Sakset/Fra hofta

Trusler og selvforsvar

Den muslimske opinionen er vanskelig å bli klok på, for muslimske politiske krav kan stilles på to måter. Man har både fornuftens vei og truslenes. Som regel deltar muslimer med stor anstendighet i de etablerte politiske systemene i landene hvor de har slått seg ned. Ikke i noe land er det noen mangel på rimelige, ikke-voldelige og patriotiske samtalepartnere. Men saker som berører islam direkte er utenfor politikernes horisont, og de avgjøres ofte ved hjelp av trusler. Disse rammer familier gjennom æresdrap og vold mot kvinner, og unge menn gjennom gjengaktiviteter. Paradoksalt nok har disse truslene spredd seg mer jo flere muslimer som er blitt integrert.

Ayatollah Khomeinis fatwa mot forfatteren Salman Rushdie var et vendepunkt på to måter. For det første utfordret den for første gang på århundrer Europas krav på suverenitet over alle sine borgere. Rushdie kunne godt kalle seg engelskmann, var logikken bak fatwaen, men han var først og fremst muslim. Han måtte svare overfor islam for det frafallet som De sataniske vers var bevis på. Dette var et alvorlig forlangende. Koranen sier at straffen for frafall er døden. Det er ingen steder i Vesten hvor et flertall av muslimer mener at denne straffen bør idømmes. Den sterkeste støtten til slik drakonisk justis finnes blant unge britiske muslimer, hvorav 36 prosent er tilhengere av dødsstraff for apostasi. Men det behøves ikke noe flertall for å myrde noen.

En grunn til at europeere ikke har brydd seg nevneverdig om de politiske tilbøyelighetene hos etniske minoriteter, er en tro på demokratiske beslutningsprosesser som grenser til overtro. Selv om folk er bekymret for hva som vil skje når de etniske minoritetene utgjør 50,1 prosent av befolkningen i visse byer, ser de ikke ut til å ta i betraktning muligheten for at noe kan gå galt før det øyeblikket inntreffer. Minoriteter kan selvsagt forme landene de bor i. De kan erobre stater. Det fantes sannsynligvis færre bolsjeviker i Russland i 1917 enn det er islamister i dagens Europa.

Så lenge noen innflytelsesrike imamer og galninger som opererer på egenhånd har tro på håndhevelse av sin teologiske forståelse ved hjelp av trusler, er det ingen muslim eller eks-muslim, uansett hvor velintegrert, som kan skrive eller uttale seg uten å få følelsen av at en eller annen farlig person kikker en over skulderen. Da det nederlandske ukemagasinet HP/De Tijd trykket en reportasje om muslimer som hadde konvertert til kristendommen, insisterte de fleste som uttalte seg på å få være anonyme. Kort tid før han ble døpt som katolikk tidlig i 2008, hevdet den epyptisk-fødte, italienske og muslimske kommentatoren Magdi Allam at det i Italia fantes tusenvis av «skjulte kristne», dvs. muslimer som var blitt katolikker eller protestanter, men som skjuler sin tro av frykt for sitt liv.

Rushdie-fatwaen var ikke bare en klar beskjed til europeiske muslimer. Den brakte også islams krav i berøring med livene til ikke-muslimske europeere. Helt til da hadde fiendtlighet mot ytringsfriheten vært en intern sak. Det kunne forstås som håndhevelse av et samfunns indre regler, uansett hvor voldelig eller åndelig formørket den var. Den forståelsen holdt ikke lenger. Dødsdommen over Rushdie var ikke en iransk idé, det var muslimer i den i høy grad pakistanske byen Bradford som hadde forlangt den. Men Rushdie var ikke et medlem av Bradfords muslimske samfunn. Han var et indiskfødt medlem av Londons litterære elite. Hvis en dødsdom kunne erklæres mot ham, for ikke å snakke om alle hans forleggere og oversettere, betydde det at innvandrergruppers skikker delvis hersket i den britiske offentligheten.

I 2005 la den 20 år gamle marokkansk-nederlandske kommentatoren Hasna El Maroudi ned sin spalte på nettsiden for ungdommer tilhørende den riksdekkende avisen NRC Handelsblad da hun begynte å motta dødstrusler på grunn av ting hun hadde skrevet om spenningene mellom arabere og berbere. Dreide det seg om forholdet mellom innvandrergrupper, eller var det en trussel mot ytringsfriheten rettet mot en av Nederlands ledende aviser? Det var begge deler, selvsagt, men de som var for redde til å gjøre noe med det, kunne avskrive det hele som førstnevnte.

Koloniene av innvandrere var blitt for store til å settes i karantene. Men problemet hadde ikke bare med størrelsen å gjøre. Det skyldtes også integrasjonens suksess, ikke bare internasjonalt (i form av globalisering), men også nasjonalt. Det hadde aldri vært noen Salman Rushdier eller Hasna El Maroudier i hjertet av Europas litterære elite en generasjon tidligere. Plutselig var ikke innvandrergruppene ganske enkelt i Europa, de var Europa.

Europa var utsatt for trusler fra muslimske geistlige og deres tilhengere, og det gjaldt muslimer og ikke-muslimer i samme grad. Europeiske innfødte følte at deres posisjon var i ferd med å svekkes, både hva demografien og viljestyrken angikk. Tidlig i 2006 fikk et medlem av det italienske parlamentet politibeskyttelse etter at hun ble erklært som «fiende av islam» av iranske geistlige. På begynnelsen av dette tiåret var man i den akademiske verden vitne til den såkalte «Luxenberg-affæren», hvor en tysk-arabisk filolog, som skrev under pseudonymet Christoph Luxenberg, hevdet at Koranen var sterkt influert av flere språk og litterære tendenser, snarere enn å være skrevet på «ren» arabisk. Dette er åpenbart for de fleste eksperter, men det var vanskelig å snakke om det i akademia. «Den aller første suraen i Koranen inneholder (i 5. vers) et latinsk ord,» sa en professor i arabisk. «Når jeg underviser i arabisk, må jeg forklare at alfabetet er en idé som ble unnfanget to hundre år etter profeten. Koranen kan ikke ha inneholdt disse symbolene. Muslimer kan ikke akseptere det. De insisterer på dogmet om at Koranen er ren arabisk. Så legger fakultetets dekan press på meg for ikke å forklare dette. Han sier at vi ikke bør lære bort ting som jager bort muslimske studenter.»

Dette er ikke de verste eller mest betydningsfulle tilfellene, men et tilfeldig utvalg av den «dempende virkningen» som spredde seg til aviser, lovgivende forsamlinger og folks konversasjonsvaner så snart temaet kom i berøring med islam. Kategorien av forbud vokste seg stadig større, det samme gjorde klassen av mennesker forbudene kom til anvendelse på, og det i tydelige faser:

  1. Muslimer må respektere muslimsk lov.
  2. Medlemmer av den muslimske «gruppen», selv om de ikke er troende eller deres tilhørighet først og fremst er den bredere nasjonale kulturen, må respektere muslimsk lov.
  3. Ikke-muslimer må respektere muslimsk lov.
  4. Ikke-muslimer må være hevet over enhver mistanke om at de ikke respekterer muslimsk lov.

Det tok 50 år med masseinnvandring før europeerne begynte å bli redde for minoritetene. Når folk begynner å gjøre noe av frykt som de tidligere gjorde av overbevisning eller generøsitet, merker de ofte ikke overgangen.

Terrorpolitikken

I årevis har europeerne vært synlig nervøse for de «egentlige» politiske holdningene hos muslimene i sin midte. 11. september 2001, et angrep som delvis ble planlagt i Hamburg, Duisburg og andre europeiske byer, bekreftet den uuttalte frykten. Det var en gledens dag mange steder i den muslimske verden, inkludert deler av det muslimske Europa. Det ble rapportert om feiringer i Belgia og i Halifax i West Yorkshire, og det var jubel på gatene i den nederlandske byen Ede. En meningsmåling gjennomført av magasinet Contrast fant at litt under halvparten av nederlandske muslimer hadde «full sympati» med angrepene. En fjerdedel av franske muslimer var imot å hjelpe USA med å spore opp terroristene. Et høyt antall muslimer er ambivalente når det gjelder å velge side i striden mellom Vesten og radikal islam.

Denne ambivalensen er synligst i Storbritannia, som er det europeiske landet hvor muslimene tilsynelatende er best integrert i politikken og arbeidslivet. Ni dager etter bombingen av Londons undergrunnsbane i 2005, fordømte Tony Blair den «onde ideologien» som motiverte radikale muslimer. «De forlanger at Israel utslettes,» sa Blair, «at alle vestlige personer forlater muslimske land […] opprettelsen av talibanske stater og sharialov i den arabiske verden, som ledd i planene om ett kalifat for alle muslimske stater. Vi trenger ikke å lure på hva slags land de statene ville bli.» Britiske muslimer var ikke enstemmige i sin motstand mot alt dette. Taji Mustafa, en representant for Hizb ut-Tahrir, en organisasjon som fremmer gjenopprettelsen av kalifatet, sa: «Min utfordring er denne: Dra til Whitechapel og spør: Underkjenner du staten Israel? Er du tilhenger av sharialoven?» Og Hassan Butt, en 25 år gammel jihad-aspirant og talsmann for den radikale gruppen al-Muhajiroun, gikk enda lenger. Senere samme sommer sa han: «Flertallet av muslimene i dette landet bryr seg hverken om moderat eller radikal islam, de tenker bare på å leve sine daglige liv. De er fornøyde med det. Men blant dem som er praktiserende, har flertallet de samme oppfatningene som meg selv. Forskjellen er at noen sier det offentlig, mens andre tier stille.» (Butt har senere tatt avstand fra sitt eget syn på jihad.)

I nær sagt alle meningsmålinger skiller britiske muslimer seg ut som betydelig mer radikale enn alle andre muslimske befolkninger i Europa. De er faktisk mer radikale enn muslimene i et stort antall muslimske land. En sjettedel av britiske muslimer mener at selvmordsangrep mot militære mål i Storbritannia kan rettferdiggjøres. Nesten to tredjedeler (63 prosent) betrakter folk fra Vesten som «arrogante», et høyere mistillitsnivå enn det som er registrert i Nigeria, Indonesia og Tyrkia.

Det er delvis trender i utenlandsk islam som forklarer denne forskjellen. Ettersom de fleste britiske muslimer er fra Pakistan, India og Bangladesh, har flertallet av Storbritannias omlag 1500 moskeer sannsynligvis sine røtter i sufismen i Sentral-Asia og på det indiske subkontinent. Men sufismen som de fleste eldre pakistanere praktiserer i England, er blitt en levning fra fortiden i dens hjemland, omtrent som fransken man taler i Quebec. Siden innvandrerne begynte å strømme i store antall til Storbritannia for mer enn 50 år siden, har denne mykere versjonen av islam i Sør-Asia tapt terreng til mer høyrøstede og verdslige tendenser. Deobandi-skolen, som ble grunnlagt i Pakistan i det 19. århundre, er blitt mer konservativ og mindre tillitsfull overfor ikke-islamske kulturer under innflytelsen fra saudi-arabisk wahhabisme (og saudi-penger). Siden krigen i Afghanistan i 1980 har uforsonlige Deobandi-madrassaer spredd seg over Pakistan. Jamaat-i-Islami, den sekteriske og svært politiserte bevegelsen startet av journalisten Abu A’la Maududi i 1941, har hatt en voldsom vekst siden 1960-tallet, og er en innflytelsesrik strømning i Storbritannias muslimske råd (MCB), den største gruppen av britiske muslimer. MCB har ingen statlig, offisiell status, men den hevder å tale på vegne av store deler av den muslimske befolkningen. «Bred» og «moderat» er ikke nødvendigvis synonymer i Storbritannia.

Et utkast til en rapport om unge muslimer og ekstremisme som lekket fra innenriksdepartementet i 2004, viste at en hovedkilde til sinne hos de unge var «en oppfatning av ″doble standarder″ i britisk utenrikspolitikk, hvor man prediker demokrati, mens undertrykkelse av ″ummahen″ (den ene nasjonen av troende) praktiseres eller tolereres, f.eks. i Palestina, Irak, Afghanistan, Kashmir og Tsjetsjenia.» Britiske muslimer går med overveldende flertall imot enhver intervensjon i den arabiske eller muslimske verden. Et sted mellom 64 og 80 prosent, avhengig av hvilken meningsmåling du ser på, gikk imot Storbritannias deltagelse i krigen i Afghanistan.

Europeere var imidlertid ikke i noen sterk posisjon til å kalle disse synspunktene for illojale, og mange var lite lystne på å klage over dem. Når muslimer marsjerte i demonstrasjonstog mot krigføringen, marsjerte tross alt deres sekulære og kristne medborgere ved deres side. Som en tysk parlamentariker sa: «Unge mennesker som tilhører venstresiden er stolte av å være tyskere, for landet har ingen soldater i Irak.» Med dette mente han alle unge mennesker, ikke bare muslimske ungdommer. Hvorfor skulle muslimene straffes for å gi uttrykk for oppfatninger som mange europeere betrakter som et hederstegn?

Dette spørsmålet brakte forvirring over hele Europa. I Torino satte den radikale marokkaneren Bouriki Bouchta fyr på et italiensk flagg kort tid etter den 11. september, han krenket Israel og talte til Osama bin Ladens forsvar. Selv om Bouchta forandret tone og syn etter Madrid-bombene i 2004, ble han deportert til sitt fødeland Marokko mot slutten av 2005. Da hyret han advokater og gjorde store anstrengelser for å slippe inn igjen i Italia. Til sitt forsvar anførte han blant annet at ikke noe av oppførselen hans ville vært uvanlig for en person tilhørende Italias radikale venstreside. «På en måte,» minnes den italienske journalisten og islameksperten Francesca Paci, som dekket saken, «oppførte han seg i for stor grad som en italiener.»

På den ene siden har man rett til å være i opposisjon. På den annen side er det en rett som ble tildelt visse muslimer for tidlig, dvs. før de ble statsborgere og før de hadde lært seg forskjellen mellom dissens og underminering. Slik fant Europa plutselig ut at verdensdelen stod ansikt til ansikt med et alvorlig problem, kanskje det aller siste problemet man ville ventet seg ved det 21. århundrets begynnelse: antisemittismens tilbakekomst.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»