Sakset/Fra hofta

Islam som hyperidentitet

Islam er alltid blitt forstått som en sterk identitet som former alle aspekter ved den troendes liv, og som reduserer mindre omfattende tilhørigheter til uviktighet. Ernest Renan skrev i 1883 at bestemte vaner som innprentes av den muslimske troen «er så sterke at alle forskjeller i rase og nasjonalitet forsvinner idet en konverterer til islam. Berbere, sudanesere, tsjerkessere, malayer, egyptere eller nubiere, så snart de er blitt muslimer er de ikke lenger berbere, sudanesere, egyptere osv. – de er muslimer.» Dette er slett ikke bare en oppfatning blant dem som ringeakter islam, men også blant islams tilhengere, særlig når de forsøker å presentere islam som en kilde til samhold som kan fungere som et motmiddel mot vestlig rasisme og nasjonalisme. På sin pilegrimsreise til Mekka i 1964 skrev Malcolm X:

Den siste uken har jeg vært fullstendig målløs og trollbundet over den elskverdigheten som folk av alle farger viser meg. […] USA trenger å forstå islam, for det er den eneste religionen som eliminerer raseproblemet fra sitt samfunn. I løpet av mine reiser i den muslimske verden har jeg møtt, snakket med og sågar spist med folk som i USA ville ha blitt betraktet som «hvite», men den «hvite» holdningen var borte fra deres sinn takket være den islamske religionen. Jeg har aldri før sett et ekte og oppriktig brorskap praktisert av alle farger i fellesskap, og det uten tanke på fargen. […] Dersom hvite amerikanere kunne akseptere Guds enhet, så ville kanskje de også virkelig akseptere menneskets enhet, og holde opp med å måle, hindre og skade andre fordi de har «annerledes» farge.

Inayat Bunglawala, en fremstående aktivist tilhørende Muslim Council of Britain, gav ved en anledning en angrende, men nedslående sterk, beskrivelse av sin deltagelse ved et muslimsk massemøte i Hyde Park i 1989, til støtte for ayatollah Khomeinis fatwa som oppfordret til å drepe den britiske forfatteren Salman Rushdie:

Det var en utrolig dag. Det var en økende erkjennelse av at vi kunne overskride og overvinne forskjellene mellom oss ved å legge større vekt på vår islamske identitet. Vår bakgrunn kan være pakistansk, bengalsk, gujaratisk, arabisk eller tyrkisk, men dette var mindre viktig enn det som brakte oss sammen: Vi var britiske muslimer. Og på den måten ble Rushdies roman, utvilsomt av vanvare, katalysatoren som skapte en mer selvbevisst islamsk identitet.

Hva angikk selve fatwaen, husker Bunglawala at den gjorde ham «opprømt».

Hva enten Renan, Malcolm X og den unge Inayat Bunglawala har rett eller ei i at islam overgår alle sosiale, kulturelle og nasjonale forskjeller, ligger omstendighetene til rette for at de forskjellige muslimske samfunnene i Europa flyter sammen i en felles identitet. USA gir en det beste eksemplet på hvordan underidentiteter i en tid med masseinnvandring blandes sammen til større identiteter. «Hispanic», altså spansktalende eller latinamerikansk, var hovedsakelig en konstruert kategori da føderale folketellere tok det i bruk på 1970-tallet. «Hispanic» var et lingvistisk fagord, ikke et sosiologisk. Det hadde nytteverdi som en referansestørrelse for tilstrømningen av innvandrere sørfra, men ingen individer ble omtalt som «Hispanic». Spansktalende personer klagde over at kategorien «Hispanic» ikke tok hensyn til forskjellen mellom for eksempel en hvit cubansk pianist og en indiansk kvegdriver fra Mexico. Men antidiskrimineringstiltak og spanskspråklig TV og markedsføring medvirket til å gjøre denne abstrakte identiteten til en reell sådan. I dag finnes det virkelig en «Hispanic»-identitet (også kalt «Latino»), bestående av amerikanere av chilensk og mexicansk opphav som konkurrerer om de samme markedsføringsjobbene med krav om tospråklighet i New York, av puertoricanere og bolivianere som ser på de samme programmene på Univisión, og av nye innvandrere som jobber f.eks. i gartner- eller restaurantbransjen, hvor spansk er fellesspråket.

I Europa har tidligere adskilte samfunns interesser begynt å flyte sammen til en større muslimsk kultur. I de fleste boligområder for innvandrere finner man på ytterveggene rekker av parabolantenner som bringer nyheter hjemmefra. Dette reverserer tilsynelatende fjernsynets historiske rolle som en pådriver for assimilering av innvandrere, ettersom det holder kommunikasjonslinjene åpne til gamlelandet. Men fjernsynet har også en assimilerende rolle på innvandrere. Haken er bare at det assimilerer dem inn i noe annet enn den tradisjonelle europeiske kulturen. Det assimilerer dem inn i globalisert islam. Den lærde muslimen Yusuf Qaradawis ukentlige fatwashow på al-Jazeera ses for eksempel over hele Europa.

At hovedpublikum for denne nye islamske kulturen on-line befinner seg i Europa, innebærer ikke uten videre at denne kulturen er proeuropeisk. Det kan bety det motsatte. Muslimske nettsteder er ikke noe mindre kjennetegnet ved slurvete dobbeltsjekking og hissig politisk språkbruk enn sine motstykker i den ikke-islamske verden. Et av paradoksene ved internett er at dette aller mest moderne blant medier har gitt ny kraft til førmoderne samtalevaner: rykter, sladder, urbane myter og gammel overtro. Mange unge palestinere i Danmark, de fleste av dem flyktninger fra borgerkrigen i Libanon, tror at velferdsytelsene de mottar i Danmark ikke setter dem i noen takknemlighetsgjeld til den danske staten, fordi pengene egentlig er stjålet fra familier som deres egne. «De sier at «pengene kommer fra FN»», minnes en integrasjonsekspert i København. «»De sender dem til Danmark, og Danmark tar halvparten. Derfor kommer jeg aldri til å være lojal mot danskene.»» Mer enn halvparten (56 prosent) av britiske muslimer tror ikke at arabere begikk uhyrlighetene den 11. september 2001, mens 17 prosent av dem gjør det.

Europeiske muslimer ender ofte opp med å bli fastlåst i sine tidligere hjemlands gamle og nye sorger. Ekstremister som rekrutterer frivillige til jihad i utlandet, har ofte gjort det ved å bruke videoer, med oppildnende musikalsk akkompagnement, som viser mishandlede, ydmykede, skadede eller drepte muslimer i forskjellige urosentra. En venn av de fire 7. juli-bomberne fortalte Wall Street Journal: «De var klar over at vi muslimer lider mest av alle i verden, det være seg i Irak, Afghanistan eller Palestina.»

At muslimene er de som lider mest er selve fokuset for identiteten til et økende antall europeiske muslimer. Dagen etter den forferdelige volden i Londons undergrunnsbane i juli 2005, hevdet Imran Waheed i den radikale gruppen Hizb ut-Tahir at «Vi har langt mer erfaring som ofre for terror enn som terrorens gjerningsmenn.» Hva slags «vi» er det han snakker om her? Uansett hvor mye man tar fantasien til hjelp, er det ikke britene. Han la til at det britiske muslimske samfunnets reaksjon på Storbritannias deltagelse i krigene i Afghanistan og Midtøsten inntil da hadde vært «bemerkelsesverdig tilbakeholden».

Dobbel lojalitet

Samfølelse blant muslimer skaper et stort potensielt problem som ikke forekommer med andre typer innvandrere. La oss tenke oss at Vesten midt under den kalde krigen hadde fått en enorm tilstrømning fra kommunistiske land av innvandrere som var usikre på hvilken side de støttet. Noe lignende skjer i våre dager. Europeiske land har i det siste vært i krig mot muslimske styrker i Irak, Afghanistan, Balkan og Afrika, for ikke å nevne land med europeisk kultur, som USA og Israel, som er i lignende stridigheter. Den nå avdøde Harvard-statsviteren Samuel Huntington viet islams «blodige grenser» mye plass i sin bok The Clash of Civilizations fra 1996. Det er kanskje en kontroversiell observasjon, men det er en observasjon, det er ikke noe Huntington drømte. I skrivende stund er muslimske land eller grupperinger enten i krig eller fiendtlig våpenstillstand med enhver sivilisasjon som grenser til islam, fra Nigeria til Xinjiang.

Problemet som europeiske muslimers solidaritet skaper, i alle fall potensielt, er en dobbel lojalitet. Da Irak-krigen hadde vart i to år, hadde franske myndigheter allerede identifisert sju franske muslimer som kjempet mot vestmaktene der. En «britisk brigade» på 150 anti-britiske briter befant seg også på slagmarken, og det var etablert rekrutteringsnettverk i Belgia i den hensikt å sende flere stridende.

I tilfellet med Omar Khan Sharif og Asif Mohammed Hanif var ikke dobbel lojalitet bare et potensielt problem, men en overhengende fare. Sharif var født i Derby og vokste opp der i en vertikaldelt tomannsbolig i rød murstein. Han gikk to år ved en privatskole som koster ti tusen pund hvert år, og han studerte ved Kingston University. Hanif var ikke noe mindre rotfestet i det engelske livet selv om han var født i Pakistan. Men de to tok til seg en masse islamsk fundamentalisme fra TV-apparatets og datamaskinens skjermer. I 2003 dro de til et diskotek i Tel Aviv kledd i sine svært britiske kakibukser og nystrøkne skjorter, og tok livet av mange mennesker med selvmordsbomber. Deres britiskhet, eller i alle fall deres britiske pass, var svært viktige i gjennomførelsen av forbrytelsen. De to kom nemlig inn i Israel fra Jordan, ved et sjekkpunkt hvor europeere kontrolleres langt mer slepphendt enn besøkende fra den muslimske verden.

En student som møtte Hanif og Sharif i Damaskus tenkte at de kanskje ønsket å komme vekk fra «modernitetens sjelløse ødemark». Det er ikke noe ubritisk eller ueuropeisk ved dét. Tendenser til eventyrlysten turisme som oppsøker og får utløp for vold i såvel edle som sadistiske ideologiers tjeneste, har forekommet gjennom Europas historie fra korstogene til den spanske borgerkrig. Disse eventyrerne har tilfredsstilt en impuls som Lord Byron skildret i strofene han skrev i november 1920, kort tid før han selv dro for å kjempe mot Det osmanske imperiet i Hellas:

When a man hath no freedom to fight for at home,
Let him combat for that of his neighbours;
Let him think of the glories of Greece and of Rome,
And get knock’d on the head for his labours.

To do good to mankind is the chivalrous plan,
And is always as mobly requited;
Then battle for freedom wherever you can,
And if not shot or hang’d, you’ll get knighted.

Omar Abdullah, talsmann for den radikale gruppen al-Muhajiroun, sa omtrent det samme på sin egen kompromissløse måte. Han rettferdiggjorde selvmordsbomberne fra Derby ved å si: «Britiske menn drar ut for å verve seg til den israelske hæren, og når de dør, er det ingen som lager oppstyr om det.»

Abdullah har i teorien et poeng. Lojalitet til to land er alltid potensielt problematisk. Briter som sluttet seg til en israelsk milits under Israels uavhengighetskrig i det britiske mandatområdet Palestina, ville med rette ha fått sin lojalitet trukket i tvil. Men slik verden er i dag, gjør ikke Abdullah sitt poeng med oppriktighet. Britiske menn verver seg ikke til den israelske hæren i den hensikt å drepe utenlandsk sivilbefolkning eller krige mot Storbritannia, hvilket er de eksakte grunnene til at visse muslimske radikale kriger utenlands. «Jeg kjenner folk som dro til Irak for å kjempe aggresjonen av seg,» fortalte en person i eksil fra Birmingham som hadde fått trening i Syria til en britisk reporter. «Jeg støtter dem fordi Irak er et muslimsk land som blir voldtatt av USA og Storbritannia.» Det er dette som skiller dagens eventyrlystne europeiske islamister fra sine byronske forgjengere.

Også der hvor det ikke er terrorisme inne i bildet, kan den doble lojaliteten være en ubestemmelig, farlig og konstitusjonelt nedbrytende ting. Er radikale politiske meninger nok til å rettferdiggjøre en anklage om illojalitet? Helt sikkert ikke. Hva med tilhørighet til en eller annen radikal gruppe? Det kommer an på gruppen og dens formål.

Slike spørsmål kompliseres av tilskudd som de hovedsakelig konservative Gulf-statene betaler for å bygge opp europeiske islamske institusjoner, ofte med europeiske staters medvirkning. Saudi-Arabia, et land hvor konservativ wahhabisme dominerer, betaler enorme beløp til bygging av moskeer og andre institusjoner. Saudi-araberne har bidratt med 100 millioner pund sterling til et kontroversielt prosjekt for bygging av den største moskeen i Europa i Øst-London før OL i 2012. I Frankrike får UOIF, en paraplyorganisasjon for prinsipptro muslimske ungdomsorganisasjoner, en fjerdedel av sitt årlige budsjett fra Saudi-Arabia, De forenede arabiske emirater, Kuwait og andre utenlandske donorer. Den store moskeen i Stockholm ble lenge finansiert av en sjeik fra De forenede arabiske emirater.

Europeerne står overfor en avveining. På den ene siden kan Gulf-statenes type islam ses på som antivestlig og delaktig i radikaliseringen av den muslimske befolkningen i Europa. Franske islamologer sier at omfanget av saudi-arabisk støtte i Europa er grovt undervurdert, siden mange av de andre statene som antas å støtte franske moskeer – f.eks. Algerie, som støtter den store moskeen i Paris økonomisk – bruker penger som kommer fra saudi-araberne. Men økonomisk støtte fra utlandet er ikke negativt i alle henseende. Både i Spania og Nederland er det noen innbitte fiender av fundamentalismen som er tilhengere av utenlandsk støtte fordi det er lettere å legge press på f.eks. kongen av Marokko enn på en karismatisk imam i underverdenen som henter støtte fra ukjente kilder, hva enten det er kriminelle gjenger eller religiøse fanatikere.

Mer kompliserte saker oppstår med ikkestatlige organisasjoner som åpent indoktrinerer sine medlemmer til ikke å være lojale mot andre enn organisasjonen selv. Hizb ut-Tahrir, den radikale utløperen av Det muslimske brorskapet som ble grunnlagt i Jordan i 1953, tar sikte på å gjenopprette det muslimske kalifatet, som ble avviklet sammen med Det osmanske imperiet i 1924. Dens medlemmer avlegger høytidelig ed om å «iverksette selv de av ledelsens beslutninger som jeg finner betenkelige». Men siden Hizb ut-Tahrir ikke gir direkte autorisasjon til angrep på europeiske stater, har de europeiske landene håndtert situasjonen på forskjellige måter, akkurat som de gjorde med medlemskap i kommunistpartier for et halvt århundre siden. Hizb ut-Tahrir er forbudt i Russland og Tyskland (begge steder på grunn av påstått antisemittisme). Nederland, Danmark og Storbritannia har drøftet et forbud. Men de fleste land gir organisasjonen lov til å holde på.

Hizb ut-Tahrir er ikke den eneste gruppen som holder seg til de vestlige lovenes bokstav samtidig som de har beveget seg langt bort fra deres ånd. Den salafistiske (fundamentalistiske) as-Soennah-moskeen i Haag, som er under innflytelse av den syriskfødte imamen Fawaz Jneid, oppmuntrer ikke til vold, men den fremmer avstand mellom medlemmene og vestlige institusjoner. Flere kvinner tilhørende Hofstad-nettverket, gruppen hvor Theo van Goghs morder kom fra, spurte imamen om de hadde hans tillatelse til å vitne i en nederlandsk rettssal i Hofstad-saken. (Han gav tillatelse til det.)

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»