Kommentar

Dagens og fremtidens muslimske befolkning

Mens politisk islam vokste andre steder i verden, var det et annet problem som vokste i Europa. Den nye, overveiende muslimske innvandringen var vanskeligere å håndtere og oppløse enn innvandringen som hadde foregått tidligere. Dette hadde delvis med størrelsen å gjøre. Etterkrigstidens innvandringsbølger var flere titalls ganger større enn de tidligere. Ved århundreskiftet var en sjettedel (16,9 prosent) av innbyggerne i Frankrike under 18 år barn av innvandrerforeldre, og det samme var tilfelle for 40 prosent av barna i Paris. Det fantes flere titalls byer og tettsteder hvor flertallet av barna hadde foreldre som var født i utlandet. Men innvandrerne var ikke bare mer tallrike, de var også mer fremmede. Frankrike hadde for eksempel enklaver av italienere, spanjoler og polakker gjennom store deler av det 20. århundre, men det er en forskjell mellom innvandrere som taler beslektede språk og går i den lokale kirken, og de som har et helt annet kulturelt utgangspunkt.

Stedene i Frankrike med flest innvandrere for en generasjon siden, var gruvekommunene i Moselle, hvor det bodde svært mange italienere. I Behren-lès-Forbach i 1968 hadde f.eks. 72 prosent av de unge innvandrerforeldre; 43 prosent var italienere. Behren-lès-Forbach er forblitt innvandrerdominert (selv om 35 kommuner har fått større konsentrasjon), men i dag er det bare 7 prosent av barna som har italienske foreldre; 41 prosent har nordafrikanske foreldre. Denne prosessen finner sted over hele landet. Frankrikes befolkning av innvandrere fra Afrika sør for Sahara, steg med 45 prosent mellom 1999 og 2004. I departementet Seine Saint-Denis, det overveiende nord- og vestafrikanske strøket hvor opptøyene i 2005 begynte, har antall barn av franskfødte foreldre falt med 41 prosent, mens antall barn av innvandrere er to og en halv gang så stort. Mange deler av landet kjennetegnes ved det som demografen Michelle Tribalat kaller en «utskiftningsprosess».

Det er omtrent 20 millioner muslimer på kontinentet, hvis man regner med de millioner av innfødte muslimer på Balkan. Som allerede nevnt er det ca. 5 millioner muslimer i Frankrike, 4 millioner i Tyskland og 2 millioner i Storbritannia. Det er en overvekt av pakistanere og folk fra Den bengalske bukt i England, araberne dominerer i Frankrike, Belgia og Spania, og tyrkerne i Tyskland. Men i alle vesteuropeiske land er islam i en viss grad en blanding av folk fra hele den islamske verden. Den store konsentrasjonen av disse befolkningene har potensial til å øke sin innflytelse. Det bor nå en million muslimer i London, hvor de utgjør en åttendedel av befolkningen. I Amsterdam utgjør muslimene mer enn en tredjedel av de religiøst troende. De er flere enn katolikkene, og flere enn alle protestantiske retninger tilsammen.

Noen viktige europeiske byer er nå enten dominert av muslimer, eller de ligger an til å bli det. En ufullstendig liste over disse omfatter Amsterdam og Rotterdam i Nederland, Strasbourg og Marseille (og mange parisiske forsteder) i Frankrike, Duisburg, Köln samt Berlin-bydelene Kreuzberg og Neukölln i Tyskland, foruten Blackburn, Bradford, Dewsbury, Leicester, Øst-London og utkanten av Manchester i England. Etterhvert som innvandringen vedblir og man ser en økning i antall stemmeberettigede og det politiske talentet hos de muslimske innbyggerne, kan slike steder få et stadig mer muslimsk preg.

I de første årene av dette århundret gav de fleste av Europas ledere sin tilslutning til det synet som er redegjort for (og trukket i tvil) i kapittel 2, altså at Europa «trenger» innvandring av økonomiske grunner. Hvis dette var riktig, ville islams demografiske press på Europa kun være helt i startfasen, for de underutviklede og overbefolkede muslimske landene er Europas nærmeste naboer, rett på den andre siden av Middelhavet. Det nasjonale etterretningsrådet i USA forventer at den muslimske befolkningen i Europa fordobles innen 2025.

Innvandringen er ikke det eneste som gjør at islams tyngde i Europa øker. Forskjellen i fruktbarhet mellom innvandrere og innfødte er på sitt største når en sammenligner med muslimske innvandrere. Religion, eller religiøsitet, er den viktigste forklarende faktoren hva fruktbarheten angår. Idet han tok for seg tilfellet Storbritannia, fant sosiologen Eric Kaufmann at karibiske og østeuropeiske innvandrere raskt tilegnet seg den dominerende sekularismen (og de lave fødselstallene) i det britiske samfunnet, men at det praktisk talt ikke var noen forandring i religiøsiteten (eller fruktbarheten) fra første til andre generasjon blant muslimer fra Bangladesh eller Pakistan. I Birmingham utgjorde muslimene 7,1 prosent av befolkningen i 1991, et tall som nesten vil tredobles til 21 prosent innen 2026. Stiftelsen Barrow Cadbury Trust i Storbritannia, som samlet inn dataene, bemerket at «denne økningen vil sannsynligvis skje som følge av demografien i øyeblikket hos Birminghams unge, pakistanske befolkning, snarere enn som følge av innvandring.»

Østerrike er et velegnet land til studier av avvikene i befolkningsvekst mellom innfødte og nykommere. Innvandringen til landet har overveiende vært ikke-europeisk, og det er et av de få landene som registrerer religion ved folketellinger. Den totale fertilitetsraten hos katolikker dertillands er 1,32 barn pr. kvinne. For protestanter er den 1,21 og for ikke-religiøse 0,86. Den totale fertilitetsraten hos muslimer er 2,34. Dette avviket høres kanskje ikke så dramatisk ut. Amerikanske kvinner hadde når alt kommer til alt høyere fertilitetsrate enn det så sent som under babyboomen, men virkningene av en slik forskjell øker raskt. Ifølge fire demografer ved Wiens institutt for demografi, kan islam bli den største religionen blant østerrikere under 15 år innen midten av århundret. Det er sannsynlig at Østerrike sett under ett, som var 90 prosent katolsk i det 20. århundre, vil bli under 50 prosent katolsk innen midten av det 21.

I Belgia har den relativt veletablerte befolkningen av marokkaner-belgiere en fødselsrate som er to og en halv gang høyere enn det den er hos innfødte belgiere. I Brussel, hvor en fjerdedel av innbyggerne er utenlandske statsborgere og mer enn halvparten av barna (57 prosent) født i 2006 var barn av muslimer, var de sju vanligste guttenavnene disse: Mohamed, Adam, Rayan, Ayoub, Mehdi, Amine og Hamza.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»