Sakset/Fra hofta

Christopher Caldwell
BETRAKTNINGER OVER REVOLUSJONEN I EUROPA

Innvandring, islam og Vesten

Del I – INNVANDRING

Kapittel 1 – Elver av blod

Vest-Europa ble et multietnisk samfunn i et anfall av åndsfraværelse. Masseinnvandringen begynte i tiåret etter den andre verdenskrig, uten noen særlig offentlig debatt, noe som senere kom til å bli poengtert. Industriselskaper og regjeringer i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Benelux-landene og Skandinavia utarbeidet planer for rekruttering av arbeidskraft til sine blomstrende etterkrigsøkonomier. De inviterte innvandrerne. Noen av nykommerne tok jobber, særlig i tungindustrien, som nå virker misunnelsesverdig sikre og godt betalte. Mange hadde vært lojale koloniundersåtter, noen hadde sågar kjempet militært for europeiske stormakter.

Europa ble et innvandringsmål som følge av enighet blant verdensdelens politiske og økonomiske eliter. I den grad disse elitene i det hele tatt tenkte over konsekvensene på lang sikt, gjorde de endel antagelser: Innvandrerne ville bli få i antall. Ettersom de kom for å fylle den kortsiktige mangelen på arbeidskraft, ville de fleste bare oppholde seg midlertidig i Europa. Noen ville kanskje bli lenger. Ingen trodde de noen gang ville få rett til velferdsytelser. At de ville beholde vanene og kulturene fra landsbyer, klaner, markedsplasser og moskeer lenger sør i verden, var en så bisarr tanke at den knapt ble tenkt.

Nesten alle antagelsene som ble gjort da masseinnvandringen begynte, viste seg å være gale. Så snart det ble klart, fjernet Europa velkommenmatten for verdens fattige – først på tvetydig vis gjennom retorikken fra noen få politiske agitatorer på 1960-tallet, deretter uttrykkelig ved hjelp av streng lovgivning mot innvandring på 1970-tallet. I tiår etter tiår har holdningen i den vesteuropeiske offentligheten, slik den har vist seg gjennom meningsmålinger, vært resolutt motstand mot masseinnvandring. Men det er ikke slutten på historien, bare begynnelsen. Tilbakekallelsen av Europas invitasjon til innvandring gjorde lite for å demme opp for tilstrømningen, uansett hvor klart den ble formulert. Innvandringen til Europa skjøt fart etterhvert som årene gikk. Ikke på noe tidspunkt ble europeerne bedt om å vurdere fordelene og ulempene på lang sikt.

Enoch Powell hadde rett og tok feil

Den 20. april 1968, to uker etter mordet på Martin Luther King jr. og raseopptøyene som det gav støtet til i Washington og andre amerikanske byer, holdt det britiske parlamentsmedlemmet for det konservative partiet Enoch Powell en tale ved Midland Hotel i Birmingham, en tale som har hjemsøkt den politiske forestillingsevnen hos europeere helt siden den gang. Powell snakket om den til da beskjedne ankomsten av «fargede» fra de tidligere koloniene, hovedsakelig fra det indiske subkontinent, men også fra Karibien. På den tiden hadde folkevandringen kun satt sitt preg på et svært begrenset antall urbane strøk. Powell påstod at virkningene på lang sikt ville bli ghettoer, akkurat som i USA, hvor de stod i brann mens han talte. «Vi må være gale,» sa han, «bokstavelig talt gale, som nasjon, når vi tillater en årlig ankomst av omlag 50.000 personer, hvorav størsteparten vil bidra til vekst i innvandrerbefolkningen gjennom barnefødsler. Det er som å se en nasjon travelt opptatt med å bære ved til sitt eget likbål.» Idet han siterte dikteren Vergil, rettet Powell følgende advarsel: «Jeg synes å se elven Tiberen skummende av blod.»

Et halvt år senere, i en enda mer ulykkesvarslende tale til Rotary-klubben i London, advarte han om at dersom innvandringen fortsatte i samme tempo,

vil de urbane strøkene i større og mindre byer i Yorkshire, Midlands og Home Counties bli overveiende eller utelukkende befolket av afrikanere og asiater. Mange steder i England vil bli som Washington. Fra alle disse områdene vil den innfødte befolkningen, det engelske folket som inderlig tror at dette er deres land og deres hjemsteder, bli drevet bort – jeg har med hensikt valgt det mest nøytrale ordet jeg kunne finne. Og for første gang i formiddag kommer jeg nå med en subjektiv oppfatning… Det engelske folket vil ikke utstå det.

Enhver diskusjon om innvandringen i Storbritannia har siden den gang essensielt dreid seg om hvorvidt Enoch Powell hadde rett. Det har vært en formålsløs diskusjon, fordi de som deltar i den har en tendens til å blande sammen to betydninger av ordet rett – den moralske betydningen og den faktiske. Det å si at erklæringen om frigjøringen av slavene er rett, er noe annet enn å si at den pytagoreiske læresetningen er rett. Powells bemerkninger avslørte en klasseavhengig splittelse som har å gjøre med hvilken av disse to typer riktighet politikken skal dreie seg om. Denne splittelsen er en egenskap ved all diskusjon om dagens innvandring i alle land.

De politiske elitene var opptatt av hvorvidt Powell hadde moralsk rett. Selv om mesteparten av frykten Powell appellerte til var legitim, og selv om det finnes godt grunnlag for å si at Powell selv ikke var rasist (f.eks. hans forkjærlighet for India og indiske språk), kan talen hans kun forsvares mot anklager om trangsynthet ved å drive ordkløveri. Mediedekningen var ikke til hans fordel. Tory-leder Ted Heath, Powells erkerival innenfor partiet, tvang Powell til å forlate sitt verv som forsvarsminister i skyggeregjeringen. Moralsk sett hadde ikke Powell rett.

Opinionen var derimot opptatt av hvorvidt han faktisk hadde rett. Og i denne forstand hadde han uten skygge av tvil rett. Selv om Powells demografiske spådommer på den tiden ble latterliggjort, har de vist seg å være ikke bare omtrent riktige, men så nær eksakte som det er mulig å være for slike fremskrivninger: I sin tale til Rotary-klubben sjokkerte Powell tilhørerne ved å si at den ikke-hvite befolkningen i Storbritannia, som knapt utgjorde en million på den tiden, ville stige til 4,5 millioner i 2002. (I følge folketellingen var den «etniske minoritetsbefolkningen» i Storbritannia på 4.635.296 i 2001.) Under en tale i valgkampen i 1970 fortalte han velgerne i Wolverhampton at mellom en femtedel og en fjerdedel av byen deres, samt Birmingham og Londons indre bydeler, ville bestå av innvandrere fra samveldestatene og deres etterkommere. (I følge folketellingen i 2001 er tallene over ikke-hvite for Wolverhampton 22,2%, Birmingham 29,6% og Londons indre bydeler 34,4%.)

Vanlige briter elsket Powells Birmingham-tale. Han fikk bokstavelig talt lastebillass med post – 100.000 brev i løpet av de ti neste dagene, hvorav bare 800 gav uttrykk for uenighet. Men selv om Powell hadde rett i at innvandringen ville stige langt mer enn det en engelskmann ville ha betraktet som akseptabelt i 1968, tok han feil i sin spådom om at den neste generasjonen engelskmenn ikke ville tolerere den. Selv om blod faktisk har flytt fra tid til annen – en rekke rasistiske drap på sørasiater på Londons østkant på 1970-tallet, et titall større opptøyer de siste tiårene, samt tallrike tilfeller av terrorplanlegging, inkludert bombingen av offentlig transport den 7. juli 2005 utført av islamistiske engelskmenn av pakistansk avstamning – har ikke blodet fått elvene til å skumme. Hva var det Powell overså?

Én ting han glemte var skammen. Den dominerende moralske følelsen i etterkrigstidens Europa var anger over to historiske misgjerninger: kolonitiden og nazismen. Riktignok hadde Storbritannia, som det eneste vesteuropeiske landet, ingen grunn til å angre på fascismens uhyrligheter to-tre tiår tidligere, da de hverken hadde gjort seg skyldig i, oppmuntret til eller sittet stille og sett på dem. Storbritannia hadde imidlertid nylig oppløst, mer eller mindre frivillig, det største imperiet i verdenshistorien, noe som gjorde de fleste av landets borgere usikre eller pinlig berørt. Powell hørte til unntakene. Med sitt lidenskapelige forhold til det gamle imperiet, betatt av romantikken ved det som han var, hadde han ingen sans for de tallrike botsøvelsene, og han enset ikke at hans samtidige så annerledes på saken.

Når de henvendte seg til afrikanere, asiater og andre som ønsket å innvandre, hadde etterkrigstidens europeere en følelse av manglede moralsk legitimitet som ble sterkere for hvert tiår. Den dominerende sinnsstemningen ble oppsummert i The March, en film med oppdiktet historie som BBC 1 kringkastet i forbindelse med «One World Week» i 1990. I den filmen var det en karismatisk, politisk leder ved navn El-Mahdi, som førte en kvart million mennesker ut av en sudanesisk flyktningeleir på en mer enn fire tusen kilometer lang marsj mot Europa under slagordet «Vi er fattige fordi dere er rike» – et budskap filmen gjorde lite for å motsi.

Selv de som følte at en slik skamfølelse var malplassert, var nødt til å innrømme at den hadde stor virkning. I The Camp of the Saints, en dyster roman av franskmannen Jean Raspail fra 1973, ansporer en gruppe filantroper og aktivister en million underernærte indere til å sjøsette en flåte av rustne skip på vei til Europa, og det med skjebnesvangre følger, blant annet at de velmenende personene som kommer løpende for å ønske hordene som er gått i land velkommen, blir tråkket i hjel av de samme. Raspails visjon favner mer av den moderne verdens kompleksitet enn The March. Politiske konflikter forårsakes ikke bare av ren og skjær ulikhet, men også av uhell, de intellektuelle elitenes forfengelighet og massemedienes snøballeffekt. Det BBCs filmskapere betraktet som samvittighet, anså Respail for å være en blanding av feighet og utilsiktede konsekvenser.

Hverken for Powell eller Raspail hadde masseinnvandringen til Europa noe å gjøre med innvandrere som på selvstendig basis var «på jakt etter et bedre liv», som man pleier å si. For dem var det tale om organiserte masser som forlangte et bedre liv, et begjær med helt andre politiske konsekvenser. «Det er mye nærmere sannheten,» sa Powell, «å tenke seg en løsriving av samfunn i Vestindia eller India eller Pakistan, som slår leir i bestemte områder i England.» Løsriving, slå leir – dette er militære metaforer. Powell gjorde galt i å bruke dem. Men selv om innvandrerne ikke handler kollektivt, kan individuelle beslutninger om å dra sin vei i en globaliseringens tidsalder forårsake enorme kollektive virkninger. Som den tyske dikteren og essayisten Hans Magnus Enzensberger skrev i 1992:

Fri bevegelse av arbeidskraft følger i den frie kapitalbevegelsens kjølvann. Med globaliseringen av verdensøkonomien, som først i den senere tid er blitt fullt oppnådd, vil folkevandringene anta nye former også. Statlig organiserte kolonikriger, erobringer og fordrivelser vil høyst sannsynlig bli erstattet av molekylær masseinnvandring.

Hvis man oppgir ideen om at vesteuropeerne er rovgriske eller utbyttende av natur, eller at afrikanere, asiater og andre som gjerne vil innvandre er deres uunngåelige ofre, er ikke den fundamentale forskjellen mellom kolonisering og arbeidsinnvandring så opplagt lenger.

Hvor mye innvandring er det?

For første gang i sin moderne historie er Europa nå et kontinent av innvandrere. Av de 375 millioner menneskene i Vest-Europa er det 40 millioner som bor utenfor sine fødeland. Befolkningen av innvandrere og deres etterkommere nærmer seg eller overstiger ti prosent i nesten alle vesteuropeiske land. Selv i tradisjonelt fattige og mindre utviklede land i periferien av det katolske Europa, som Irland (14,1% innvandrere) og Spania (11,1%), er blitt historiske veikryss. Mellom år 2000 og 2005 økte Irlands utenlandsfødte befolkning jevnt over med 8,4% hvert år, Spanias med 21,6% pr. år (nei, det er ikke en trykkfeil).

Men vi må trekke et klart skille. Mye av denne bevegelsen – delen som involverer europeere på vei til andre europeiske land – er egentlig ikke innvandring i det hele tatt. Det er et program for økt mobilitet av arbeidskraft og bosetning som man er blitt uttrykkelig enige om i avtaler inngått av de noen og tjue landene som utgjør Den europeiske union. EU-medlemmene har forpliktet seg på en «stadig tettere union». De såkalte Schengen-avtalene, som ble ratifisert i de ti årene etter 1985, tillater fri bevegelse av innbyggere på tvers av de fleste av Europas indre landegrenser, uten sjekkpunkter eller passkontroll.

Det spiller ikke all verdens rolle at en tredjedel (37 prosent) av innbyggerne i Luxembourg er født utenlands. Praktisk talt alle sammen ble født innenfor EU: Portugal, Frankrike, Belgia, Tyskland og Italia er de viktigste opphavslandene. Luxembourg er stiftende medlem av Den europeiske union, og et av de mest lojale sådanne. Og polakker som flytter til Irland – noe ca. 63.000 av dem har gjort siden århundreskiftet, slik at 2 prosent av øyas befolkning er født i Polen – flytter ikke simpelthen fra ett land til et annet, de flytter innenfor et statsforbund.

EU er ikke likt av alle i Europa, og flytting mellom EU-land er ikke populært – f.eks. ønsker 78 prosent av det irske folket å innføre restriksjoner på innvandring fra Øst-Europa. Slik mobilitet tærer på nasjonale kulturer som har formet og styrket folk i århundrer, og det skjer uansett hvem som står for flyttingen. Den svenske sosiologen Åke Daun har ofte skrevet om hvordan svensker «liker å være lik hverandre». De fleste folkeslag gjør nettopp dét, hvilket er vanskeligere når landene deres fylles opp med folk annetstedsfra. Preferansene for kulturell likhet dreier seg ofte om ting som tilsynelatende er bagateller – som ertesuppen svenskene tradisjonelt spiser på torsdag, eller en nasjonal ordknapphet som er så ekstrem at det å gi tegn i trafikken i følge Daun «ofte betraktes som et uønsket uttrykk for aggresjon». Hvis du er blant de svenskene som kjenner en glødende entusiasme ved å spise ertesuppe på torsdag, eller et lett ubehag ved å signalisere at du skal svinge, kan innvandringen gjøre livet ditt litt mindre trivelig, for den forstyrrer slike ting. Og dette skjer selv om innvandrerne er fullstendig rettskafne borgere av et naboland.

Men innvandring fra naboland avstedkommer ikke de mest bekymringsfulle spørsmålene, som f.eks. «Hvor godt vil de tilpasse seg?», «Ønsker de å bli assimilert?», eller fremfor alt «Hvor er deres sanne lojalitet?» – hvilket kulminerer med det foruroligede «Hvor skal dette ende?». Det å omtale inter-europeisk flytting som «innvandring» kan være et brukbart debattriks for den som ønsker å sabotere en diskusjon om problemene ved ikke-europeisk innvandring. («Hvorfor er en marokkansk slum i Amsterdam et problem, men ikke kolonier av tyske pensjonister på Ibiza?») Det å bruke ordet innvandring for å beskrive flytting innenfor Europa er derfor ikke stort mer meningsfylt enn å beskrive en newyorker som «innvandrer» til California. Flytting mellom europeiske land teller med som innvandring i statistikken. Men det er ikke hva denne boken dreier seg om.

Muslimsk innvandring

Denne boken handler om en annen type innvandring: innvandring fra ikke-europeiske land og kulturer. For å være mer nøyaktig tar den for seg bestemte problemer som oppstår fordi folk utenfra Europa ønsker å slå seg ned i Europa for godt, problemene med multietniske og multikulturelle samfunn. Det har alltid eksistert vesteuropeiske land som består av flere europeiske folk med forskjellige språklige og kulturelle identiteter – spesielt Belgia, Storbritannia, Finland, Frankrike, Spania og Sveits. Men folkevandringen mellom kontinenter på dagens nivå er uten sidestykke. Og den er ikke populær. Ikke i noe europeisk land ønsker flertallet av befolkningen å leve i noe mangfold av verdens kulturer. Ikke desto mindre er alle europeiske land i ferd med å komme til den smertelige erkjennelse at de på en eller annen måte, og uten at noen selv har valgt det, gjør nettopp det.

I teorien kunne enhver svært forskjellig kultur vise seg vanskelig å assimilere i europeisk hverdagsliv. I praksis er det islam som innebærer de alvorligste problemene. I 1400 år har det vært motsetninger mellom den islamske og den kristne verden, til tider voldelige motsetninger. Vi lever i øyeblikket i en av disse tidene. Men i den grad innvandringen på en eller annen måte er strukturelt eller økonomisk nødvendig for Europa – en påstand som vil bli undersøkt nærmere i neste kapittel – er det likevel fra de overbefolkede muslimske landene ved Europas sørlige og sørøstlige yttergrense at den sannsynligvis vil komme.

Nettoinnvandringen til Europa fra andre steder er på ca. 1,7 millioner nyankomne pr. år, hvilket er rekordnivå. Europas fremtidige fred og velstand avhenger av hvor lett disse nykommerne (samt deres barn og barnebarn) assimileres i den europeiske livsstilen. Rundt midten av det tjuende århundre var det praktisk talt ingen muslimer i Vest-Europa. Ved inngangen til det tjueførste århundre var det mellom 15 og 17 millioner muslimer i Vest-Europa, hvorav 5 millioner i Frankrike, 4 millioner i Tyskland og 2 millioner i Storbritannia.

Den demografiske «vekten» av innvandringen til Europa er omtrent den samme som i USA, hvilket gjør det fristende å sammenligne muslimsk innvandring til Europa med latinamerikansk innvandring til USA. En slik sammenligning tåkelegger mer enn den klargjør. De kulturelle særegenhetene ved latinamerikanske innvandrere er – bortsett fra et annet (europeisk) førstespråk som de uunngåelig oppgir i andre generasjon – i hovedsak gamle versjoner av nordamerikanernes. Latinoene har mindre penger, større deltagelse i yrkeslivet, mer autoritære familiestrukturer, færre skilsmisser, går oftere i kirken (fortsatt hovedsakelig den katolske, selv om evangelisk protestantisme griper om seg med imponerende hastighet), spiser dårligere og verver seg hyppigere til militærtjeneste enn folk som er født i USA. Latinokulturen er med andre ord i hovedtrekk omtrent som den hvite, nordamerikanske arbeiderklassekulturen for førti år siden. Den kan forstås aldeles utmerket av enhver tålmodig nordamerikaner som noen gang har hatt en samtale om fortiden med sine foreldre. Masseinnvandring fra Latin-Amerika kan virke forstyrrende på enkelte lokale sedvaner, og tilstrømningen kan skape logistisk hodebry for skoler, sykehus og lokalmyndigheter. Men den krever ingen fundamentale reformer i USAs institusjoner eller kulturelle praksis, den kan tvertimot styrke disse.

Islam i Europa er annerledes. Etter sin ankomst for et halvt århundre siden har nærværet av islam brutt – eller krevd tilpasninger eller forsvar av – ikke så rent få europeiske skikker, nedarvede ideer og statlige strukturer som religionen har kommet i kontakt med. Noen ganger består tilpasningene i ubetydelig tilrettelegging for muslimsk tradisjon – bedrifter som fjerner skikken med en drink etter jobben, egne åpningstider for kvinner i svømmebassenger eller bønnerom i offentlige bygninger, fabrikker eller varehus. Andre ganger føler man behov for nye lover, som den franske med forbud mot bruk av slør i skolen.

Fra tid til annen er det selve Europas essens som trenger å tilpasses. Et tema som vil gå igjen i denne bokens senere kapitler er at innvandringen, foruten den økonomiske kostnaden, har en høy pris i form av tapt frihet. Den multikulturalismen som har vært Europas hovedstrategi for å takle masseinnvandringen, krever at man ofrer friheter som de innfødte en gang betraktet som rettigheter. I de fleste vestlige land har for eksempel overvåkningen av radikale imamer og moskeer blitt trappet kraftig opp i løpet av det siste tiåret. En slik praksis kan lett kritiseres (noen ganger også med kynisme) fordi man setter folk under overvåkning bare fordi de er muslimer. Et system med økt avlytting av alle kan bli minste konstitusjonelle motstands vei. I land hvor innvandreres sedvaner hevdes å være kvinneundertrykkende, har innblanding i privatlivet til alle familier blitt vanligere. For å ta et eksempel som vi vil komme tilbake til i kapittel 8, har en svensk statsråd foreslått landsdekkende underlivsundersøkelser av småjenter i den hensikt å bekjempe den omskjæringen som er vanlig hos et lite mindretall av innvandrerne – de overveiende muslimske somalierne og andre østafrikanere som begynte å komme på 1990-tallet.

Innfødte europeere er blitt stadig mindre likefremme, eller stadig reddere, når det gjelder å uttrykke sin motstand mot innvandringen offentlig. Men i følge meningsmålinger uttrykker de den privat. Det virker som om folk ikke bare er imot tilstrømningen av nye borgere, men også det multikulturelle samfunnet i sin alminnelighet. Bare 19 prosent av europeerne mener at innvandringen har vært bra for landene deres. Mer enn halvparten (57 prosent) sier at det er «for mange utlendinger» i deres land. Jo mer innvandring et land har hatt, desto mer øker motstanden mot innvandringen: 73 prosent av franskmennene synes at det er for mange innvandrere i deres land, det synes også 69 prosent av britene. Spørsmålet er ikke hvor mye innvandring europeerne ønsker, men hvor mye de vil tåle.

De abstrakte betenkelighetene ved innvandringen generelt er ingenting sammenlignet med bekymringen for islam spesielt. Siden den 11. september 2001 har redselen for at innvandrere og deres barn er en femtekolonne kommet til overflaten i alle europeiske land. Men også før 11. september viste de ovenfor nevnte meningsmålingene at franskmennene klaget tre ganger så ofte over at det var «for mange arabere» i landet enn de gjorde over noen andre. I 2006 sa Madrids borgermester Alberto Ruiz-Gallardón under henvisning til islam at byen hans «er ikke – og ønsker ikke å bli – multikulturell». Nå avdøde Oriana Fallacis utfall mot europeisk islam (Sinnet og stoltheten) ble Italias mestselgende ikke-skjønnlitterære bok gjennom tidene i 2002, og solgte i mer enn en million eksemplarer. I 2004 svarte Princeton-universitetets islamekspert Bernard Lewis spydig da han av en tysk avis ble bedt om å vurdere hvorvidt Europa ville være en supermakt ved slutten av dette århundret. «Europa,» sa han, «kommer til å bli en del av den vestlige araberverdenen, en del av Nord-Afrika.»

Danmark har skjerpet innvandringslovgivningen i løpet av det siste tiåret, hovedsakelig på grunn av alarmerende fremskrivninger på slutten av 1990-tallet om at 13,7 prosent av danskene ville ha sine røtter i «autoritære» land og kulturer innen 2020. Ettersom ingen av EU-landene er autoritære, kan ordet tas som en eufemisme for ikke-europeisk. Det at europeerne er mest bekymret for innvandring av andre folkegrupper, betyr ikke at det nødvendigvis er rasisme som ligger til grunn for deres bekymring. Deres følelse av ubehag kan skyldes bekymring for at forurettethet på vegne av ens opphav lett kan våkne til liv igjen, og at det er enkelt å nøre opp under en nostalgisk lengsel etter klanidentiteter. Dette ubehaget preger europeernes syn på baskerne, irene og andre europeiske folk, og det er ingen grunn til at det ikke skulle prege deres syn på nylig ankomne innvandrere. Muslimske innbyggere i Danmark reiste verden rundt i sine anstrengelser for å vekke hat mot landet under karikaturstriden i 2006, og muslimer med britisk statsborgerskap har planlagt og gjennomført angrep på sivile, ikke bare sitt eget land, men også i Israel. Islam kan kanskje assimileres i Europa på lang sikt, men det er ikke noe som tilsier at det er uunngåelig.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa

Del I: Innvandring

Del II: Europas befolkningsproblem

Del III: Innvandringsøkonomien

Del IV: Innvandringen savner sidestykke

Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer

Del VI: Jobber ingen vil ha

Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning

Del VIII: Forts. del VII

Del IX: Hvem er innvandringen for?

Del X: Velferd og hvit flukt

Del XI: Barcelona eller døden

Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse

Del XIII: Asyl og menneskerettigheter

Del XIV: Asyl og demokrati

Del XV: Frykt maskert som toleranse

Del XVI: Kriminalisering av meninger

Del XVII: Forurettede organisasjoner

Del XVIII: Mangfold og selvhat

Del XIX: Islam – etniske kolonier

Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning

Del XXI: Arkitektur og segregasjon

Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?

Del XXIII: Lommer av sharia

Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer

Del XXV: Forstadsopptøyene og islam

Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering