Sakset/Fra hofta

Tariq Ramadan og dobbeltspråk

Etter 2001 gjorde muslimers unnvikenhet mot å snakke om terrorismen europeere og amerikanere nervøse. Mange med overfladisk kjennskap til muslimsk terminologi mente at muslimer benyttet den gamle shiittiske taktikken med taqiyya, altså forstillelse for å beskytte seg selv, og trakk den forhastede slutning at man ikke kunne stole på noenting av det muslimer sier om temaet religion eller sammenstøtet mellom øst og vest. Men i de fleste tilfeller var de foruroligende ytringene fra muslimske ledere hverken løgn eller taqiyya. De var det som kom til å bli omtalt som «dobbeltspråk».

Noen muslimske ledere talte simpelthen stikk imot seg selv, idet de uttrykte seg på én måte på et europeisk språk, og på en annen måte på arabisk. Et godt eksempel var den nå avdøde danske imamen Abu Laban, som mot slutten av 2005 snakket om det nye islamkonseptet som hans København-baserte senter, Det islamske trossamfunn, arbeidet med. «Det er en progressiv visjon, og bygger ikke på frykt for vestlig kultur. Der finnes ingen ghettomentalitet. Kvinner spiller en viktig rolle, parallellt med menns rolle.» Hva terrorismen angikk, la han til: «Hvis vi oppdaget at islam var en trussel mot Vesten, ville jeg være den første til å bekjempe den.»

Likevel var Abu Laban akkurat på samme tid i ferd med å hisse opp bestemte radikale religiøse ledere i Midtøsten, med sensasjonelle presentasjoner av de danske karikaturene av Muhammed, som var blitt offentliggjort noen uker i forveien. I månedene som fulgte kom disse ledernes TV-overførte fordømmelser til å medvirke til oppblussingen av voldelige protester verden over. Og Abu Laban hadde gjennom sitt virke gitt rikelig med indisier for denne mindre moderate siden. I 1995 holdt han en tale om «hvordan forsvare oss mot vestlig besmittelse» fremfor den niende kongressen arrangert av det islamske kulturinstituttet i Viale Jenner i Milano. «De aksepterer muslimer i sin midte, de aksepterer chador og islamsk livsstil,» sa Abu Laban. «Vi må derfor late som om vi aksepterer deres religion og den individuelle friheten. Men dette er umulig. Islam kan ikke akseptere noen som ikke tilber Allah.»

Dobbeltspråk er noe annet. Dobbeltspråk er ikke å si to forskjellige ting til to forskjellige publikum. Det er å forkynne et konsekvent budskap som vil bli forstått på forskjellige måter av forskjellige publikum. Et godt eksempel var minoritetslederes bruk av ordet respekt for å beskrive hva innbyggerne i Frankrikes ghettoer etterstrebet. For sosialarbeidere og politikere lød bruken av ordet respekt som et krav om like rettigheter i Frankrikes politiske system. For dem som bodde i ghettoen hadde ordet en gjengjeldende, truende og maktrelatert klang.

Tariq Ramadan – en karismatisk politisk aktivist, produktiv skribent, freelance-teolog og motiverende taler bosatt i Genève – fremstår for sine fiender som selve inkarnasjonen av dobbeltspråk. Ramadan har benektet at han benytter noen form for «dobbel tale». Til Andrew Hussey i New Statesman sa han følgende: «Til de som påstår dette sier jeg: Kom med bevisene. Jeg er svært klar på det jeg sier.» Ramadan reiser rundt på universiteter i Europa for å fremme tanker, som høres rimelige ut, om et samfunn basert på islamsk lov, og krever full anerkjennelse av islam i alle Europas institusjoner. Amerikanere er vant til sprengleste og sterkt politiserte predikanter med alle slags politiske og teologiske tilbøyeligheter – Pat Robertson, William Sloane Coffin, Jeremiah Wright, John Shelby Spong og Michael Lerner er noen av mange eksempler. Samtidens europeere er dårligere rustet til å finne ut av Ramadans rolle og synspunkter, som kan være vanskelige å sette fingeren på selv etter å ha lest mesteparten av hans skriftlige produksjon.

Ramadan er barnebarn (på morssiden) av Hassan al-Banna, som i 1928 grunnla Det muslimske brorskapet i Egypt, og med dét den formen for islamisme som har tatt verden med storm i de siste årene. Ramadans far, Said, ble påstått å være enda mer radikal. Selv om offentliggjorte rapporter tyder på at han arbeidet som CIA-informant, stod han også Said Qutb nær, en antiamerikansk, egyptisk intellektuell hvis skriftlige produksjon hadde sterk innflytelse på grunnleggerne av al-Qaeda, og han var innblandet i sammensvergelsen mot den egyptiske regjeringen som Qutb ble hengt for.

I kjendiseriets tidsalder gjør alt dette Tariq Ramadan til en person å regne med for enhver muslimsk fundamentalist. Den skamløse radikalismen til broren Hani, som han samarbeider nært med og som offentlig har støttet stening av utro kvinner, øker hans troverdighet i miljøene. Ramadan selv har en tendens til å si ting som gjør rettsindige europeere nervøse. Selv flere måneder etter attentatene den 11. september, ville han ikke gå lenger enn å si at det var «svært sannsynlig» at muslimske terrorister var innblandet. Han insisterte på at det fantes andre muligheter, herunder narkotika- og våpenhandlere samt ikke nærmere angitte interesser i olje- og gassektoren. Han er tilbøyelig til å se etter de «objektive grunnene» til islamistiske ugjerninger, også massakre av kristne i Nigeria, som han har hatt dette å si om: «Vi må ta situasjonen i objektiv betraktning og se med like kritisk blikk på årsakene – global ensretting og en vestliggjøring som av og til er hensynsløs – som på konsekvensene – etniske og religiøse spenninger.

Men som regel har han fremmet islams sak på en måte som er tilstrekkelig pluralistisk til å berolige Europas politiske ledere med at han kan fungere som en bro mellom muslimer og den bredere europeiske befolkningen. Han har ikke avvist Israels rett til å eksistere. Han er ikke kvinnefiendtlig. Hans motstandere i muslimske land er ofte erkekonservative geistlige. Og han har et talent for fyndige formuleringer som går hjem hos både marsjerende muslimer og nervøse personer i Vesten: «Islam står for kvinnefrigjøring,» sier han, «men ikke på bekostning av barna.»

Ikke alle slår seg til ro med dette. Ramadan ble utestengt fra Frankrike på 1990-tallet, og er i skrivende stund fortsatt uønsket i Tunis, Egypt og Saudi-Arabia. I 2004 var det meningen at han skulle tiltre i et professorat ved Notre Dame University i Indiana, men utenriksdepartementet tilbakekalte visumet hans av grunner som aldri ble klargjort, selv om det ble gjort vage henvisninger til USAs Patriot Act. Det har vært mye offentlig spekulasjon omkring grunnene til utestengelsen av Ramadan: Den spanske dommeren Baltasar Garzón påstås å ha oppdaget kontakter med en agent for al-Qaeda. Det rapporteres at Ramadan i Bern fortalte en tjenestemann tilhørende USAs ambassade at motstanden i Irak var rettferdig. Han donerte 600 euro til en (lovlig) palestinsk stiftelse basert i Frankrike, som USA mener har forbindelser til Hamas.

Ramadan flyttet til Storbritannia og tilbrakte de siste månedene av Tony Blairs embedsperiode med å undervise i Oxford og fungere som rådgiver for den britiske regjeringen. Siden Ramadan er den samtidige fortolkeren av islams mest foruroligende læresetninger som har den bredeste lytterskaren – både blant muslimer og ikkemuslimer – er det viktig å finne ut hvorvidt hans refleksjoner over muslimenes rolle i Vesten er oppriktige eller ei. Mener han at muslimer kan bli ekte europeiske borgere, eller mener han at de alltid vil forbli fremmede på et vis?

Muslimer har tradisjonelt tatt fatt på slike spørsmål ved å dele verden inn i to deler. På den ene siden har man dar al-islam (eller «islams hus»), og på den andre siden dar al-harb (eller «krigens hus»). Ramadan avviser innledningsvis denne todelingen fullstendig, av to grunner. For det første kommer begrepene fra historikere, ikke fra Koranen. De er etter Ramadans oppfatning egnet til å beskrive de første tre århundrene med muslimsk erobring, men ikke en verden som er forandret av kolonisering og massive folkevandringer. For det andre gir europeiske lover muslimer en frihet til å praktisere sin tro og lufte sine meninger som ikke har sin like noe annet sted, uavhengig av enkelte gnisninger i forbindelse med bygging av moskeer. «Dette kunne få en til å trekke den konklusjon,» hevder Ramadan, «at hva freden og sikkerheten angår, passer navnet dar al-islam på nesten alle vestlige land, men at det slett ikke passer på det store flertallet av muslimske land.» Han omtaler Europa som dar al-shahada – hvilket betyr noe sånn som «vitnesbyrdets område».

Problemet er etter Ramadans mening at Europas kjerneverdier er korrupte og syndige. Han kaller muligens ikke Europas geografiske område dar al-harb – men han fordømmer den «sjelløse kapitalismen som gjør alt til gjenstand for kjøp og salg», og kaller det underliggende europeiske og amerikanske systemet for alam al-harb: «krigens hjem». Han har tatt til orde for «motstand mot den ensrettende internasjonale ordenen» og erklært seg «villig til å gjøre det umulige» for, som han sier, «å slutte meg til og støtte enhver bevegelse som vekker samvittigheten og motstandskraften, som folkebevegelsen vi så i Seattle» (ved samlingene mot Verdens handelsorganisasjon i 1999). Han er fast gjest ved antikapitalistiske sammenkomster som European Social Forum.

Ramadan forveksles lett med en gjennomsnittlig europeisk marxist eller antiglobaliseringsaktivist – en våpenbror i en hovedsakelig sekulær bevegelse som tilfeldigvis også er muslim. Ettersom uforsonlige islamister er kjent for å se med liten aktelse på kommunismen, er det fort gjort å anta at Ramadan står alene fremfor sitt muslimske publikum, at han tar risiko og sier makten noen sannhetens ord. Det å bedømme ham på denne måten – slik en rekke skarpsindige tenkere har gjort i Europa og USA, blant andre Gilles Kepel og Ian Buruma – er å forstå hans budskap som langt mer sekulært, og mye mindre religiøst, enn det faktisk er. Buruma har dette å si: «Ramadan balanserer, som Kepel har bemerket, «på stram line», for sosialismen hans går ikke alltid hjem hos hengivne muslimer. Marx er (i likhet med «jødene», «korsfarerne» og «sekularistene») en djevelsk skikkelse for Det muslimske brorskapet. Men hva Ramadans sosialisme angår, er saken den at den ikke har noe positivt innhold i seg i det hele tatt – ingen politisk, materialistisk eller økonomisk teori. Hans venstreholdning er kun en negativ åndelig vurdering, fra et strengt islamsk synspunkt, av den vestlige moralske orden, og «kapitalismen» er bare en utvekst og en retorisk omformulering av denne ordenen. Han er mot den vestlige samfunnsordenen uten å være for noe som overhodet kunne fremmedgjøre de uforsonligste blant uforsonlige muslimer.

Ordet motstand er universalnøkkelen til Ramadans tenkning. Det er grunnlaget for alt mulig annet ved Ramadan som kan forstås dobbelt. Ordet forekommer nesten hele tiden i alle Ramadans taler og viktigste skriftlige produksjon. Han bemerker at «i familien min var motstand et sentralt begrep, motstand mot diktatur og kolonialisme». Å gjøre motstand er ikke en demokratisk handling, slik reform eller dissens eller opposisjon er det. Det er en revolusjonerende handling. Motstand er det man gir et system som ikke har noen som helst legitimitet. Franskmennene reformerte sin konstitusjonelle orden i 1958, men de gjorde motstand mot nazistene etter 1942.

I Ramadans verdensanskuelse er muslimene de siste frelserne. De er den eneste kraften som er i stand til å fremme et åndelig alternativ, å si nei til en antiåndelig verdensorden. Hvis ingen vestlig religion har sett seg tjent med, eller vært i stand til, å nedkjempe kapitalismen, er ikke det muslimenes feil. «Hva angår denne såkalt «progressive» ordenen,» sier Ramadan, «har både den katolske og den jødiske «bastionen» overgitt seg. De har tilpasset seg, de har sågar av og til støttet og fremmet den nye økonomiske ordenen. Det ser ut til at de eneste som er igjen, er de umedgjørlige: muslimene.»

Dagens europeere, ute av stand som de er til å forestille seg selv som helt uten legitimitet i andres øyne, har valgt å tro at Ramadan mener «reform» når han snakker om «motstand» og oppfordrer muslimer overalt til å delta i den. Det gjør han ikke. Han mener jihad.

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer