Sakset/Fra hofta

Tvungen frigjøring

Det ville være lettere å dele Straws oppfatning om at det i seg selv er noe illegitimt ved at en kvinne utelukker seg fra allmennhetens beskuelse, hvis den alternative modellen for oppførsel ikke fullt så ofte var basert på utfordrende reklame, reality-TV og (i alle fall i dette tiåret) moten med blotting av navlen og jeans som sitter halvveis ned på rumpesprekken. Ayaan Hirsi Ali har mer veltalende enn noen annen vestlig person argumentert for at den vestlige oppfatningen av kvinners rettigheter er den muslimske overlegen. Det har imidlertid ikke gått muslimer hus forbi at hun gjorde dette fra Amsterdam, en by som uansett hvilke meritter den har er kjent over hele verden som et sted hvor unge kvinner sitter nakne i butikkvinduer og venter på menn som betaler dem for sex. Hva enten en sexindustri hvor alt er tillatt skyldes feminismen eller simpelthen er korrelert med den, har den vanligvis blitt betraktet som en alvorligere form for undertrykkelse enn å velge å bære et tøystykke, eller sågar bli pålagt å gjøre det. «Frigjøringen» kan legge sine egne begrensninger på kvinners frihet.

I dag er det svært få ikke-muslimske politikere i Europa som ser saken på denne måten. Noen politikere er urolige over tegn til familieoppløsning – f.eks. at 43 prosent av barna i Storbritannia fødes utenfor ekteskap – men de som setter denne uroen i forbindelse med sine betenkeligheter ved den seksuelle frigjøringen (Christine Boutin i Frankrike og Ann Widdecombe i England, for å nevne to eksempler), latterliggjøres oftere enn de støttes. Offentlig bifall til den seksuelle frigjøringen virker nesten obligatorisk. Europeere kan ikke fatte hvorfor en person skulle ønske å ta vare på sin kyskhet eller sømmelighet. Tenk på Jacques Chiracs skånselsløse bemerkning midt under slørdebatten om at «ingenting kan rettferdiggjøre at en pasient av prinsipp nekter å la seg behandle av en lege av motsatt kjønn».

Eller tenk på den informasjonsvideoen nederlandske myndigheter viser til folk som ønsker å bli statsborgere. Mesteparten av den europeiske opplæringen i forbindelse med erhvervelse av statsborgerskap tar sikte på å sikre at nykommerne har gode nok språkkunnskaper til å klare seg, og at de vet nok om det politiske systemet til å utøve sine rettigheter. Tyskland krever f.eks. 600 timers språkopplæring og 30 timers historieundervisning. Men den nederlandske prosedyren for naturalisering forlanger også at innvandrere må klare å forholde seg til landets moralske særegenheter. Dette er sentrert rundt en video som blant annet viser homoseksuelle uttrykke hengivenhet offentlig, samt toppløse kvinner på stranden. (En sensurert versjon tilbys de søkerne som bor i land hvor besittelse av videoen ville være lovstridig.) Tysklands innenriksminister Wolfgang Schäuble har forsvart den nederlandske filmen, og ville ikke ha noe imot en lignende ordning i sitt eget land. «Den som ikke ønsker å se slike ting, burde ikke flytte til et land hvor de er en del av virkeligheten,» sier han.

For muslimer kunne den vestlige uvilligheten til selv det å høre argumentene for sømmelig kledning være en radikaliserende faktor. Tahar Ben Jelloun, en marokkansk-fransk forfatter med et moderat syn på slike saker, ser på Europas relative hedonisme som en av tildekkingens årsaker. I en artikkel kalt «Marokkanere og grunnene til sløret» skrev han: «En viss islamisme har funnet veien til Marokko via utvandring fra Belgia og Nederland. Fedrene pålegger døtrene å dekke seg til i frykt for å miste dem.» En tyrkiskfødt danske som arbeider ved en uforsonlig, fundamentalistisk skole i København, minnes at hans hovedinteresse var diskoteker før han vendte seg om til en gudfryktig form for islam. Den interessen hadde mye å gjøre med hans ønske om å bo i Europa overhodet. «Jeg leste en roman om en mann fra Sveits,» sier han. «Jeg ville bli som ham. Han hadde så mye appetitt.»

Bak sitt kraftige forsvar av frigjøringen er Europa dypt splittet. Verdensdelens forhold til sin egen etterreligiøse moral er motsetningsfylt. I likhet med en ølreklame på TV blir produktet (i dette tilfellet «europeiske verdier») til de grader viklet inn i hedonistiske utsikter at man ikke kan se hvor produktet slutter og hvor det velbehagelige gyset begynner. Michel Houellebecq, som på sett og vis er den mest tøylesløse blant moderne forfattere, hevder i sin bok Whatever (1994) at en verden hvor seksuell nytelse er gjort til det fremste godet ikke er en verden hvor folk bringes nærmere hverandre. Det er en verden hvor gapet mellom de som har og ikke har forstørres i en helt ny dimensjon. Ettersom islam er så oppmerksom på slike fallgruber, særlig i sin mest prekende og konservative form, kan den fremstå som en virkelig berikelse, og ikke bare for muslimer.

Den britiske parlamentarikeren Denis MacShane advarer om at den intellektuelle islamisten Tariq Ramadan «forkaster sentrale europeiske prinsipper som utviklet seg fra Galilei til homofile ekteskap». Men det har lite for seg å betegne splitter nye kjønnsmessige og seksuelle ordninger som «sentrale europeiske prinsipper». De kan kanskje bli sentrale prinsipper en dag, når de har tålt tidens tann. Akkurat nå er de innovasjoner som er omhyggelig skjermet for parlamentarisk ansvarlighet ved hjelp av menneskerettighetslover. Det sekulære europeere kaller «islam», er et verdisett som Dante og Erasmus ville ha anerkjent som sitt eget. En ansamling av tre år gamle rettigheter kalt «sentrale europeiske prinsipper» er et verdisett som ville ha gjort Dante og Erasmus forvirrede.

Når europeerne hevder sine «verdier» mot islam, hva er det egentlig de hevder? En religiøs arv? En filosofisk arv? En moral? En livsstil? I en av sine rasende tirader mot islam truet den nå avdøde italienske polemikeren Oriana Fallaci med krig mot enhver islamsk terrorist som skadet en liste over landemerker i Firenze, som Santa Maria del Fiore-katedralen og dåpskapellet ved siden av. Forsvarer hun katedralene som turistattraksjoner? (I så fall spiller hun med svært dårlige kort mot en 1300 år gammel religion.)

Det er ikke engang klart hvorvidt den seksuelle frigjøringens arvinger vil kjempe i dens forsvar. Journalisten Henryk Broder i Der Spiegel har merket seg oppførselen til deltagerne i de forskjellige erotiske paradene og sexfestivalene som er blitt et kjennetegn ved samtidens Tyskland. Ved kulturkarnevalet i Berlin er de marsjerende ivrige etter å anklage Joachim Meisner, kardinalen av Köln, for å være en inkvisitor, eller å skildre et analt samleie mellom George W. Bush og Tysklands statsminister Angela Merkel. Men de er nøye med å understreke sin hensyntagen til muslimske betenkeligheter ved paraden, og det forekommer ingen seksuelle morsomheter på bekostning av ledere som har vært betydelig mindre imøtekommende overfor seksuell frigjøring, som Irans Mahmoud Ahmadinejad.

Islam er ikke en spesielt snerpete religion. De fleste religioner er faktisk mindre snerpete enn Europas tradisjonelle kristendom, hva enten den er katolsk eller protestantisk. Som demografen David Coleman sier, er den avslappede seksuelle ordenen som er en del av den «andre demografiske overgangen» en nylig europeisk utvikling, mens den ikke er det i andre kulturer. «Skilsmisse og enkel vei til nytt ekteskap (for menn) er tradisjon i noen polygame afrikanske samfunn,» har Coleman skrevet, «[som i] islam og det førmoderne Japan, mens samboerskap og barn utenfor ekteskapet ble institusjonalisert i Latin-Amerika og Karibien, samt til en viss grad blant svarte amerikanere, hundre år før den «første» demografiske overgangen begynte.»

Det er grunn til å tro at muslimer har lettere for å assimilere inn i det etterreligiøse europeiske sex- og familielivet enn vi trodde. I Nederland i første halvdel av dette tiåret økte skilsmissene blant marokkanere med 46 prosent, blant tyrkere med 42 prosent. Det finnes naturligvis muslimske feminister og homoseksuelle, og selv konservative muslimer lever side om side med de mest moderne seksuelle greiene Europa har å tilby. Hardlinernes moské i München er rett over gaten fra en strippeklubb. Flere bydeler med mange homofile innbyggere har også mange muslimer. «Homofile tiltrekkes av kulturelt mangfold,» sier Ilda Corti i The Gate, et byfornyelsesprosjekt i Torinos muslimskdominerte bydel Porta Palazzo. St. Georg i Hamburg er en bydel med en lignende blanding.

Kanskje er det noe i det. Men fordragelighet mellom homofile og muslimer er mer sannsynlig et forbigående, illusorisk fenomen. Både homofile og muslimer bebor disse bydelene i egenskap av subkulturer, som et resultat av sitt forhold til den dominerende kulturen, ikke som følge av forholdet seg i mellom. En rapport i New York Times om en tyrkisk nattklubb i Kreuzberg som har en månedlig homokveld, viste ikke akkurat noe selvsikkert homomiljø. En 22 år gammel tyrker forlangte å få være anonym «av frykt for å bli frosset ut eller verre ting hvis familien fikk vite om den seksuelle legningen hans». En 21 år gammel araber ville ikke oppgi fornavnet sitt fordi «brødrene mine ville drepe meg». Det er fortsatt en dyp avgrunn mellom muslimers og ikke-muslimers følelser overfor homofile. I Frankrike har muslimer dobbelt så stor tendens til å mislike homofili som ikke-muslimer.

I likhet med systemet for skille mellom kirke og stat ble vår nåværende seksualmoral formet i opposisjon til kristendommen, ikke i opposisjon til religion i sin alminnelighet. Vestens nye «løsslupne» seksualmoral er mer tilpasset menns privilegier enn kvinners. Det kan passe bedre med tradisjonell muslimsk tenkning enn med tradisjonell vestlig tenkning. Hvis den plagsomme seksuelle defekten ved kristendommen er prippenhet, er den tilsvarende defekten ved islam kjønnsdiskrimineringen. Tradisjonell islam er bare delvis på kant med dagens seksuelle praksis, ikke fullstendig på kant med den slik kristendommen er.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»