Sakset/Fra hofta

Rekken av økonomi- og finansfolk som, uten å kunne begrunne det, hevder at økt migrasjon ville være økonomisk gunstig for de europeiske landene, begynner å bli lang.

Den kanskje fremste bjellesauen på området, er Peter Sutherland (Goldman Sachs, Global Forum on Migration and Development, tidligere EU-kommisjonen etc.), som i 2012 fremfor det britiske Overhuset uttalte at EU burde «underminere medlemsstatenes nasjonale homogenitet».

Peter Sutherland told peers the future prosperity of many EU states depended on them becoming multicultural.

He told the House of Lords committee migration was a «crucial dynamic for economic growth» in some EU nations «however difficult it may be to explain this to the citizens of those states».

Argumentet synes å hvile på den oppfatningen at det absolutt verste som kan skje et land, er befolkningsnedgang, og at et bedre alternativ er å erstatte de manglende barnefødslene med innvandring – uten å ta i betraktning at innvandrere kan øke den samlede forsørgelsesbyrden snarere enn å lette den.

An ageing or declining native population in countries like Germany or southern EU states was the «key argument and, I hesitate to the use word because people have attacked it, for the development of multicultural states», he added.

Senioren auf Sitzbank, Grömitz, Deutschland

Folk lever lenger. Har de spart opp nok pensjon til å vare livet ut?

Det er sannsynligvis noen slags virkelighetsfjerne tankemodeller hos personer som lever beskyttet fra vanlige folks virkelighet, om at størst mulig sirkulasjon av mennesker er bra, som om man tok det velfungerende rammeverket i samfunnet som økonomien trenger, for gitt. Blant fagfolk er jo økonomer blant de desiderte verstingene når det gjelder å ta essensielle ting for gitt uten at man har noen garantier for det.

En annen fremtredende økonom som, nærmest motstrebende, har sluttet seg til denne tankegangen, som kanskje heller bør kalles en kulturblind ideologi, er tyske Hans-Werner Sinn. Til tross for at han innrømmer at innvandringen i øyeblikket er et tapsprosjekt, spår han at tapet på et eller annet tidspunkt vil snus til gevinst:

Er innvandring for Tyskland totalt sett et tapsprosjekt eller ikke?

Jeg formoder at det på tross av enkelte feilutviklinger – som lar seg unngå – totalt sett betyr en stor gevinst. Dette støttes ikke bare av immigrasjonsteori, men også av en vurdering av den tyske innvandringshistorien i forrige århundre. Vi trenger innvandringen på grunn av pensjonene, og dessuten for arbeidsmarkedet.

Tidligere arbeidsminister Victor D. Norman sluttet seg nylig til denne kulten. I Dagens Næringsliv skrev han nylig at Norge

har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere», skriver NHH-professoren.

Den sist registrerte blant de nyfrelste er Finlands sentralbanksjef Erkki Liikanen, som overfor Finlands offentlige kringkastingsselskap YLE lyder som et ekko av de ovennevnte:

Bank of Finland Governor Erkki Liikanen says Finland will benefit from the current influx of asylum seekers in the long term, as the new stock of workers will strengthen the country’s economic development and bolster the financial security of the welfare state.

Liikanen har utvilsomt rett i at

we must build a foundation that will encourage growth,

men hvordan kan han og de andre sektmedlemmene unngå å se at byggverket de tar til orde for, ville stå på sandgrunn?

Det er i øyeblikket flere titalls millioner arbeidsledige i Europa, og sannsynligheten for at personer utenfra som ikke engang kan språket i landene de flytter til, jevnt over skal bli netto bidragsytere til statskassen innen rimelig tid, er så godt som null.

Så hva er i det hele tatt i veien med huet på alle disse finansfolkene? Ligger de under for en fremtidsoptimisme som savner empirisk og ethvert annet substansielt grunnlag?

Som Document-lesere vil vite, er denne troen blitt grundig tilbakevist av en rekke økonomer, ikke minst forfatteren, Weekly Standard-redaktøren og Financial Times-skribenten Christopher Caldwell.

Hvis innvandrerne skal hjelpe velferdsstaten, må de og deres etterkommere betale mer inn til velferdskassen enn de tar ut. De hverken jobber nok eller tjener nok til å gjøre det. Grunnlagsmateriale viser at innvandrere tar mer ut av velferden enn de betaler inn. I Nederland mottar for eksempel 40 prosent av innvandrerne en eller annen form for statlig bidrag. Ifølge Institute for the Future of Work betaler innfødte tyskere mellom 20 og 65 år mer i skatt enn de mottar av tjenester, mens tyrkerne bare gjør det mellom 28 og 57 års alder.

