvandrerne. I følge en OECD-undersøkelse er andelen høyskoleutdannede innvandrere i Canada og Storbritannia omkring halvparten og i USA en tredjedel, mens den i Tyskland er en femtedel. Sammen med Østerrike og Italia ligger Tyskland på en av de siste plassene hva angår innvandrernes kvalifikasjoner.

Landet klarer seg ikke uten innvandring, fortsetter han:

Men Tyskland har ikke noe annet valg enn å slippe inn stadig flere innvandrere, når disse bare halvveis vil kompensere for tilbakegangen i egen befolkning.

Det er uansett knapt mulig å forestille seg at det vil komme så mange som nødvendig for å opprettholde pensjonsnivået. Skjevheten i den tyske aldersfordelingen er for stor. Babyboomerne som ble født rundt 1965 er nå rundt femti år, og vil om femten års tid kreve pensjoner fra barn som ikke finnes. Dessuten vi de kreve å få tilbake penger fra tyske og utenlandske statsobligasjoner. Selv om disse pengene skulle bli betalt tilbake, vil det bli for lite.

Om man så tillater en netto innvandring på rundt 200.000 personer i året, vil Tyskland om et par årtier, altså i 2035, når babyboomerne er pensjonister, ha ca. 7,5 millioner pensjonister (over 65 år), mens antall personer i arbeidsfør alder (15 til 64 år) vil være 8,5 millioner færre.

En opprettholdelse av aldersstrukturen i befolkningen fremstår likevel som utenkelig:

Om man vil at fordelingen mellom unge og eldre, og dermed det relative pensjonsnivået og innbetalingene til pensjonsfondene skal være uforandret, trengs det 32 millioner unge innvandrere – de fleste trolig fra ikke-europeiske områder. Man kan vanskelig forestille seg at det tyske samfunnet vil kunne oppvise den nødvendige toleransen og assimilasjonsevnen.

Den prekære situasjonen har lenge vært varslet:

Det straffer seg nå at politikerne ikke tok på alvor de advarslene som allerede på 1980-tallet kom både fra det føderale økonomidepartementets vitenskapelige rådskomité og fra vitenskapsfolk som Meinhard Miegel, Kurt Biedenkopf og Herwig Birg. Man ville da fortsatt ha hatt tid til å gjøre noe med den dramatiske nedgangen i barnefødsler som begynte sent på 1960-tallet, noe for eksempel Frankrike har gjort. Nå er det for sent, det er allerede mangel på kvinner i forplantningsdyktig alder. Det er derfor ingen vei utenom fortsatt masseinnvandring.

Det avgjørende er hva slags innvandrere man tar inn, og hvordan situasjonen håndteres. Slik det fungerer i øyeblikket bærer det galt avsted:

Men hvis man skal tillate så mye innvandring, må man også tenke over hvilke konsekvenser den forårsaker, og hvem man vil slippe inn. For å gjøre det er det fundamentalt å skille mellom to virkningskanaler som begge har innflytelse på befolkningens velstand.

Den første har med arbeidsmarkedet å gjøre. Det viktigste prinsippet i innvandringsøkonomien er at den som yter tjenester som kan erstattes av innvandrernes, taper, mens de som tilbyr komplementære tjenester, vinner – takket være fleksible lønninger. I lys av de hittil lave gjennomsnittlige kvalifikasjonene hos innvanderne til Tyskland, betyr det i praksis at vanlige arbeidere tilhører taperne, mens høyt utdannede og formuende personer profiterer. Hvordan ville vel det borgerlige livet ha vært hvis ikke hushjelper, pleiere, gartnere, restaurantpersonale og andre tjenesteytere stod til disposisjon for en billig penge. På den annen side konkurrerer vanlige arbeidere med innvandrere, hvilket avspeiles i lønnstrykket og de svekkede jobbmulighetene. At folk ser seg truet av konkurransen om jobbene sine, er forståelig.

