Sakset/Fra hofta

Ydmykelse og islamofobi

Europeerne hevdet at de anstrengte seg til det ytterste for å ta hensyn til islam, og det gjorde de. For første gang i nyere historie gjorde europeiske samfunn seg umake med å la egne innbyggere, i økende grad også statsborgere, få leve hele sine liv i en fremmed kultur. Det meste av denne adskillelsen ble oppnådd på privat initiativ. En arabisk innvandrer til Tyskland kunne for eksempel «assimilere» inn i den «arabiske delen» av sitt nye, multikulturelle land, i de «etniske koloniene» Rauf Ceylan skrev om. Ved det av Saudi-Arabia sponsede King Fahd Academy i Bonn bestod elevenes timeplan av tolv timer religion, seks timer arabisk og én tysktime.

Men offentlige myndigheter godkjente – og finansierte sågar – lignende separatistiske bekvemmeligheter. Mohammed Bouyeri, Theo van Goghs morder, forlangte bussforbindelse til sin offentlig finansierte ungdomsklubb. Han krevde at kommunen skulle pusse opp foreldrenes leilighet i samsvar med islamsk sedvane. Bare noen måneder før han drepte van Gogh, hadde Bouyeri hugget en politimann i nakken med kniv – hvilket resulterte i en dom på tolv uker. De europeiske statenes sløseri, lemfeldighet og manglende dømmekraft, vekket forakt og fristet en til å «melke staten», som journalisten Ian Buruma skrev.

Men til tross for denne private og offentlige gavmildheten har anklagene florert om at Europa har fordommer mot muslimer, og at verdensdelen til og med er «islamofob». Innvandrere har ofte tilkjennegitt sin skuffelse over Europa, også en følelse av at de er blitt «lurt». Idet han anså integrasjonen i Sverige som «totalt mislykket», snakket Masoud Kamali, en innflytelsesrik iranskfødt professor i etniske studier i Uppsala, i 2005 om de store forhåpningene mange innvandrere hadde: «Basert på de forestillingene man har om Sverige i utlandet, betraktet mange av oss Sverige som toleransens, solidaritetens og demokratiets hjemland.» Likevel, sa han, syntes de utenlandsfødte at de følte seg mer fremmede jo lenger de bodde i Sverige.

Som Hans Magnus Enzensberger har bemerket, er denne tiltagende bitterheten en del av et paradoks ved den liberale fremskrittstanken. Jo mer rettferdig, jo mer egalitært og jo mindre rasistisk et samfunn blir, desto mer ydmykende oppleves det å mislykkes i dette samfunnet. Folk blir lettere skuffet og mer desperate etter syndebukker og altomfattende forklaringer. Dette skjer på liten skala (når det går utover et ego) og på stor (når kulturer mister prestisje). Og etterhvert som flere europeere begynte å sette spørsmålstegn ved multikulturalismen, kom en annen type skuffelse blant innvandrere til overflaten. Velkomsten de hadde fått av europeerne føltes som katta i sekken, en brutt avtale. Noe av grunnen til at det opprinnelig hadde vært attraktivt å slå seg ned i Europa, var forståelsen av at europeerne ville godta utlendingene som de var. Og Europa hadde gjort nettopp det. Men hvis utlendingene forble som de var, hvis de beholdt sin ikke-europeiske identitet, fikk de bare motstrebende tilgang til den økonomien, den sivilisasjonen og de institusjonene som var grunnene til at de i det hele tatt kom til Europa.

Overgangen fra industri- til serviceøkonomi, hvilket har «humanisert» arbeidsplassen for mange mennesker, har også skapt nye muligheter for ydmykelse, misunnelse og etnisk basert uvilje. Tidligere klagde man ofte over at fabrikkarbeid var lite meningsfylt, eller fremmedgjørende, for å bruke det marxistiske uttrykket. Men nettopp av den grunn kunne en industriøkonomi absorbere mennesker fra forskjellige kulturer uten automatisk å avstedkomme farlige kulturkonflikter, og kanskje var det bare en industriøkonomi som kunne gjøre det. Det essensielt menneskelige ved en fabrikkarbeider spilte simpelthen ingen rolle på jobben. Om en kollega var muslim og en annen kristen, var uten betydning: Begge behandlet dreiebenken på samme måte. Dagens vestlige serviceøkonomi involverer derimot en masse selvutfoldelse, betalt servilitet og til og med fortrolighet. Den er organisert rundt sensuelle og andre gleder. En innvandrerfamilie som bodde i Tyskland i 1975, ville ha vært stolt av at datteren arbeidet hos et stort internasjonalt selskap som Siemens. Ville den samme familien noen tiår senere vært stolt av en jente fra neste generasjon som jobbet i en stor, internasjonal restaurantkjede som Hooters?

Om vi vender tilbake til Huntingtons observasjon av gnisningene mellom islam og hver eneste kultur den er i kontakt med, eller om vi betrakter all armoden, trelldommen, volden og middelmådigheten i muslimske samfunn verden over… Hvordan skal vi forklare dette? Enten er det et stort problem med islam som må tas fatt i av muslimene selv, eller så har en lang rekke forskjellige, ikke-muslimske kulturer ved et utrolig sammentreff utviklet eksakt den samme ondskapsfullheten mot islam. Den siste forklaringen er naturligvis den foretrukne blant aktivistiske innvandrere og deres forsvarere. Det er dette de mener når de snakker om islamofobi.

Det er fristende å se på ordet islamofobi som en europeisk manifestasjon av en politisk korrekthet av amerikansk merke. Under denne synsvinkelen er islam simpelthen den nyeste kategorien, etter kjønn, seksuell preferanse, alder osv., som er lagt til de tertefine talemåtene som amerikanerne fant opp for å snakke om landets raseproblemer under borgerrettskampen. Men islamofobi er et mer labilt uttrykk enn som så. Det omfatter dårlig oppførsel mot muslimer, rasisme, frykt for muslimsk radikalisme og politisk motstand mot visse islamistiske politiske tendenser. De som anklager andre for islamofobi, vil ofte ha både i pose og sekk. Enhver europeisk nølen med å gi sin tilslutning til islamsk innvandring, blir kalt islamofobi. Det gjør også enhver antydning om at innvandrere eller deres barn bør tilpasse seg europeiske sedvaner.

Noen europeere antar nedlatende at de som griper fatt i sin islamske identitet bare leter etter trøst på grunn av dårlig utdannelse eller lavstatusarbeid, men det er feil. En tysk studie offentliggjort i 2007 fant tvertimot at «muslimer som bor i områder med mindre arbeidsledighet ser ut til å vise en sterkere identitetsfølelse». Ei heller var problemet at muslimske innvandrere nølte med å «gi avkall på» sine tradisjoner. Muslimske tradisjoner øvet en sterk tiltrekningskraft til og med på europeiskfødte barn hvis familier allerede hadde oppgitt dem. Et eller annet drev etniske muslimer til å vende tilbake til sitt kulturelle opphav, selv om familien kanskje hadde vært så lenge i Europa at «opphavet» var lite annet enn en parodi, en hobby, en tilgjorthet eller en romantisk drøm.

De gamle identitetene så ikke ut til å bli borte. De var alltid rede til å bli hentet frem igjen når som helst av andre- eller tredjegenerasjons muslimer som på et eller annet vis var misfornøyd med den europeiske kulturen. Europa var fullt av muslimske «ledere» som til tross for sin muslimske bakgrunn hadde lært sin arabisk ved universitetet, og ikke ved kjøkkenbordet. På den ene siden virket det kritikkverdig å betrakte deres tilegnelse av et fremmedspråk med større mistenksomhet enn man ville la en hvilken som helst europeer i samme situasjon bli gjenstand for. På den annen side var det vanskelig å la være å lure på om de lærte dette fremmedspråket i håp om å bli noe annet enn europeere. Mohammed Sidique Khan, hjernen bak 7. juli-bombene, snakket med en bred dialekt som er typisk i hans del av Yorkshire, og han spilte fotball med mange innfødte engelske «mates» som kalte ham «Sid». Problemet hans var ikke at han hadde «mislyktes med å assimilere seg», det var at han hadde valgt å annullere denne assimilasjonen.

Khan gjorde det individuelle valg å lete etter sine «røtter». Men en følelse av fremmedgjøring fra den dominerende europeiske kulturen oppstår ikke alltid på denne måten. I noen familier innprenter man tidlig følelsen av ikke å tilhøre ens land, men ens religion. En skoleundersøkelse utført av det franske utdanningsdepartementet fant følgende.

Mange franske elever av nordafrikansk opphav, også i andre generasjon, som utgjør flertallet ved visse skoler, lever som fremmede for det nasjonale fellesskapet. De svarer på alt du sier til dem med to kategorier: «franskmennene» og «oss». Mens de en gang i tiden hevdet en arabisk identitet (hvilket forresten ikke alltid er opplagt for nordafrikanere), hevder de nåtildags i økende grad en «muslimsk» identitet. Dette er en indoktrinering som noen lærere påstår begynner så tidlig som i småskolen. Mange skolebarn vil på spørsmål om hva deres nasjonalitet er, svare «muslimsk». Hvis du forteller dem at de er franske, slik vi gjorde i en ungdomsskole i en forstad til Paris, svarer de at det er umulig, fordi de er muslimer!

På denne måten skilte den muslimske innvandringen seg fra tidligere innvandring. Nylig erhvervede nasjonale tilhørigheter var diskutable, gjenkallelige og provisoriske. Hva enten dette skyldtes islams tidløse natur eller forandringene i det 21. århundrets verden, slet i det hele tatt ikke Europa med et vanlig innvandringsproblem, men med en motkultur.

Muslimer og svarte amerikanere

Som allerede bemerket har den europeiske erfaringen med muslimsk innvandring mindre til felles med den amerikanske sådanne (stort sett en suksess) enn med USAs erfaring med rasespørsmålet (et langvarig problem hvor suksess kun er oppnådd til høye kostnader). Det har ikke så mye å gjøre med at muslimers levekår minner om situasjonen for svarte i de indre amerikanske bydelene mot slutten av det 20. århundret. Det gjør de jo av og til, med narkotikaen, kriminaliteten, opptøyene og hengemyrene av noen skoler, som skaper tilsynelatende uløselige problemer. Det har mer å gjøre med at muslimenes kulturelle selvforståelse har mer til felles med svarte amerikanere enn med innvandrere i sin alminnelighet. Den svarte kulturen kan kalles en «motkultur», en kultur bygget på mistillit til den dominerende kulturen, hvor man har en tendens til å innta motstridende synspunkter i nesten ethvert politisk spørsmål.

En motkultur er ikke nødvendigvis en «syk» eller en «mislykket» kultur, slik enkelte kritikere hevder. Den svarte amerikanske kulturen er faktisk en utrolig robust kultur på to viktige måter. For det første har den forblitt intakt gjennom globaliseringens hvirvelstorm, og sågar overlevd sin egen rikdom (i motsetning til f.eks. kulturen i samtidens Irland, hvor de innfødte oppgir sine tradisjoner så snart de kan kjøpe seg ut av dem). For det andre har dens kulturelle produkter tatt verden med storm.

Ingen andre steder har den svarte amerikanske kulturen fremkalt mer etterligning eller empati enn blant europeiske muslimer. En tyrkisk rapper som er fan av Dr. Dre, Eminem og 50 Cent, sa at han følte «et visst fellesskap» med svarte amerikanere. «I USA kalles det slaveri,» sa han. «Her kalles det Gastarbeiter.» Da Frankrike i 2005 ble rammet av opptøyer, hvor brannstiftere med basketballsko til 200 dollar og New York Yankees-cap’en på snei kommuniserte med TV-kameraene med gester hentet fra rap-videoene, hadde denne klesstilen og disse geberdene blitt en del av det den amerikanske kulturhistorikeren Mark Lilla kalte «en universell kultur for Jordens elendige».

Men til tross for sin bemerkelsesverdige indre koherens og sin enorme kulturelle innflytelse forblir svarte amerikanere den fattigste av USAs subkulturer, og den har vært underlegen i århundrer. De svarte har vært et kulturelt problem for USA, men aldri en kulturell trussel mot landet. Før internetts tid var det naturlig å se på europeiske muslimer i hvert enkelt land som en subkultur med enda mindre innflytelse enn svarte amerikaneres, rotløse, i eksil, splittede og svært fåtallige som de var. I dag er de ikke lenger noen av disse tingene. En hurtig synkende befolkning av flere hundre millioner europeere bor nord for Middelhavet, mens en hurtig voksende befolkning av flere hundre millioner på sørsiden knapt kan vente med å flytte dit. Dessuten er en bestemt del av de sistnevnte fast bestemt på å ødelegge Europa med vold og våpen. Denne delen er kanskje liten, men London- og Madrid-bombene viser at det er svært vanskelig å bestemme med tilfredsstillende nøyaktighet hvor liten. I den globale kommunikasjonens tidsalder ser ikke islam ut som noen «sub»-kultur i noen betydning av ordet. Det finnes 1,2 milliarder muslimer som med internetts hjelp er knyttet sammen til en global ummah eller nasjon av troende. I de fleste tilfeller er dette en slags pro forma-tilhørighet, men hos noen involverer den en glødende form for lojalitet.

Ettersom muslimer utgjør omtrent halvparten av den «nye europeiske» befolkningen, kunne de komme til å utgjøre en dominerende kultur blant innvandrere i sin alminnelighet, selv blant dem som ikke bekjenner seg til den muslimske tro. De kunne bli en Leitkultur, for å bruke den tyske ideen om en «ledende kultur» i en annen kontekst. Latinamerikanerne stod for en lignende Leitkultur blant deltagere i protestmarsjer på 1980-tallet. Hva enten de protesterte mot Ku Klux Klan eller kjernekraft, sang de «¡El pueblo! ¡Unido! ¡Jamás será vencido!» på et språk som var lånt fra en annen sak, forstått hverken av de marsjerende selv, av folkene de forsvarte eller folkene de henvendte seg til.

Fra en lignende fascinasjon for ghettoiserte muslimske samfunn har det utviklet seg et språk som er nyttig for å samle de misfornøyde. Man kan se det i den suksessen islamister som verver nye tilhengere har blant ikke-muslimske fengselsinnsatte. Man kan også se det på gjengnivå. Nesten hele bølgen av angrep på jøder som begynte i Frankrike i 2002, ble igangsatt av beurs (franske muslimer av nordafrikansk herkomst), men i mange tilfeller sluttet afrikanske og karibiske naboer av organisatorene seg til dem. Den muslimledede gjengen av over tjue «barbarer», som de selv kalte seg, som brukte syre, kniver og lightergass til å torturere den jødiske mobiltelefonselgeren Ilan Halimi til døde over tre uker i 2006, var en multikulturell miks av ferske innvandrere fra Afrika og Asia, foruten flere franskfødte minoritetsungdommer. Det som er i ferd med å utvikle seg, minner om cujus regio ejus religio («Den som hersker, hans religion») på skalaer som fengselsavdelinger, gategjenger eller oppganger.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»