En av de mest forbausende statistikkene i europeisk innvandringshistorie, viser at mens antall utenlandske innbyggere i Tyskland steg jevnt og trutt fra 3 millioner til ca. 7,5 millioner mellom 1971 og år 2000, skjedde det ingen endring i antall sysselsatte utlendinger i arbeidsstyrken. Det stod bom fast på ca. 2 millioner personer. I 1973 var 65 prosent av innvandrerne til Tyskland i arbeidsstyrken; i 1983, altså ti år senere, var prosentandelen bare 38.

Denne samme utviklingen går igjen i Europa. I 1994 var det bare 29 prosent av alle innvandrerne som kom til Frankrike for å jobbe. (Det betyr ikke at de resterende 71 prosentene forble arbeidsledige, bare at de kom til landet av andre, ikke-økonomiske grunner som f.eks. familiegjenforening eller innvilgede asylsøknader.) 70 prosent av dem som kom fra andre europeiske land, kom for å jobbe, fra Nord-Afrika var tallet sju prosent. I 1997 kom bare tolv prosent av innvandrerne til Storbritannia fra det som engang ble kalt «New Commonwealth» (de ikke-hvite delene av det tidligere britiske imperiet) for å jobbe. Kun 45 prosent av de ikke-europeiske innvandrerne til Danmark befinner seg i arbeidsstyrken, et tall som økonomer ikke desto mindre betrakter som imponerende høyt, sågar et tegn på en imponerende arbeidsetikk, ettersom nesten halvparten av dem har en månedslønn som ikke er mer enn 100 euro høyere enn det de kunne få av velferdsytelser.

Disse kjensgjerningene kan tilsynelatende ikke gjentas ofte nok. Lørdag gjorde Claes Kastholm et nytt stykke folkeopplysning i Berlingske. Han går i rette med The Economist, som nå er blitt menighetsblad for den rosenrøde migrasjonsøkonomiens sekt etter den siste tidens utvikling i Tyskland. Det velrennomerte bladet bruker ord som «herlig» arbeidskraftreserve og «fantastisk stimulering» av økonomien.

At Willkommens-euforien kan få de ellers så skarpsindige common-sense-økonomer på The Economist til at skrive så meget sludder på så få linier, viser stemningsbølgens styrke.

Man må bede til, at den en dag ikke slår over i sin modsætning med lige så stor styrke. I glædesrusen har The Economist-folkene ligesom så mange andre glemt at kigge ud af vinduet. Hvad ville de have set derude? De ville have set, at flygtninge og migranter fra de muslimske lande aldeles ikke er netto-bidragydere til den offentlige pung. Tværtimod. Uden for vinduet ligger de europæiske velfærdsstater, og de har uden undtagelse et meget stort underskud på indvandringen fra ikke-vestlige lande. Man hører folk, som man ellers gerne vil regne for ansvarlige og tænksomme mennesker, alvorligt argumentere med, at flygtninge- og migrantinvasionen er en velsignelse, for vi europæere føder for få børn og kommer til at mangle aktive hænder.

Dette vil åpenbart ikke skje i morgen, så når skal det skje?

Tidspunktet rykkes hele tiden længere ud i fremtiden – for tiden er det vist i 2060, at Danmark bliver helt afhængig af, at der kommer mere indvandring nu. Jeg kan ikke få påstanden om, at indvandringen fra landene syd for Middelhavet er vores frelse, til at hænge sammen med følgende kendsgerninger fra Danmarks Statistik: i 2008 var beskæftigelsesfrekvensen for indfødte danskere 23,3 procentpoint højere end for ikke-vestlige indvandrere. I 2013 var forskellen steget til 26,1 procentpoint.

Så setter man kanskje sin lit til integreringen av generasjon nummer to? Sannsynligvis forgjeves:

Det går altså dårligere og dårligere, og de tilsvarende tal for efterkommere er kun en lille smule bedre. Men de nyeste tal for efterkommere viser, at mens ikke-vestlige efterkommeres beskæftigelsesfrekvens i 2008 lå syv procentpoint under vestlige efterkommeres, lå den 12 procentpoint under i 2013. Også her går det altså dårligere og dårligere.

Det betyr at velferdsstaten bryter sammen ved fortsatt masseinnvandring, ifølge Kastholm. Det vil neppe gjøre noe inntrykk på de falske profetienes opphavsmenn:

Jeg tror ikke, at disse mennesker er til at tale til fornuft. Jeg tror, de skal se sammenbruddet, før de tror det.

Men konsekvensene blir det noen andre som bærer.

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela