Sakset/Fra hofta

Jomfrudom og vold

Parallelt med hver enkelt kulturs retorikk om kvinners rettigheter finnes en idé om at den rivaliserende kulturens verdier er en trussel mot unge kvinners dyder. For mange innvandrere er dyden tradisjonelt ensbetydende med kyskhet; for mange i Vesten har dyden antatt form av seksuell frihet. Disse to er ofte uforenlige. «Kvinnelig omskjæring» (skamfering eller fjerning av klitoris i barndommen) og infibulasjon (sammensying av kjønnsleppene) er en utbredt sedvane i østafrikanske muslimske land som Somalia, Sudan og i mindre grad Egypt. Selv om praksisen vanligvis rettferdiggjøres under henvisning til muslimske renhetsidealer, mener de fleste eksperter at det ikke er noe i Koranen eller sharia som krever noe slikt. Kjønnslemlestelse er helt sikkert sjelden i mesteparten av den muslimske verden.

Uansett hva slags begrunnelse som gis i opphavslandene, er det ikke plass for denslags i en seksuell kultur som bygger på frihet. Man skulle kanskje anta at en av disse modellene – enten kyskhets- eller frihetsmodellen – måtte vike. Ikke nødvendigvis. Europeisk historie er full av eksempler på at en type offentlig seksualmoral eksisterer side om side med helt andre private sådanne. En undersøkelse foretatt av Free University i Amsterdam fant at kjønnslemlestelse er utbredt blant visse østafrikanske grupper, selv om den vanligvis foretas under besøk i gamlelandet for å unngå straffeforfølgelse. Slike praksiser forsvares med nebb og klør. Antwerpen-senator Mimount Bousakla har mottatt voldelige trusler på grunn av sine forsøk på å stoppe kjønnslemlestelsen i Belgia.

Forløpet av debatten om kjønnslemlestelse i Sverige viser at det å integrere store befolkninger fra utpreget forskjellige kulturer kan bety at man bytter bort rettigheter for å oppnå sosial fred. Nyamko Sabuni, som forståelig nok ble forskrekket over rapporter om kjønnslemlestelse, tok til orde for landsomfattende gynekologiske undersøkelser av småjenter. Det ble avvist av både muslimer og ikke-muslimer som en invasjon av privatlivet. Hvilket det naturligvis var. Man kan applaudere alvoret hun tar fatt på problemet med, men man må også erkjenne hvilken skade hennes tilnærmingsmåte gjør på landets konstitusjonelle orden. Hvis en politiker for femti år siden hadde foreslått at de små døtrene deres måtte gå igjennom en statlig overvåket kroppsvisitering, ville allmennheten ha rygget skrekkslagen tilbake. Dagens nødsituasjon med kjønnslemlestelsen får en slik praksis til å virke forsvarlig, om ikke akkurat gjennomførbar.

Moraloppfatninger fra Midtøsten er i sin strengt anvendte form uforenlige med vestlig moral, hva enten den er kristen eller sekulær. Men de passer strålende overens med vestlig vitenskap og teknologi. På strategisk nivå har denne miksen gitt oss den islamistiske terrorismens hybride ideologi. I økonomisk forstand har den gitt oss gulfstatenes kjøpesenterkultur. Kulturelt har den omgjort mange av Europas boligstrøk om til oppiffede, internettvante versjoner av tradisjonelle muslimske landsbyer, hvor en pikes jomfrudom er den viktigste formuesgjenstanden hun har. Muslimske foreldre forlanger av og til «jomfruattester» av sine døtres gynekologer. I Nederland ble gjenopprettelse av brutte jomfruhinner ofte dekket av helseforsikringen, inntil helsedepartementet satte en stopper for det i mai 2004. En liten skandale brøt ut i Storbritannia i 2007, da det ble oppdaget at den nasjonale helsetjenesten i løpet av de to siste årene hadde betalt for flere titalls «operasjoner for gjenopprettelse av jomfruhinner». Den britiske avisen Daily Mail intervjuet en lege som var spesialist på slike operasjoner, som også ble utført i forkant av brylluper, og da på en slik måte at «en membran konstrueres, av og til med en kapsel inneholdende en kunstig, blodlignende substans». Denne hybride kulturen, denne teknologisk avanserte puritanismen, er virkelig noe nytt og alternativt. Det er i den mest bokstavelige forstand et fremskritt for «mangfoldet», men det er lite trolig at man vil høre at det blir rost opp i skyene.

Det kan sies mye om det å verdsette kyskheten og jomfrudommen høyt. Det kan fremme verdighet, ansvar og selvrespekt. Det skandaløse med operasjoner gjort i den hensikt å «gjenopprette» jomfrudommen, er ikke at det er noe prippent ved dem. Det er at de er ubehagelige og hyklerske, og noen ganger finansiert med offentlige midler. Utover det er det vanskelig å si hvorfor de skulle vekke mer anstøt enn sterilisering, forutsatt at man gjør det av egen fri vilje. Eller de forskjellige ansiktsløftninger, transplantasjoner, glattinger og piercinger som folk i Vesten tyr til for å leve opp til sitt eget samfunns mer eller mindre rimelige seksuelle forventninger, eller unngå sin egen rimelige eller urimelige selvforakt (hvilket er samme sak).

Likevel trenger man ikke være feminist eller en utsvevende person for å forstå at fikseringen på jomfrudom kan avstedkomme ubehageligheter på antropologisk nivå. Den vanligste kritikken er at de menneskelige driftene gjør det vanskelig for folk å leve i sølibat inntil de gifter seg, samt at det er kvinnene, og ikke mennene, som klandres når kjødet er skrøpelig. Men i en sexistisk subkultur er det bare en av kvinnenes bekymringer. Mannsdominerte samfunn etablerer koder for jomfrudom, ikke til tross for at de er vanskelig å leve opp til, men fordi de er vanskelig å leve opp til. Slike koder skaper en kategori av «horer» – kvinner som kan brukes seksuelt med god samvittighet fordi de har brutt samfunnets lover og derfor mistet samfunnets respekt. Og hvis familien, politiet og andre samfunnsinstitusjoner er svake, er resultatet et seksuelt terrorregime.

Samira Bellil, en algirskfødt innbygger av den virkelig brutale Paris-forstaden Seine-St-Denis, brukte sitt korte liv (hun døde av kreft i 2004) på å gjøre offentligheten oppmerksom på praksisen med tournantes, altså gjengvoldtekter, som fant sted i en rekke franske boligområder. Bellil var blitt voldtatt flere ganger, først ved fjorten års alder, av gjenger ledet av en ungdom på stedet som var spesielt driftig. Da flere av Bellils venner fortalte henne at den samme ungdommen hadde misbrukt dem også, valgte hun å gå til politiet for å anmelde ham. Fra da av ville ikke foreldrene lenger kjennes ved henne.

Jo mere uklart og vilkårlig den seksuelle koden håndheves, desto bedre passer den for voldsmenn. I 2002 ble Sohane Benziane, en ung berbisk kvinne som bodde i nærheten av Paris, bortført av en gjeng til kjelleren i en forlatt bygning hvor en lokal caïd (eller gjengleder) ved navn Jamal Derrar, som hadde hatt lyst på sex med henne uten å ha noe særlig hell med seg, helte bensin over henne og brente henne levende. Derrar, som omtalte Benziane som sin «forlovede», overbeviste seg selv om at hun hadde gjort skam på lokalsamfunnet ved å bryte noen anstendighetsregler som stort sett bare fantes i hans eget hode. Det var denne episoden som fikk den algirsk-franske antirasistiske aktivisten Fadela Amara (senere Frankrikes statsråd for urbane saker) til å grunnlegge grasrotbevegelsen Ni Putes Ni Soumises («hverken horer eller underdanige»).

Såkalte «æresdrap», den alvorligste formen for seksuell trusselkultur, er konsentrert i kurdiske og i mindre grad pakistanske lokalsamfunn. Brødre tar livet av søstrene sine (eller fedrene av døtrene) etter brudd på den seksuelle eiendomsretten – vanligvis enten fordi de går i vestlige klær eller er sammen med vestlige menn. Det ble begått førtifem slike mord bare i Tyskland i løpet av det første halve tiåret, dette ifølge en undersøkelse gjort i 2005 av det statlige byrået for kriminaletterforskning. I Berlin «vanæret» Hatun Sürücü familien sin ved å være sammen med en tysker og oppdra et barn på egenhånd. Det spektakulære mordet på henne, begått av flere av hennes brødre ved høylys dag tidlig i 2005, var en av en håndfull æresdrap bare i Berlin det året.

Fadime Sahindal, en kurdisk innvandrer til Sverige, skapte nasjonal storm da hun i Riksdagen i 2001 snakket om hvordan hun var blitt forfulgt av faren og brødrene da det ble oppdaget av hun hadde forelsket seg i en svensk gutt:

Plutselig var jeg blitt forvandlet fra en snill, kurdisk jente til en hore. Jeg besluttet å bryte med familien min og flytte til Sundsvall. Broren min fant meg og truet meg. Situasjonen ble verre og verre. Grunnen til at broren min kom var at han som midreårig ikke ville bli straffet like hardt av loven.

Det å bruke mindreårige til slik håndhevelse er et vanlig mønster ved æresrelatert vold, herunder også mordet på Hatun Sürücü. Sahindal antydet at kurdiske familier muligens er altfor forvirret av den vestlige kulturen til at de kan gi sine kvinner friheten, men de er smarte nok til å forstå at vestlige straffelover i praksis ikke straffer ungdommer, heller ikke engang for forbrytelser som er så alvorlige som mordforsøk. Sahindals far fikk sin bevegelsesfrihet innskrenket, men åtte uker senere la han seg i bakhold mot henne under et besøk hos moren i Uppsala, hvor han skjøt ned og drepte henne.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»