Sakset/Fra hofta

Illusjonen om mangfold

Om europeerne var bekymret for muligheten til i det lange løp å assimilere innvandrere, var det muslimene de var mest urolige over. Av og til var det kun muslimene de var urolige over. I Danmark, hvor det høyreorienterte Dansk Folkeparti (DF) hadde skremt regjeringskoalisjonen til å vedta Europas strengeste lovgivning mot innvandring, anstrengte DF-ledelsen seg for å la folk forstå at partiet ikke betraktet all innvandring som problematisk. «De utgjør ikke noe problem, de er fullstendig integrerte,» sa presten og DF-parlamentarikeren Jesper Langballe om de mange tamilene som hadde slått seg ned i hans prestegjeld på Jylland. «Det som er problematisk, er umuligheten av å integrere et høyt antall muslimer i et land som har et kristent kulturgrunnlag.» Rikke Hvilshøj, landets integrasjonsminister på den tiden, sa at dette ikke var en uvanlig oppfatning. Danmark hadde hatt stor tilstrømning av innvandrere fra Ungarn i 1956 og Polen i 1968, for ikke å snakke om en uvanlig stor kontingent av vietnamesiske båtfolk sent på 1970- og tidlig på 1980-tallet. «Når danskene snakker om innvandrere i dag,» sa hun, «er det ikke ungarere eller vietnamesere de har i tankene.»

I Europa var mannen i gaten (88 prosent av tyskerne, for eksempel) av den oppfatning at muslimene «ønsker å forbli adskilt», men det synet ble ikke gjenspeilet noe sted i regjeringens politikk. Det offisielle synet var at muslimer langt på vei var som en hvilken som helst annen gruppe innvandrere, og selv om man innrømmet at muslimene så langt hadde vist motvilje mot å slutte seg til den europeiske kulturen, var ubønnhørlige historiske prosesser i ferd med å gjøre sitt. I det lange løp kunne ikke muslimene utgjøre en adskilt kultur i større grad enn andre innvandrere hadde gjort gjennom århundrenes løp, og grunnen til det var den muslimske diversiteten. Ikke bare er islam et variert spekter av trosretninger og kulturer – arabiske og ikke-arabiske, sunni og shia, tradisjonell og moderne, men islams plutselige inntreden i Europa bidro til ytterlige brytning og et enda mer nyansert spekter. I hvilken forstand har engelsktalende pakistanere felles kultur med italiensktalende marokkanere eller tysktalende tyrkere? Å snakke om «muslimene» var en uvitende stereotyp, et optisk bedrag. Det var hva franskmennene ville kalle amalgame.

Mangfoldet blant muslimer er ganske visst større enn det ser ut til. Strøk som utenforstående oppfatter som «pakistanske» kan være pakistanske og bengalske, og pakistanerne i disse strøkene kan være splittet mellom dem som oppfatter seg selv som punjabier og mirpurier. Ett enkelt strøk av Paris bestående av algirere som emigrerte på 1960-tallet (f.eks. Ménilmontant) kan være delt mellom arabere og berbere. Et strøk i Rheinland bestående av tyrkere som kom på 1960-tallet (f.eks. Marxloh) vil nesten helt sikkert være splittet religiøst mellom sunnier og alevitter, samt etnisk mellom tyrkere og kurdere. Vel vitende om dette mangfoldet blir mange muslimer irriterte over å bli slått sammen til en homogen masse. «Hva mener du med «islam»?» spurte en tysk sosialarbeider en journalist fra Der Stern. «Det finnes ikke noe sånt som en enkelt type islam.» Den franske sosiologen Dounia Bouzar skrev en bok med tittelen «Mister Islam» Doesn’t Exist. Men til tross for all den selvtilfredse taleførheten er denne terpingen på mangfoldet helt på villspor. Det er som å si at det ikke finnes noe slikt som en bil fordi en Volvo er forskjellig fra en Volkswagen. Selv om mangfoldet selvsagt finnes blant muslimer, har betydningen av det blitt overdrevet.

Det er en grunn til at mangfoldet ble slik en skattet myte blant velmenende europeere: Man kunne bygge utopia på den. Hvis islam kan eksistere i så mange former, sa de, hvorfor kan den ikke også eksistere i en europeisk form? Som ville pode inn i religionen ikke bare lojalitet til muslimenes nye hjemland, men også respekt for konstitusjonelle rettigheter som er bannlyst over nesten hele den muslimske verden? Den nå avdøde franske islamforskeren Jacques Berque lanserte først ideen om å erstatte «islam i Frankrike» med «fransk islam» sent på 1980-tallet, og siden dengang har ideen i likhet med slagordet blitt populær blant byråkrater og intellektuelle over hele Europa. Stefano Allievi, sannsynligvis den ledende italienske islamsosiologen, skrev om yngre generasjoner for hvilke «islam i Italia er i ferd med å bli et italiensk islam». Å skape et «tysk islam» av et knippe tyske muslimer er det uttalte målet til Islamkonferenz, lansert av innenriksminister Wolfgang Schäuble i 2006.