Ugunstig omfordeling er ikke den eneste ulempen. Man tiltrekker seg også «feil» innvandrere, økonomisk betraktet:

I tillegg til arbeidsmarkedseffekten, kommer den skattemessige effekten inn i bildet som virkningskanal nummer to. Innvandrerne betaler på den ene side skatt, og på den andre siden mottar de offentlige ytelser. Velferdsstaten omfordeler midler fra de formuende og de høytlønte og kvalifiserte arbeidstagerne til de lavtlønte og lavt kvalifiserte arbeidstagerne, samt til arbeidsløse. For de lavt kvalifiserte fungerer velferdsstaten derfor som en magnet, mens den avskrekker de høyt kvalifiserte fordi den forlanger mer i skatt av dem enn de får igjen i form av offentlige tjenester. Derfor kommer ikke de høyt kvalifiserte, eller de drar videre til andre land med mindre omfordeling. Tyskeres utvandring til Sveits, Luxembourg og Storbritannia kan forklares på denne måten.

Resultatet er at innvandringen går med underskudd, noe flere beregninger viser.

Det virkelig interessante spørsmålet er hvilke fordeler og ulemper de allerede ankomne innvandrerne har hatt for den tyske staten. Ifo-instituttet utarbeidet i samarbeid med Max Planck-instituttet for utenlandsk og internasjonal sosialrett i 2001 en studie av dette spørsmålet for det føderale arbeidsdepartementet. Den tok for seg den fiskale situasjonen for innvandrere til Tyskland basert på sosio-økonomiske data for 1997. For innvandrere som hadde bodd i Tyskland i mindre enn ti år, på den tiden den største gruppen, var den årlige nettoutgiften ca. 2400 euro. Regningen var mindre for permanente innvandrere, hvis barn siden betaler inn til pensjonssystemet. Hvis man regnet alle innvandrere til Tyskland under ett, viste det seg likevel at en gjennomsnittlig innvandrer hadde en årlig nettokostnad på noe over 700 euro.

En annen studie ble tolket dit hen at innvandringen gikk med overskudd, men det viste seg at virkningen på statens generelle utgifter ikke var tatt med i betraktning, og at resultatet i virkeligheten ikke var svært forskjellig fra det ovennevnte:

Det var derfor forbløffende at en studie av arbeidsmarkedsforskeren Holger Bonin for Bertelsmann-stiftelsen, for kort tid siden gav motsatt inntrykk. I viktige internettmedier kunne man ser overskrifter som «Større inntekter enn utgifter: Utlendingene bringer Tyskland milliarder».

Bonin hadde, basert på de samme sosio-økonomiske dataene, denne gangen for 2012, regnet ut at utlendingene i gjennomsnitt betaler 3300 euro mer inn til staten enn de koster i sosiale ytelser, og da er utgifter til utdannelse og befordring medregnet.

Men i sin studie fremhever Bonin uttrykkelig at utlendingenes fiskale balanse går med underskudd hvis man tar i betraktning generelle offentlige utgifter som forsvar, infrastruktur, rettsvesen, politi, offentlig administrasjon og så videre. Akkurat som Ifo-instituttet hadde beregnet. Siden Bonin ikke har tallfestet disse utgiftene, har Ifo-instituttet nå komplettert beregningene hans på denne måten. Basert på offisiell statistikk for 2012 kommer en frem til at regningen den tyske befolkningen betaler for de offentlige tjenestene som Bonin ikke tar i betraktning (han regner bare med skoleutgifter), beløper seg på 5100 euro pr. capita. Hvis man går ut fra at innvandrerne relativt sett benytter disse tjenestene like mye som den opprinnelige befolkningen, må man trekke dette beløpet fra Bonins 3300 euro. På den måten kommer en frem til en årlig negativ nettobalanse på 1800 euro. Hvis man ser bort fra forsvaret, som stort sett er uavhengig av folketallet, blir det 1450 euro. Fortegnet snus altså, og tallet er ikke langt fra det Ifo regnet ut.

Sluttregningen blir stor:

Heller ikke Bonin lar det hefte noen tvil om at den fiskale balansen til dagens innvandrere utvilsomt er negativ, stikk i strid med den konklusjonen noen medier trakk av studien hans. Regnet over et helt livsløp kommer han til at statens nettoutgifter til hver innvandrer (som han kaller det «implisitte finansielle underskuddet») beløper seg til 79.100 euro. Dette omfatter alle statlige utgifter, og alle skatter og utgifter som berører innvandrere er medregnet.

Professor Sinn spør seg hva som kan gjøres:

I teorien er det bare tre måter å løse problemet på: Man kan innskrenke den frie bevegeligheten av personer, innskrenke innvandrernes adgang til velferdsstatens ytelser, eller avvikle velferdsstaten. Ettersom man av flere grunner ikke ønsker det tredje alternativet, og det første alternativet er i strid med EU-retten, er kun det andre alternativet aktuelt.

Hvis innvandrere vanskelig eller kun etter lang tid får adgang til velferdsytelser, anspores lavt kvalifiserte personer i mindre grad til å komme. Storbritannia ønsker å gå den veien. Som statsminister Cameron har kunngjort, må EU-innvandrere forlate landet hvis de ikke finner jobb innen seks måneder. Dessuten vil de ikke få noen skattefritak, ledighetstrygd, barnetrygd eller rett til sosialbolig de første fire årene, selv om de finner jobb.

Et alternativ til den britiske løsningen kunne bestå i å pålegge personer som ikke kommer av yrkesmessige grunner, et midlertidig hjemlandsprinsipp hva angår skattefinansierte sosialytelser. Trengende EU-borgere har da krav på de samme ytelsene som i hjemlandet – fra hjemlandet. Alle EU-land er retts- og velferdsstater som tilfredsstiller visse minstestandarder, og det står enhver fritt å benytte ytelsene i et hvilket som helst EU-land. Uavhengig av dette kan skattebetalende arbeidere fra andre EU-land få tilgang til vertslandets sosialsystem fra begynnelsen. På denne måten ville velferdsstatens rolle som innvandringsmagnet svekkes, samtidig som den frie bevegeligheten av EU-borgere opprettholdes.

For resten av verden ser han for seg et poengsystem:

For personer utenfra EU som søker asyl, kan hjemlandsprinsippet naturligvis ikke anvendes. For dem som ikke har legitimt krav på asyl, men som kommer av økonomiske grunner, er et poengsystem velegnet, slik det benyttes i mange land, som USA, Canada, Australia, New Zealand og Storbritanna, foruten Østerrike, Nederland og Danmark. Poengsystemet ville først og fremst ta i betraktning kriterier som helse, alder, yrkeskvalifikasjoner, språkkunnskaper og formue, for å redusere risikoen for at innvandrerne blir en byrde for staten, og at lønnstrykket de skaper ikke forverrer ulikhetene i befolkningen.

Artikkelforfatteren avslutter med en betinget, nøktern optimisme:

Hvis man velger egnede innvandrere, kan Tysklands forutsigbare demografiske krise fortsatt håndteres på en skånsom måte. Men selv om den umiddelbare krisen kan hanskes med, vil generasjonene som etterfølger babyboomerne bestandig stå overfor problemene med utilstrekkelig forsørgelsesgrunnlag og en overanstrengelse av det tyske samfunnets evne til assimilasjon, med mindre de begynner å få flere barn igjen. Det ville nå være på tide å iverksette en fundamental og radikal endring i skatte- og pensjonslovgivningen med sikte på å favorisere barnefamilier.

Spørsmålet er om Sinn likevel ikke er i overkant optimistisk. Han sier på den ene siden at Tyskland er avhengig av innvandring, i seg selv tvilsomt i og med at Japan ikke ser det på samme måte, men at vondt gjøres verre med innvandringen i øyeblikket.

Han legger altså til grunn at helt andre personer må innvandre til Tyskland enn dem som i øyeblikket rent faktisk gjør det. At noen slags «superinnvandrere» skulle la seg trylle frem med noen av de grepene han skisserer, virker ikke overvettes sannsynlig.

Dette dilemmaet er passende blitt kalt for demografisk bulimi. Heller ikke i tysk versjon er det noen særlig frisk tilstand.

Der til lands, som over store deler av kontinentet, kommer historien om det 21. århundre til å dreie seg mye om hvordan man skal begrense skadevirkningene av at en gunstig likevekt er blitt grundig og irreversibelt spolert.

 

Ökonomische Effekte der Migration