Sakset/Fra hofta

Interessen omkring sharia

«Elementer som tilsynelatende gjør islam uforenlig med Vesten, som slør og halal-regler,» skriver den franske islameksperten Olivier Roy, «er i virkeligheten kompatible, også spørsmålet om kvinnens stilling.» Hver for seg er delene av en pistol også harmløse. Europeerne har på følelsen at den trusselen som islam utgjør mot assimilasjonen, har et eller annet å gjøre med hvordan det hele henger sammen, med det altomfattende ved islams alternative system – den samlingen av hellige lover kalt sharia. Selv om folk kan frigjøres fra visse undertrykkende moralkonvensjoner, kan de ikke frigjøres fra selve behovet for moralkonvensjoner. «Individuell samvittighet» betyr som oftest friheten til å velge blant slike konvensjoner, kombinert med integriteten som kreves for å velge rett. Det er et menneskelig trekk å bevege seg i retning av konvensjoner som hevdes med overbevisning og har tålt tidens tann.

Sharia tilfredsstiller det kravet. Det er selvsagt ingen konstant størrelse. For europeere er sharia et skremmende tabloidspøkelse: avkutting av hender som straff for tyveri, slik man gjør i Saudi-Arabia; steining til døde av ekteskapsbrytersker, slik praksis har vært i Iran siden Khomeinis revolusjon i 1979. Sharia er naturligvis dette. Men det er også en snusfornuftig, ofte beundringsverdig, europeisk realitet. Det finnes halal-slaktere over hele verdensdelen. Det finnes sharia-tilpassede aksjefond (tilbudt f.eks. av Deutsche Bank) for muslimer som ikke ønsker å investere i alkohol, tobakk, svinekjøtt eller gambling. (Mange av disse gjorde det bedre enn markedsgjennomsnittet i 2008.) Det finnes imamer og skriftlærde som megler i skilsmisseforhandlinger. Det avgjørende spørsmålet er om sharia vil fortsette å være en privat og frivillig sak (som f.eks. kosher-praksiser), eller om det vil få en eller annen form for anerkjennelse av staten.

Europa ser ut til å bevege seg i retning av sistnevnte. I 2008 holdt Rowan Williams, erkebiskopen av Canterbury, en tale om religion og britisk lovgivning i den Royal Courts of Justice. I et intervju om talen bemerket han følgende: «Det er allerede en rekke situasjoner hertillands hvor religiøse samfunns interne lover anerkjennes av statens lover.» Han tenkte for det første på samvittighetsnekting, og for det andre på adgangen ortodokse jøder har til rabbinerdomstoler når det gjelder ekteskap og skilsmisse. Så i sin tale antydet han forsiktig at man kunne «delegere visse juridiske funksjoner til samfunnets religiøse domstoler».

En forutsigbart drama fulgte umiddelbart etterpå. Første akt: bestyrtelse i tabloidavisene over forestillingen om at erkebiskopen hadde gitt sin tilslutning til sharia. («En seier for terrorismen», «Erkefienden» og «Bispe-kop: Sludder alt ihop» var noen av overskriftene i The Sun.) Andre akt: Muslimske aktivister tok erkebiskopen like høyrøstet i forsvar, og trakk den slutning at jødene ble favorisert i britisk lovgivning, eller i alle fall behandlet bedre enn muslimene. Tredje akt: Erkebiskop Williams og den «reflekterte» delen av pressen hevdet at erkebiskopens subtile poenger var blitt misforstått og forvrengt av en plump offentlighet.

Men i dette tilfellet var tabloidavisene mer klarsynte enn erkebiskopens forsvarere. De nevnte rabbinerdomstolene, Battei Din («rettferdighetens hus»), som har eksistert i Storbritannia siden det 18. århundre, anerkjennes kun som en form for bindende voldgift av den typen som selskaper kan ty til i forbindelse med forretningsavtaler. Den typen beslutninger som de stadfester er ikke en del av «landets lover», bortsett fra i den grad de har med kontrakter å gjøre. Lignende ordninger er tilgjengelige for de muslimer som ønsker det. Gitt at det forholder seg slik, hva slags nye tilpasninger for muslimer var det Williams argumenterte for på så omstendelig vis? Det virket faktisk som om han tok til orde for religiøse samfunns jurisdiksjon over troende (selv om staten skulle ha det avgjørende ord i siste instans), og ikke bare for individuell rett til å inngå bindende voldgiftsavtaler.