Det som i virkeligheten har skjedd i det fleste europeiske land, er det motsatte: En delvis aksept for det nye landets nasjonale identitet, er blitt etterfulgt av en tilbaketrekking til det gamle landets religiøse identitet. Dette omslaget er enda tydeligere hos yngre generasjoner. I Berques hjemland Frankrike, landet som har brukt mest ressurser på å tilpasse islam til omgivelsene, oppfatter unge mennesker av muslimsk opphav seg selv som muslimer i større grad enn som franskmenn. Når de blir spurt om hvilken egenskap som best karakteriserer dem selv, svarer omlag en tredjedel av muslimske studenter at det er religionen. Til sammenligning er det færre enn fem prosent av de innfødte franske barna som sier det samme. Den venstreorienterte journalisten Alain Gresh bemerker at uttrykket «andregenerasjons» aldri ble brukt om tidligere generasjoner av unge franskmenn som hadde italienske eller polske foreldre. Det kunne tyde på at den franske statsborgerskapstradisjonen har sviktet, men det er mer sannsynlig at den yngre generasjonens tilknytning til forfedrenes tradisjoner er enda sterkere.

En lignende situasjon finnes i Storbritannia. Tidlig i 2007 offentliggjorde tenketanken Policy Exchange en foruroligende studie. Den fant at nærmere en tredjedel (31 prosent) av britiske muslimer mente de hadde mer til felles med muslimer i andre land enn med sine medborgere. Bare halvparten omtalte Storbritannia som «mitt land». Følelsen av tilhørighet til Storbritannia var større blant dem over 45 år (55 prosent) enn i gruppen mellom 18 og 24 år (45 prosent). Vervingen til militæret gir en annen pekepinn om hvor «britiske» unge britiske muslimer føler seg. I februar 2007 avslørte britiske myndigheter planer klekket ut av lokale muslimer i Birmingham om å bortføre en britisk muslimsk soldat, torturere ham til døde og spre videoopptak av det hele på internett. Det kom frem at den utpekte soldaten var en av bare 330 muslimer i Storbritannias væpnede styrker, et tall som ikke engang kraftige rekrutteringstiltak har vært nok til å få opp. Storbritannias muslimer var ca. 95 prosent underrepresentert i militæret sammenlignet med andre briter.

Tyskland har i teorien bedre sjanser til å utforme den typen nasjonal islam som europeiske regjeringer hevder at de ønsker seg, ikke fordi det er noen særlig klokskap å finne i landets politikk, men på grunn av egenskaper ved den tyrkiske kulturen som de fleste innvandrerne kommer fra. «Folk ser med stolthet på den moderniseringen som har skjedd siden Atatürk,» skrev journalisten Jörg Lau, «og de betrakter seg selv for det meste som del av Europa og Vesten allerede.» Dette er ikke en indikasjon på at tyrkere er mer villige til å tilpasse seg Tyskland enn andre innvandrergrupper er i sine respektive nye hjemland, bare at de trenger å tilpasse seg mindre.

Skal man bli klok på tyske tyrkeres dypeste lojalitet, kan man se på deres preferanser hva angår begravelse. Alle muslimske organisasjoner i Tyskland har begravelsesfond (Bestattungsfonds) som medlemmene kan delta i. Muslimsk begravelse har som regel betydd begravelse i medlemmenes opphavsland. Ifølge en studie gjort av Center for Turkey Studies i år 2000 er det kun fem prosent av tyrkerne som ville gå med på å bli begravd i Tyskland. Det kan være et godt tegn at 68 prosent støtter opprettelse av muslimske gravplasser i Europa, hvilket blant andre tilpasninger ville bety godkjenning av begravelse i likklede og ikke i kiste. Men det tyder på at prisen for et mer «europeisk» islam vil bli et mer islamsk Europa. På spørsmål om hvorvidt det finnes «en spesiell tysk form for islam», svarer 68 prosent av tyske tyrkere at det ikke gjør det. De er jevnt splittet i spørsmålet om islams lover i det hele tatt er kompatible med det tyske samfunnets regler: 52 prosent sier at de er det, mens 46 prosent sier det motsatte.

Europeiskheten vil helt sikkert sette et kulturelt preg på livene til muslimer som bor i Europa. Hvordan kunne den unngå å gjøre det? Enhver som har oppholdt seg i et land i femti år vil vise tegn til å være kulturelt preget av oppholdet. Disse tegnene kan gjenspeile noe dypt, eller de kan være av rent overfladisk natur. Det at de fleste britiske imperialistene visste hva pukka eller sahib betydde, gjorde dem ikke indiske. I likhet med terpingen på at innvandrere må «adlyde loven» tar europeerne i dette spørsmålet fatt i noe de antar er uunngåelig, for å fremstille det som oppfyllelsen av et krav. De offisielle organisasjonene som nasjonale islamvarianter var ment å bli resultat av – fra Storbritannias halvt autonome Muslim Association of Britain til Frankrikes CFCM – tok feil. De kunne ganske visst akseptere bevilgninger fra nasjonalbudsjettet. Men de kunne ikke skape noen nasjonal islam. Islam de France, deutscher Islam, islam italiano… Alt dette var slagord, og svar på spørsmål som islam ikke stiller.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»