Sakset/Fra hofta

Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning

Etterkrigstidens europeiske velferdsstater gav de mest generøse ytelsene som noen gang er blitt gitt til arbeidere. Tysklands «sosiale markedsøkonomi» var prototypen. Ved århundreskiftet omfattet godene som arbeiderne hos visse store selskaper nøt godt av arbeidsuker ned mot bare 32 timer, sju ukers ferie, full helsedekning og gratis lunsj: en lønns- og godtgjørelsesavtale som for fagorganiserte metallarbeideres vedkommende nærmet seg 40 euro pr. time, samt det mest skjebnesvangre av alt: en pensjon noe under den maksimale inntekten fra før fylte seksti år. Det er opplagt at systemet hadde en innebygget tendens til å dele ut flere goder enn forsvarlig. Ettergivenhet overfor fagforeningene ansporet til hyppige streiker og pressing av sitronen til siste dråpe. Ettertraktede jobber var ledsaget av omstendigheter som oppmuntret til ikke å skifte bransje, blant annet generøse arbeidsledighetstrygder.

Den sosiale markedsøkonomien var et forbilde for verden til langt inn på 1970-tallet. Men Thatcher og Reagan blottstilte dens iboende selvmotsigelser, og informasjonsøkonomiens fremvekst var et hardt slag for dens prestisje. Europeerne hadde brukt mye av sin investeringskapital og politiske lidenskap til å bygge opp og deretter beskytte sine velferdssystemer. Store og mellomstore bedrifter var i samarbeid med staten det mest effektive middelet for levering av trygghet og velferdsytelser. Som resultat av dette var det ikke mange av de små og fleksible, nystartede selskapene bak de senere tiårenes innovasjon som var europeiske. Bortsett fra mobiltelefonindustrien i Nord-Europa, deltok ikke verdensdelen fullt ut i det informasjonsteknologiske oppsvinget mot slutten av det 20. århundre. Europas mangel på entreprenørskap fikk stor oppmerksomhet på 1990-tallet.

Den sosiale markedsøkonomien hadde et annet problem: Den frøs fast det europeiske arbedsmarkedet. I de første par tiårene etter krigen ble Sør-Italias relative fattigdom gradvis mildnet av flyttingen til Nord-Italia og til andre europeiske land. Men etterhvert som staten ble mer og mer generøs, foretrakk mange et liv i trange kår som sosialklienter på Sicilia fremfor ensomheten og anonymiteten ved en industrijobb i det snøfylte nord. Selv om det ikke var dens arkitekters hensikt, endte den europeiske velferdsstaten opp med å gjøre alle slags jobber uten tilgang til statlige og halvstatlige selskapers gavmildhet, til under den simpleste arbeiders verdighet. Slike ugunstige jobber omfattet jordbruk, hjemmehjelp, rengjøring og håndtering av matvarer. Takket være gode velferdsordninger trengte ingen arbeidere å ta dem. Hvis slike jobber overhodet skulle bli gjort, måtte de gis til folk utenfor systemet. Hvilket betydde innvandrere.

Med millioner av innbyggere uten statsborgerskap på europeisk jord, samt deres barn, begynte kontinentets velferdsstater å vekselvirke med demografien på en foruroligende måte. De statlige europeiske pensjonssystemene finansieres fortløpende: Dagens ytelser betales med dagens skatteinntekter, snarere enn at man lar hver enkelt arbeider «spare» sin egen pensjon. Debattanter og velferdsøkonomer har alltid understreket slike systemers tendens til å degenerere til pyramidespill så snart de kommer under demografisk press. Det vil si at politikerne lover for mye, for deretter å finansiere løftene, som oftest ved å låne mot fremtidige skatteinntekter, slik at flere midler enn systemet egentlig har råd til kan settes av til dagens velferdsmottagere.

I samfunn med voksende befolkning er det lett å gjøre dette, for velferdens bæreevne – antall arbeidere pr. pensjonist – vokser samtidig. Politikerne fristes til å plyndre hele overskuddet som skyldes en forbigående økning i antall arbeidere og bruke det med en gang, snarere enn å investere det med tanke på tiden da de store kullene av arbeidere blir store kull av velferdsavhengige pensjonister. De europeiske politikerne klarte ikke å motstå denne fristelsen. I dag er Europas befolkning aldrende, velferdens bæreevne synker, og på grunn av fallende fødselstall finnes ingen stor nok «neste generasjon» til å gjenopprette balansen. På svært kort sikt kan en slik nedgang i barnefødslene som Europa har hatt øke levestandarden, for det reduserer antall avhengige personer pr. arbeider. Men i det lange løp kommer regningen, og den tiden er nå kommet.

Idet Europas befolkning sank, kom løsningen av seg selv: Innvandrernes del av den europeiske befolkningen var fortsatt relativt ung, og relativt immun mot Europas synkende fruktbarhet. De skulle gjenopprette bæreevnen! Om den europeiske allmennheten bare kunne undertrykke sine fordommer lenge nok til å muliggjøre en sterk økning i innvandringen, lød argumentet, kunne de europeiske velferdsstatene komme finansielt på fote igjen. Innvandrerne, som var et av symptomene på det europeiske systemets uerkjente problemer, befant seg plutselig i rollen som det europeiske luksuslivets reddende engler. De skulle begi seg fra den tredje verdens sult- og tørkerammede landsbyer for å komme til unnsetning for pensjonsutbetalingene, feriehusene, vinsmakingen og snorkelferiene til verdenshistoriens mest bortskjemte arbeidsstyrke.

Denne tanken står for å si det mildt fjernt fra de idealene de kontinentale velferdsstatene en gang ble grunnlagt på. Den er også uholdbar når det gjelder det rent økonomiske. Selv om det er mange som påstår at innvandringen kan redde velferden, er det ingen informerte personer som tror det. FNs befolkningsdivisjon har regnet ut at en gjenoppretting av aldersstrukturen og velferdens bæreevne i Europa ville kreve 701 millioner innvandrere innen midten av århundret, altså betraktelig mer enn hele verdensdelens befolkning i øyeblikket.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering