Gjesteskribent

Del I av utdraget Fear masquerading as tolerance fra Christopher Caldwells bok Reflections on the Revolution in Europe – Immigration, Islam, and the West:

En problematisk side ved det å ta imot folk fra fattige land, er at europeerne har mistet troen på deler av sivilisasjonen immigrantene opprinnelig var tiltrukket av. «Europeerne ville så gjerne komme vekk fra historien, fra la grande histoire, fra den historien som er skrevet i blod,» skrev den franske statsviteren Raymond Aron på 1970-tallet. «Hundrevis av millioner av andre vil gjerne komme inn i den.» Det er vanskelig å følge Europas regler og gjøre Europas verdier til sine egne, slik nykommere av og til blir fortalt at de må gjøre, når europeerne selv gjør om på sine regler og revurderer sine verdier.

Det Europa hvor immigrantene begynte å strømme til på 1950-tallet, var med den andre verdenskrigens redsler i minnet mest opptatt av å bygge opp institusjonene som for alltid skulle forhindre deres gjentagelse. NATO var den viktigste av disse institusjonene. EU var den mest ambisiøse. Krigen forsynte de europeiske tenkerne med alle deres moralske kategorier og referansepunkter. Det å unngå en ny eksplosjon innebar å fjerne nasjonalismen fra de europeiske landene, en «nasjonalisme» som man mente omfattet ethvert uttrykk for rasisme, militarisme og kulturell sjåvinisme, men også patriotisme, stolthet og konkurransementalitet. Og etter hvert ble det bare snauskaller og fotballpøbler som sang nasjonalsangen eller viftet med det nasjonale flagget.

Inspirert av USA, som strevde med sitt raseproblem på den tiden, og med kommunismens trussel hengende over seg, begynte europeerne å formulere «europeiske verdier» som individualisme, demokrati, frihet og menneskerettigheter. Disse verdiene ble aldri særlig presist definert. Likevel ser de ut til å ha gjort en sosial sammenhengskraft mulig, og omfavnelsen av disse verdiene sammenfalt med 60 års fred.

Europa var et attraktivt sted for immigranter. Men tiltrekningskraft og beundring er ikke synonyme begreper. Både det ottomanske imperiet og Kina øvet «tiltrekningskraft» på folk i Vesten i det 19. århundre. Men det var ikke på grunn av noen beundring for deres styringssystemer eller menneskerettsidealer at europeere undertegnet avtaler med disse to landene, foruten å slå seg ned der og forstyrre den nasjonale stabiliteten. Det var fordi landene var velstående områder som var for svake til å beskytte seg selv.

Drømmen om EU ofret ikke immigrantene en tanke, men den endte opp med å fastsette reglene for deres velkomst. Etterkrigstidens Europa ble bygget på en intoleranse mot intoleransen − en tenkemåte som er blitt hyllet som antirasisme og antifascisme, og latterliggjort som politisk korrekthet. Hensikten er her hverken å forsvare den som sunn fornuft eller avvise den som tøv. Den er derimot å forstå for det første hva Europa tenkte på da det ønsket innvandrere velkommen i slike antall, noe verdensdelen ikke ville ha gjort på noe annet tidspunkt i sin historie, og for det andre hva som var grunnene til at Europa behandlet nykommerne på den ofte naive og overdrevent godfjottede måten man gjorde.

Etterkrigstidens europeere lot som om ingen kultur var bedre enn noen annen. I 1996 hevdet det nederlandske parlamentet at «debatten om multikultur må føres med utgangspunkt i det prinsipp at alle kulturer har samme verdi». Staten skulle behandle spørsmål vedrørende innvandring og etnisitet med en streng nøytralitet, hjulpet av et sett «universelle verdier» man antok var felles for alle kulturer. Det virket upassende å tvinge, eller bare å oppfordre, innvandrere til å assimilere seg med den gamle nasjonale lojaliteten europeerne selv var i ferd med å oppgi. «Vi skal ikke plage tyrkiske barn med okkupasjonen, skal vi vel?» spurte en nederlandsk embedsmann under en diskusjon om skolen.

Det at innvandrerne kom til Europa betydde ikke automatisk at innvandrerne aksepterte, forstod eller engang la merke til det europeiske prosjektet med å legge «historien skrevet i blod» bak seg. Tvertimot, mange innvandrere, samt mange barn og barnebarn av innvandrere, så det som sin plikt å rope ut sitt ønske om en palestinsk stat, et kurdisk hjemland eller et islamistisk Algerie. De holdt i live drømmer om kulturell, nasjonal og sågar rasemessig storhet som var bortenfor europeernes forståelseshorisont.

I den liberale universalismens navn ble mange av lovene og sedvanene som hadde holdt europeiske samfunn sammen, kastet ut av vinduet. Toleranse ble prioritert fremfor alle de tradisjonelle målene staten og samfunnet satte seg, som orden, frihet, rettferdighet og klarhet, og den ble fremmet på bekostning av alle disse. Men i de senere årene har Europas nøytralitetsideologi gitt etter for vekten av masseinnvandringen, og er istedenfor en kilde til styrke blitt det Alsana, den hurpete bengalske husmoren i Zadie Smiths White Teeth, kalte «ko-ko nonsens». Idet hun ser seg rundt i sitt velmenende og fargerike londonske nabolag, tenker Alsana: «Ingen var mer liberale enn noen andre noensteds noensinne. Problemet var at her i Willesden var det bare ikke nok av noen ting til å samle seg mot noen annen ting og sende den på flukt til kjelleren mens vinduer ble knust.»

Uttrykket «politisk korrekthet» ble lånt fra amerikanske diskusjoner for å beskrive den forvridde logikken som den europeiske universalismen krevde. Ingen har noen gang vært helt fornøyd med uttrykket. Kanskje er det en overdrevent skarp karakteristikk av de hvite løgnene og små unøyaktighetene av den typen som man pleide å kalle sludder. Musikeren Billy Bragg erklærte for eksempel på et forum for britisk identitet at «da Churchill talte om «their finest hour», mente han 500m menn og kvinner med forskjellige språk og kulturer som alle kom sammen til vår lille øy for å bekjempe fascismen.» (Nei, det mente han ikke, burde noen ha svart.)

Den politiske korrektheten er ofte latterlig. En gang førte det nederlandske Dutch Honour and Reparation en kampanje mot Zwarte Piet, den kullsvarte hjertevennen til St. Nikolas som i følge århundregammel folklore tar slemme barn med seg til Spania i en sekk. I Dudley i British Midlands ble bestemte leketøy og bilder bannlyst fra offentlige kontorer etter at en muslimsk ansatt klagde over et bilde av Nasse Nøff (en Ole Brumm-figur) på pulten sin. Slike historier har vært vanlige i konservative media − noen sanne, andre mer eller mindre oppdiktet. Men selv når den politiske korrektheten viste tegn til autoritær overdrivelse, minnet dens arrogante håndhevere mer om personer fra Gilbert and Sullivan enn om stalinister.

Ikke desto mindre var innvandringen ved århundreskiftet et tema hvor selv forsiktige protester mot tingenes tilstand kunne bli møtt med skarpe fordømmelser. Spekteret av oppfatninger som kunne uttrykkes vedrørende innvandring og etnisitet, hadde utvilsomt smalnet voldsomt. Var denne innskrenkningen noe den europeiske offentligheten hadde samtykket til eller noe den måtte finne seg i? Hadde den blitt overbevist eller tvunget? Hadde den fått bedre manerer eller mistet friheter? Dette er alltid en vanskelig skillelinje å trekke.

***

Over tid forandret toleranseideologien seg på to måter. Først bredde den seg. Kategoriene av mennesker som hadde rett på beskyttelse mot intoleranse, ble flere. Og det som utgjorde brudd på toleransen ble tilfeldig og situasjonsbestemt. I Macpherson-undersøkelsen, beordret av det britiske innenriksdepartementet etter det uoppklarte og makabre drapet på den svarte London-beboeren Stephen Lawrence in 1993, ble en rasistisk hendelse definert som «en hvilken som helst hendelse som blir oppfattet rasistisk av offeret eller en hvilken som helst annen person». Denne definisjonen ble arbeidsnormen i mange europeiske land.

Siden ble ideologien skarpere i kantene. Den fikk reell utøvende makt, dels fordi den ble lovfestet, dels fordi frivillige organisasjoner opptrådte som freelance-politi. Brudd på toleranseideologien medførte ikke lenger bare kritikk og utfrysning, men også risikoen for tap av levebrød og problemer med offentlige myndigheter.

Der hvor det oppstod synergi mellom disse to tendensene, utbredelsen og skjerpingen, ble resultatet avstraffelse av oppførsel som inntil ganske nylig hadde blitt betraktet som normal. Homorettigheter er det mest ekstreme eksemplet. I 2006 ble et ektepar av kristne evangelister i Storbritannia forhørt i en time og tjue minutter av politiet etter mistanke om at litteraturen de spredde viste «potensielt homofobe holdninger». En 63 år gammel luthersk predikant i Sverige ble dømt til én måneds fengsel for å ha sitert Bibelens misbilligelse av homoseksualitet. Og Christian Vanneste, et medlem av den franske nasjonalforsamlingen som hadde sagt at han fant «heteroseksualiteten homoseksualiteten overlegen på det moralske planet», ble den første franskmannen dømt for homofobi. Det som hadde vært konsensus fra sivilisasjonens morgen til slutten av det 20. århundret, ble ved begynnelsen av det 21. plutselig en forbrytelse.

I saker vedrørende rase og innvandring ble reglene omgjort nesten like raskt. I 1984 offentliggjorde Ray Honeyford, overlærer ved en etnisk blandet skole i Bradford, en artikkel hvor han angrep det han kalte «raselobbyen». Han hevdet, langt på vei i likhet med den amerikanske sosiologen (og siden senatoren) Daniel Patrick Moynihan hadde gjort i sin rapport kalt The Negro Family fra 1965, at en aktivistisk politikk fra regjeringens side kunne skade minoritetene den var tenkt å hjelpe. Forsømmelse, likegyldighet og fiendtlighet kunne ikke forklare hvorfor så mange pakistanske og vestindiske studenter mislyktes, skrev Honeyford. Siden de måtte tilpasse seg den britiske studiekulturen, kunne programmer som oppfordret dem til å være stolte av sine opprinnelige kulturer − hva vi i dag ville kalle «multikulturalisme» − være til hinder for dem på skolen, og føre til ytterligere segregasjon fra storsamfunnet. Honeyford fikk rett. Men det at han hadde rett, for ikke å snakke om at han var godt likt blant studenter av alle folkeslag, reddet ham ikke fra midlertidig å miste jobben.

I 1990 brøt den franske nasjonalforsamlingen en ny barrière. I den hensikt å forhindre «enhver rasistisk, antisemittisk og xenofobisk handling», vedtok den en lov som opphevet visse historiske garantier for pressefriheten, fremmet av den kommunistiske representanten Jean-Claude Gayssot. Gayssots lov kriminaliserte ikke bare handlinger, men også ideer, i særdeleshet benektelse (eller bagatellisering) av nazistenes holocaust. Flere andre land fulgte snart etter. Så snart Gayssots lov var blitt vedtatt, ble det vanskelig å argumentere slagkraftig mot en endeløs rekke av meningsforbrytelser. Hendelsene pressgruppene forsøkte å fastslå en offisiell sannhet om − massakrene på armenerne, kolonitiden, slavehandelen − var når alt kom til alt akkurat like reelle som holocaust.

Gayssots lov ble laget for å bekjempe en stråmann. Den satte fingeren på 1930-tallets populisme og fascisme, som nå begrenset seg til noen få tullinger og lenge hadde vært diskreditert. Det 21. århundrets problemer (innvandring, islamisme, velferdsstatenes bankerott, finansiell panikk og redde-seg-den-som-kan-følelsen som folk fikk av å leve i et forbrukssamfunn) var annerledes. Det fantes en ny gruppe ekstremister, men mange hadde lyst til å lage et rettssystem fokusert på 75 år gamle problemer. For hver ny offentlig sanksjonert sannhet oppstod nye «moralske lobbyer», som de kalles i Frankrike, som stadig mer insisterende fremmet sine krav på stadig mer sentrale politiske områder. Alvorlige trusler kunne rettes samtidig som Europa holdt under oppsikt en gjeng aldrende «fascistiske» klovner.

***

Av grunner som har med globaliseringen og den teknologiske utviklingen å gjøre, mistet myndighetene makt til private interessegrupper i løpet av de tretti årene før finanskrisen i 2008. Dette tapet har vært en del av tidsånden. Det har skjedd under forskjellige politiske partiers styre, på områder som strekker seg fra diplomati (tenk bare på Bono og utviklingshjelpen) og byplanlegging (f.eks. spredningen av lukkede boligområder med høyt utviklede private regler). Også på toleranse- og raseområdet har frivillige organisasjoner tatt over viktige statlige funksjoner, og de har blomstret i en slik grad at de på fransk simpelthen omtales som les associations.

Den kommunistisk inspirerte bevegelsen mot rasisme og for vennskap mellom folkene, MRAP, som ble grunnlagt i Frankrike i 1949 i den hensikt å bekjempe rasismen og antisemittismen, begynte for eksempel å fylle en annen rolle i løpet av de siste tiårene. I 2002 skrev journalisten Oriana Fallaci et rasende svar på angrepene på World Trade Centre i den Milano-baserte dagsavisen Corriere della Sera (artikkelen ble trykt den 29. september 2001, o.a.). Da den ble utgitt omarbeidet til bokform som Sinnet og stoltheten, ble den en av de mest solgte sakprosabøkene i Europa. MRAP saksøkte henne for brudd på lover mot oppildning til rasehat, og forsøkte å stanse utgivelsen.

Det fantes rasisme i Fallacis bok. «Gudskjelov», skrev hun i en fotnote, «har jeg aldri hatt noe med arabiske menn å gjøre. Etter min oppfatning er det noe med arabiske menn som fyller kvinner av god smak med avsky.» (Dette sitatet stod ikke i den opprinnelige utgaven av Fallacis bok, men ble føyd til i den engelske oversettelsen som svar på en spydig kommentar som insinuerte at hun var så sint fordi hun hadde hatt mislykkede erotiske eventyr med arabiske menn, o.a.) Men Fallaci ble angrepet for mer enn rasisme. En av oppfatningene MRAP ikke godtok var f.eks. denne: «Enhver teolog kan opplyse deg om at Koranen gir tillatelse til løgn, bakvaskelse og hykleri i forsvar av troen.» En annen var at radikale muslimer er «overalt, og de mest hardkokte blant dem lever midt i blant oss». Selv om de er diskutable, var disse påstandene akseptable.

MRAP gikk til sak som del av en kampanje mot «islamofobi»; en ofte gjentatt språklig konstruksjon i månedene etter 11. september. Den truet med å utviske forskjellen mellom kritikk av minoriteter av intolerante grunner og kritikk av enhver minoritet av en hvilken som helst grunn. Den truet med å utvide en allerede eksisterende de facto sensur av oppfatninger om rase, til oppfatninger om religion, samt til politiske handlinger gjort i religionens navn. Europas toleranselover begynte å virke i intoleransens favør.

Finkielkraut-saken, som raste i Frankrike i dagene etter de landsomspennende ghetto-opptøyene i 2005, var en annen milepæl. Den viste at det ikke var nødvendig med det spor av rasisme for å fremkalle vrede hos de toneangivende «antirasistene». Filosofen Alain Finkielkraut gav et intervju til den israelske avisen Ha’aretz, hvor han tok avstand fra den rådende oppfatning at opptøyene var en protest mot de sosiale forholdene. Finkielkraut bemerket at det ikke var på denne måten urostifterne selv omtalte dem. I sine rap-tekster og slagord mot Frankrike og franskhet, hadde mange av dem omtalt bravadene i etnisk-religiøse vendinger. «La oss et øyeblikk tenke oss at de hadde vært hvite, som i Rostock i Tyskland», la han til. «Alle ville umiddelbart ha sagt at fascisme ikke vil bli tolerert.» Finkielkraut stilte også spørsmålstegn ved logikken bak argumentet om at den moderne utelukkelsen av innvandrere simpelthen var en fortsettelse av situasjonen under kolonitiden. «OK», sa han, «men man må ikke glemme at integrasjonen av arabiske arbeidere i Frankrike gikk mye lettere under kolonitiden.»

Finkielkraut er en saktmodig og moderat herre som har viet store deler av sin karrière til å avsløre de etiske problemene som oppstår i forbindelse med totalitær vold. Men da Le Monde omtalte intervjuet og gjengav utdrag av det, ble han gjenstand for en bakvaskelseskampanje. Magasinet Nouvel Observateur kalte ham «nyreaksjonær». Et leserbrev til dagsavisen Libération sammenlignet Finkielkraut med en funksjonær i Jean-Marie Le Pens fascistiske Nasjonal Front. Alt dette er en normal, om enn uanstendig, del av fransk offentlig debatt. Det som gjorde saken så uhyggelig var dens legale aspekter. MRAP kunngjorde at organisasjonen hadde til hensikt å saksøke Finkielkraut for oppildning til rasisme, sammen med til Hélène Carrère d’Encausse, medlem av Det franske akademi, som hadde kommet med noen ganske harde påstander om at opptøyene hadde å gjøre med den polygame ekteskapspraksisen blant muslimske innvandrere.

At MRAP oppgav planene om å saksøke kun få dager etter å ha kommet med trusselen, viser at de knapt hadde noen sak. Men det er en mager trøst. Ingen trodde at det ville stanse den rutinemessige sjikaneringen av alle intellektuelle eller vanlige borgere som var dumdristige nok til å lansere avvikende forklaringer på Frankrikes største samfunnsproblem.

***

Christopher Caldwell er redaktør i The Weekly Standard, og artiklene hans blir regelmessig publisert i anerkjente tidsskrifter som The New York Times Magazine, Financial Times og Slate. Caldwell er aktuell med boken Reflections on the Revolution in Europe – Immigration, Islam, and the West.

Artikkelen Fear masquerading as tolerance er et redigert utdrag fra boken, og sto første gang på trykk i Prospect i mai 2009.

Norsk oversettelse ved Christian Skaug.

Se også: Frykt maskert som toleranse II