Moderate muslimer

Det å strekke ut en hånd til såkalte «moderate muslimer» er hjørnesteinen i den europeiske strategien mot terrorismen. Man kan sette sin lit til at moderate muslimer ikke «forvrenger islam», eller i det minste at de kun forvrenger den på en positiv måte – ved å kontruere en «europeisk islam» som kan påvirke kontinentets politiske institusjoner uten å ødelegge dem. Da han drøftet Bernard Lewis’ spådom om at islam kommer til å dominere Europa ved slutten av dette århundret, sa den syrisk-tyske sosiologen Bassam Tibi: «Spørsmålet er ikke hvorvidt flertallet av europeerne blir islamske, men snarere hva slags islam – shariaislam eller euroislam – som vil bli dominerende i Europa.» Den slags tale pirrer planleggere, visjonære og politikere, men det beroliger ikke akkurat vanlige europeere. Euroislam fantes ikke i historiebøkene deres på gymnaset, og de er ikke trygge på at noe slikt eksisterer som annet enn et fantasifoster i deres lederes politisk korrekte forestillingverden.

Euroislams fremmarsj ville dessuten trolig ha et forløp som minner om fredsforhandlinger mellom Israel og araberne, som kretser rundt ideen om «land for fred». Den vestlige parten gir fra seg noe (land) som er konkret, kvantifiserbart og ugjenkallelig så snart det er gitt. I bytte gir den muslimske parten noe (fred) som er vagt, subjektivt og gjenkallelig ved humørskifte. Europa kan bare ta initiativ til opprettelse av «euroislam» ved å forandre sine institusjoner. Det som gis i bytte, er en forsikring fra moderate muslimer om at radikale muslimer vil bli mindre uvennlig stemt.

Ingen har definert med noen presisjon hva en «moderat muslim» er, eller hvorvidt det uttrykket skal forstås politisk eller religiøst. Hvis en «moderat muslim» er en person som praktiserer islam på en moderat måte, så finnes det pr. definisjon et annet, mindre moderat alternativ. Dette synet er på linje med den europeiske holdningen til andre religioner – de er greie så lenge man ikke tar dem altfor alvorlig. Men uten en underliggende forståelse av at det er noe spesielt farlig ved islam, gir ikke uttrykket «moderat muslim» noen mening. Ingen omtaler Frankrikes tidligere statsminister Lionel Jospin som en «moderat protestant».

Et mer optimistisk (og rimelig) syn er at en «moderat muslim» er politisk moderat, uavhengig av sitt syn på religionen – det som gjør radikal islam «radikal», er en bestemt holdning til politikken, ikke en bestemt holdning til religionen. Dette er den eneste bruken av uttrykket «moderat muslim» som stemmer overens med den tradisjonelle europeiske ideen om religionsfrihet. Å tvinge den muslimske identiteten i en mer «fundamentalistisk» retning kunne bety mer kontemplasjon over Gud og mindre kontemplasjon over misnøyen. Å tvinge den muslimske identiteten i en mer «konvensjonell» og mindre from retning kunne bety spill for galleriet og politiske ultimata.

Konservative muslimer kan være samfunnsomveltere eller patrioter eller begge deler. Den algirskfødte, saudi-utdannede konservative imamen Hassan Mouss, nevnt i kapittel 8 som motstander av kvinnelig omskjæring, var blant oppviglerne i Sverige ved århundreskiftet. Men etter London-bombene i 2005 gav han uttrykk for å være sjokkert, og tok til orde for å opprette et råd for bekjempelse av ekstremisme. I den forbindelse sa han: «Jeg har bestemt meg for ikke å bruke ordet «men» i mine prekener.» (Det han mente var at han ikke lenger ville forsøke å bortforklare terrorismen som en overreaksjon på en rettferdig sak.) Moussa oppnådde ikke stort ved å henvende seg til allmennheten. Han mistet innflytelse internt i Stockholms sentrale moské. Men artiklene hans i tabloidpressen gjorde at mange moderate stemmer dukket opp blant svenske muslimer.

Islams forenlighet med liberale institusjoner er vanskelig å vurdere. I likhet med de fleste andre religioner oppfattes islam blant sine troende som en bestigelse av en høyere form for frihet, og ekstremisme i frihetens forsvar er ingen brist. Så om man er tilhenger av sharia, er det lite trolig at man bekymrer seg for at personer, institusjoner eller taktikker er «for islamske». Tenk på Libanon. Dertillands betrakter et flertall (53 prosent) av de kristne den islamske ekstremismen som en trussel mot landet, mens kun 42 prosent ikke gjør det. Men bare 4 prosent av libanesiske muslimer bekymrer seg om muslimers ekstremisme, mot 85 prosent som ikke gjør det. Noe som ikke gjør situasjonen bedre, er at mange av de mest sofistikerte drøftelsene av islams forhold til demokratiet – f.eks. av de iranske intellektuelle Akbar Ganji og Abdolkarim Soroush – er utilgjengelige for de fleste i Vesten. I mange tilfeller er de ikke engang blitt oversatt. Dette har en tendens til å avdemokratisere vestlig diskusjon om islam og henvise den til ekspertpaneler. Eksperter ser ned på den europeiske offentligheten, som tviler på at islam er forenlig med demokrati, og kjefter i bunn og grunn på folk for at de ikke kan lese farsi eller har en doktorgrad i teologi.

Så langt er moderasjon av islam et håp og ikke et faktum. Likevel har europeiske ledere satset så mye på det at de ser tegn til det overalt. Det er f.eks. ikke mange muslimske ledere som har et så bra rykte på seg for å være moderat som Mustafa Cerić, stormuftien av Bosnia-Hercegovina, stort sett i kraft av koranfortolkninger som denne: «Religiøs toleranse er helt klart en befaling i vår hellige bok: «Gud forbyr dere ikke å opptre vennlig og rettferdig over dem som ikke har erklært religionen deres krig eller fordrevet dere fra deres hjem» (60:8).» Å se moderasjon her er å trekke forhastede konklusjoner. Selv om denne passusen i Koranen ganske visst er åpen for en moderat tolkning, inviterer den også til andre tolkninger – ikke som en befaling om toleranse, men en tillatelse til ikke å være intolerant hvis man vil. «Erklæring om krig» og «fordrivelse fra ens hjem» kan tydes på radikale måter. Det kan bety «anerkjennelse av staten Israel» eller «manglende militær inngripen på pakistanernes side i Kashmir» eller noe annet som ingen har tenkt på. Det er faktisk slik det har en tendens til å bli tydet av de samme radikale muftiene som man antar vil bli lokket inn i folden med list og lempe folk av folk som Cerić.

Og det er ikke alle som er like tilbøyelige som Cerić til å dytte dem i liberal retning. Umiddelbart etter 7.juli-bombingen av kollektivtransporten i London, fordømte den britiske muslimen Massoud Shadjareh, leder for den islamske menneskerettighetskommisjonen, angrepene – men med et forbausende forbehold. «Man må skille mellom dem som begår disse uhyrlighetene og dem som opprøres av urettferdighet,» sa han. «Vi må fremme den opprørtheten og gi folk muligheten til å gjøre noe med urettferdigheten innenfor rammene av det sivile samfunnet.» Selv om det ikke uttrykkelig støtter terrorismen, er dette synet at al-Qaedas analyse av verden i all hovedsak er korrekt. Det går for å være «moderat», men alt det gjør er å stille Vesten et ultimatum i en annen fase – ikke eksplosjonens fase, men rekrutteringens. Al-Qaeda sier at Vesten må gjøre bestemte ting eller bli utsatt for terrorismen. Moderate personer sier at Vesten må gjøre bestemte ting, ellers vil de moderate slutte seg til al-Qaeda. Hvis dette er Vestens valg, er det vanskelig å se hva man får ut av å kultivere forholdet til moderate muslimer.

Stemmer som Shadjarehs er den typen som vestlige politikere – i sin dumhet – ønsker å høre. Hvis det viktigste er å finne folk med nok kredibilitet i miljøene til å roe ned potensielle terrorister, så er ikke det ideelle muslimske bindeleddet bare «moderat», men også «autentisk». Han er en person hvis politiske syn har endel til felles med terroristenes, men som avstår fra terrorisme. Dette setter opp en felle for muslimene selv. Etter 11. september forventet Vesten en høylydt og utvetydig fordømmelse av terrorismen – for slike fordømmelser var den eneste måten å skille «moderate» muslimer fra radikale på. Akkurat som i USA, har ikke europeiske muslimers fordømmelse av terrorismen vært hyppig eller ettertrykkelig nok til å berolige deres medborgere. Det var en kollektiv lojalitetstest. Den ble for det meste ikke bestått av muslimer.

I teorien var dette skandaløst urettferdig. For hvorfor skulle muslimer som anser seg selv som franskmenn eller briter føle noe større ansvar enn sine ikkemuslimske medborgere for å vise sin avsky mot gjerningsmennene? Den amerikanske journalisten Kevin Cullen fanget inn stemningen godt i London etter bombene i juli 2005:

Muslimer sier at hvite amerikanere ikke ble holdt ansvarlige for handlingene begått av Timothy McVeigh, som ble dømt for Oklahoma-bombingen, og at hvite briter ikke ble anklaget for medskyldighet i handlingene begått av Harold Shipman, en engelsk lege som ble fengslet for fem år siden for å ha myrdet mer enn 500 av pasientene sine. Så hvorfor, spør de, blir de ikke bare anklaget for medansvar for å ha frembrakt bombemennene som slo til sist måned, men også bedt om å holde seg i bakgrunnen mens de gode og flinke tar seg av saken?

I praksis er det en svært stor forskjell: Det var ikke noe betydelig antall hvite amerikanere som applauderte McVeighs handling, eller som sa at selv om det han gjorde var urett, var urettferdigheten han pekte på reell, og at det å ignorere budskapet hans var å be om gjengjeldelse. Det var knapt noen hvite briter som mente at Harold Shipmans seriemord var noe annet enn avskyelig.

Den muslimske avskyen var langt fra enstemmig. I 2003, på toårsdagen for attentatene den 11. september 2001, delte den britiske, radikale muslimske gruppen al-Muhajiroun ut løpesedler med reklame for et arrangement hvor man skulle feire flykaprerne fra 11. september som «de 19 storslagne». Arrangementet ble med rette sett på som et middel til å piske opp morderisk raseri og rekruttere nye terrorister. Noe av Storbritannias svar på slike trusler – særlig etter at landet var blitt rammet av fire dødbringende bomber i juli 2005 – var å utarbeide lovgivning som gav adgang til å fengsle eller deportere enhver som «angriper vestlige verdier». Charles Clarke, som var innenriksminister på den tiden, antydet at det å si at «terrorister havner rett i paradis når de dør» kunne rammes av loven. Men hva annet kunne komme inn under rubrikken «glorifisering» av terrorismen? Noen spurte om en ire som feiret påskeopprøret i 1916 ville komme i konflikt med bestemmelsen. Så begrepet «glorifisering av terrorismen» endte opp med å bli som den amerikanske juristen Potter Stewarts definisjon av pornografi: folk drar kjensel på det når de ser det. I allmenngyldighetens navn lagde Storbritannia lover som bare kunne håndheves med rimelighet ved hjelp av folkelig fornuft.

I april 2007, nesten to år etter bombingen av kollektivtransporten i London, sa Peter Clarke, sjef for Scotland Yards antiterrorenhet: «Jeg mener bestemt at det finnes folk som vet noe om hva som lå bak angrepene i juli 2005 – ting som de ikke har fortalt oss. Faktisk mener jeg det ikke bare bestemt. Jeg vet det helt sikkert.» Idet han bad enhver med kjennskap til terroristene inntrengende om å melde seg, la han til: «Jeg forstår at noen av dere vil være svært engstelige for følgene av å fortelle oss det dere vet. Jeg vet også at noen av dere er blitt aktivt overtalt til ikke å snakke med oss. Dette må det bli en slutt på.»

Med andre ord var ikke alle muslimer «moderate». Å si at det fantes moderate og ikke-moderate muslimer, var simpelthen en eufemistisk omskrivning av det samme synet europeerne med forakt hadde kritisert George W. Bush for: «Enten er du med oss, eller så er du med terroristene.»

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