Det tabloidlesende publikum er ikke helt på jordet når det frykter innføring av sharialov – som lov – i visse europeiske samfunn. I Storbritannia ønsker 37 prosent av muslimer mellom 16 og 24 år innføring av sharialov, og 37 prosent er tilhengere av å henrette muslimer som fornekter islam. I Irland ønsker et flertall (57 prosent) av muslimene at Irland blir en islamsk stat. Disse holdningene stemmer overens med en forflyttet befolkning som søker tilflukt i nostalgien. De stemmer også overens med et folk som tålmodig erobrer Europas byer, gate for gate. Mot slutten av 2006 sa Nederlands justisminister Piet-Hein Donner følgende i et intervju: «Hvis to tredjedeler av det nederlandske folket skulle ønske å innføre sharia i morgen, så ville da det være mulig? Det ville da ikke finnes noen juridiske innvendinger? Og det ville være en vanære å si at «man kan ikke gjøre sånt». Det er flertallet som teller. Det er selve essensen i demokratiet.» Han har naturligvis rett. Det er ikke liberalismens essens, men det er essensen i demokratiet. Det er lite sannsynlig at to tredjedeler av Nederlands befolkning vil ha noe ønske om sharia i overskuelig fremtid. Men det er sannsynlig at to tredjedeler av visse små, sterkt innvandrerdominerte lokalsamfunn gjerne vil ha sharia nå med en gang. Man kan anføre liberale argumenter mot disse lokalsamfunnene, men ikke demokratiske argumenter.

Noen aspekter ved sharia som har med kjønn å gjøre, er vanskelige å regulere så snart demokratiet har valgt seksuell frigjøring. Dette virker kanskje paradoksalt, men det er det ikke. Det å akseptere polygami ville f.eks. virke som en logisk konsekvens av angrepet på «sedelighetslovene» som har pågått i de siste femti årene, fra opphevelsen av det britiske forbudet mot Lady Chatterleys elsker i 1960, til Frankrikes samboerkontrakter og andre partnerskapslover vedtatt siden 1990-tallet. Det alle slike reformer har til felles, er at de gjør seksualmoralen til et personlig samvittighetsspørsmål. Retten de gir folk er en rett til å organisere sine mellommenneskelige forhold på kontraktsbasis, uten statlig inngripen og uten anerkjennelse av hevdvunne sosiale normer. Så snart staten ikke lenger kan forlange at ekteskap innebærer troskapsbånd til et medlem av det motsatte kjønn, er det ingen grunner (rasjonelle sådanne) til å kreve at ekteskap bare kan inngås med én person, og ikke flere.

Flerkoneriet, som er tradisjon i visse muslimske kulturer, har sjelden vært noe brennbart tema i den offentlige opinionen. Ikke engang den potensielle kostnaden for velferdsstaten ved å ta seg av utenlandsfødte ekstrakoner har plaget europeerne nevneverdig. I 1991 holdt den liberale nederlandske politikeren Frits Bolkestein en tale i Groningen hvor han forsøkte å knesette det prinsipp at innvandring via familiegjenforening ikke kunne finne sted i tilfelle polygame ekteskap. Han ble skarpt irettesatt av JOVD, ungdomsorganisasjonen i hans eget parti, og angrepet av flere andre for å fyre opp under «anti-islamismen». I februar 2008 utstedte det britiske Arbeids- og velferdsdepartementet retningslinjer som gav anerkjennelse (og en viss pengestøtte) til ekstra koner. «Der hvor det foreligger gyldig polygamt ekteskap, vil søkeren og en ektefelle motta satsen for par,» het det i retningslinjene. «Beløpet som betales for hver ekstra ektefelle, er for tiden 33,65 pund sterling.»

Når polygamiet har vært omstridt, har det dreid seg om andre temaer enn seksualmoral eller penger. De fleste observatører tror at det finnes titusener av polygame familier i Frankrike, mange av dem av vestafrikansk herkomst. I kjølvannet etter opptøyene i landets forsteder i november 2005 forsøkte to franske politikere tilhørende regjeringspartiet UMP å legge skylden på polygamiet. Eksakt hvordan polygamiet skulle ha vært ansvarlig var uklart, men det hadde noe med trangboddhet å gjøre. Man fikk inntrykk av at det fantes en annen hensikt med å bringe ekteskap inn i diskusjonen, og det stemte.

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»