Christian Skaug Hva gjør Sveriges EU-kommisjonær Cecilia Malmström og FNs spesialutsending for migrasjon Peter Sutherland idet arbeidsledigheten i EU runder 25 millioner mennesker? Jo, de skriver en kronikk hvor de formaner unionen om å legge til rette for ytterligere innvandring.
Argumentene de fører til torgs er forbløffende akterutseilte. De fremhever innledningsvis at det til tross for alle de arbeidsledige er mangel på visse typer arbeidskraft:
Engineers, doctors, and nurses are in short supply; so, too, are farmhands and health aides. And Europe can never have enough entrepreneurs, whose ideas drive economies and create jobs.
Kjedelig da, når erfaringen viser at det slett ikke er høyt utdannede spesialister EU-statene for det meste mottar fra de mindre utviklede landene som er hovedleverandører av innvandrere til unionen, men personer som overveiende tar de lavest betalte jobbene, hvilket bidrar til å holde vertslandenes mindre ressurssterke innbyggere utenfor arbeidsmarkedet.
Artikkelforfatterne nevner også den velkjente demografiske utviklingen:
The aging of Europe’s population is historically unprecedented. The number of workers will decline precipitously, and could shrink by almost one third by mid-century, with immense consequences for Europe’s social model, the vitality of its cities, its ability to innovate and compete, and for relations among generations as the old become heavily reliant on the young.
Underforstått: Innvandrerne vil redde oss fra de økte forsørgelsesbyrdene ved en aldrende befolkning. Men også på dette punktet er Malmström og Sutherland på kollisjonskurs med empirien: Innvandrerne har gjerne lavere yrkesdeltagelse, og de betaler mindre inn til staten i forhold til det de over tid tar ut, og dette misforholdet er verre enn hos de opprinnelige befolkningene. Det betyr at den totale forsørgelsesbyrden pr. innbygger vil øke, og ikke gå ned, etterhvert som innvandrerne blir eldre, et problem som kanskje kan finne sin kortsiktige løsning i ytterligere innvandring, hvilket forverrer situasjonen enda mer i det lange løp.
Medisinen de to internasjonale eminensene — for Sutherlands vedkommende er det tale om et uvanlig høyt antall verv — foreskriver, kan altså sammenlignes med en lege som vil behandle alkoholisme ved å la pasienten reparere hver morgen.
Man skulle ikke tro det var mulig, men de to fremhever Sverige som det lysende unntaket i en ellers xenofob europeisk virkelighet:
Consider Sweden, which has transformed its immigration policy by allowing employers to identify the immigrant workers they need (the policy has built-in safeguards to give preference to Swedish and EU citizens). In more rational times, these reforms would be the envy of Europe, especially given the relative resilience of Sweden’s economy. They certainly have caught the attention of Australia and Canada, which aim to emulate them.
There have also been innovations in integrating immigrants. Some initiatives, albeit modest, encourage those with immigrant backgrounds to apply for public-sector jobs in police forces, fire departments, media, and elsewhere. Such measures also respond to the urgent need for public institutions that look like the populations they serve.
Hvordan er det mulig med glatt ansikt å fremheve Sverige som eksempel til etterfølgelse når landet har en ungdomsledighet på 24 prosent, skyhøyt over de beste landene, og langt på vei et resultat av massearbeidsløshet i landets tallrike innvandrerghettoer?
Sutherland, som også er styreformann i Goldman Sachs, vil nok kunne gi gode grunner til å hevde at svensk økonomi er solid, men mon tro om ikke han og Malmström behendig overser den menneskelige kostnaden for svenskene ved at innvandringen presser lønningene deres ned, og flere av dem ut av landet på jakt etter bedre muligheter?
På sett og vis skal de to ha ros for at de så klart og tydelig tilkjennegir sin oppfatning om at et land ikke først og fremst er til for dets egne borgere, men for den politiske og økonomiske elitens ønske om oppløste nasjonale fellesskap og borgere som med minst mulig lokal forankring flytter seg lydig dit næringslivet og bankene ønsker. Det er ryddig av dem å flagge at de hører hjemme i sin egen, høyst udemokratiske, verden.
