Kommentar

Politikerne forstår ikke forskjellene på inntekt og formue, sier økonomen Daniel Stelter. Mens eksportindustrien har en oppadgående kurve, må flere og flere pensjonister leve under fattigdomsgrensen. Migranter har for dårlige kvalifikasjoner og altfor lav sysselsetting, men beskrives likevel som en berikelse av politikerne – helt feil, ifølge Stelter

I et intervju med det tyske nyhetsmagasinet Focus peker makroøkonomenStelter på et knippe av stadig økende problemer som politikerne feier under teppet.

Det er viktig at vi ikke forveksler inntekt og formue, for inntektene våre er relativt høye og eksportindustrien fremviser gode tall. Likevel er det svært viktig å påpeke at dette kun er grunnet en spesiell konjunktur vi befinner oss i nå, sier Stelter. Denne kan derimot endre seg over tid.

Denne konjunkturen har sitt opphav i billig kapital fra den europeiske sentralbanken, i kombinasjon med en eurokurs som svekkes i forhold til andre valutaer. Sammen med Østerrike og Slovenia er Tyskland et av de fattigste landene i Europa. Tyskerne har i gjennomsnitt 60.500 Euro i privat formue pr. person, mens eksempelvis Frankrike og Italia har det dobbelte. Spanjolene har enda mer enn disse to. Grunnen til dette ligger i at disse landene har adskillig høyere formuer knyttet opp i eiendom, hvorpå tyskerne i stor grad ikke eier, men leier bopel.

Om man betrakter de tyske pensjonene i henhold til tall fra forsikringskonsernet Allianz, viser de også at disse ligger lavere enn i de fleste andre europeiske land vi ønsker å sammenligne oss med.

Vi snakker her om et økonomisk fenomen, sier Stelter. Som borgere i landet vårt tjener vi bra, men på det private feltet er vi i fattige. Derfor er vi ikke så rike som vi tror, selv om staten er rik og har nok kapital til å nedbetale statsgjeld.

Ser vi på tall fra Det internasjonale pengefondet (IWF), er Tysklands fremtid ikke spesielt lovende. For å motvirke denne trenden må utbetalingen av pensjoner og utbetalinger av støtte i forhold til helsevesenet økes betraktelig. Folk blir med dagens system pensjonister uten at det er penger tilstede for å utbetale pensjonene deres. På toppen av dette er det heller ikke penger til å behandle dem om de skulle bli syke. På sikt medfører dette at staten opparbeider seg en enorm gjeld. Likevel snakker politikerne som om alt er i orden, noe det så absolutt ikke er, ifølge Stelter.

Stelter blir spurt om han har en løsning for å motvirke den negative trenden. Det første han sier, er noe svært få politikere ønsker å snakke om, nemlig innvandring.

Stelter henviser til en Bertelsmann-studie fra 2014 som omhandler migrasjon. Den viser at innvandring har påført Tyskland enorme kapitaltap. Innvandrerne er ikke produktive nok, har altfor lav sysselsetting, og de som jobber, har svært lave lønninger. Studiens konklusjon er knallhard: Tyskland har ikke råd til denne typen innvandring.

Tyskland må gjøres attraktiv for kvalifisert arbeidskraft, og ikke mennesker som kommer til landet for å motta sosiale ytelser. Videre må Tyskland komme til en erkjennelse om at staten må senke sine utgiftsposter betraktelig, og ikke starte på prosjekter som medfører tap. Folk må også jobbe lengre, og graden av automatisering innenfor ulike bransjer må økes. Ved å øke produktiviteten vil kaken som skal deles i etterkant, bli større, sier Stelter.

Et grønnere Tyskland vil også avvikle produksjonen av kull. Dette har en prislapp på 40-80 milliarder euro. Dette handler ikke om miljø, sier Stelter, men om konsumering. Med dette skiftet ødelegger vi infrastruktur, og må bytte denne ut med en annen. Resultatet blir ikke noen økonomisk forbedring for landet, selv om vi minsker utslippene av CO2.

Avslutningsvis sammenfatter Stelter hva han mener bør gjøres annerledes. Her peker han på at alt ikke kan gjøres på en og samme tid. Man kan ikke øke velstand for pensjonister og drive miljøarbeid på en og samme tid, for hvem skal betale for dette? I overført betydning gjøres ikke kaken større, men den skal likevel fordeles på flere. Samtidig som dette skjer, skal vi hjelpe alle mennesker rundt omkring i hele verden og i andre europeiske land.

Politikere må også slutte med å gå ut på TV og alltid si det samme: «Mer til migranter, mer til familie, mer til pensjonistene, mer til barnehage» osv. Pengene til denne finansieringen har vi rett og slett ikke. Det er fullstendig umulig, sier Stelter. Politikerne kommer med slike uttalelser fordi de ønsker å bli gjenvalgt, beholde sine gullpensjoner og ha en god jobb. Deres fremtidsvisjoner er det glade vanvidd, ifølge Stelter.

I Norge fremviser vi den samme trenden når det gjelder migrasjon og pensjoner. Vi ser også at eldre må leve under fattigdomsgrensen, mens enkelte politikere spiller Pokemon og spiser middag på Stortinget til en billig penge. Våre formuer er betraktelig høyere enn i resten av Europa, men vi skal bruke våre penger på korrupte regimer, feilslått integrering, global oppvarming, osv osv, listen er lang.

Hos oss vil med årene kaken bli mindre og mindre, mens politikerne vil love mer og mer, slik de alltid har gjort. Vi vil importere sosialklienter i hopetall slik vi har gjort siden 1970-tallet i flere år fremover, fordi vi skal være så snille og omtenksomme, inntil den dagen kommer hvor vi innser at det kanskje var oss selv vi burde ha hjulpet mens vi enda hadde råd til dette.

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!