Sakset/Fra hofta

Kvotering

Til syvende og sist var Sarkozys strategi basert på det han kalte «det bemerkelsesverdige eksperimentet gjort ved Sciences-po». Det han mente var kvotering. I 2001 lanserte Institut des études politiques, bedre kjent som Sciences-po og ofte kritisert som en av den franske elitismens bastioner, et program som ville la studenter fra «områder med fortrinnsrett til utdannelse» (på fransk forkortet ZEP) få slippe den notorisk krevende skriftlige opptaksprøven, og heller innkalle dem til et intervju. Disse ZEP-ene var ikke valgt tilfeldig. De var alle fattige områder med stor innvandrerbefolkning. Richard Descoings, direktør for Sciences-po, fortalte en reporter: «Vi rekrutterer dem ikke fordi de er fattige, arabiske eller svarte, men fordi de er dyktige.» Dette var en av disse hvite løgnene som er grunnpilarene i alle kvoteringsprogrammer. Etnisk mangfold var helt klart det overordnede målet. Programmets forsvarere har i ubevoktede øyeblikk beskrevet det som et middel til å «integrere» Sciences-po.

En gruppe studenter saksøkte Sciences-po med påstand om at institusjonens urettferdige behandling av søkerne var i strid med de franske lovene om statsborgerskap, som forlanger likebehandling. De ble i 2003 avvist av en ankedomstol. Selv om retten klandret Sciences-po for å ha delt ut dette privilegiet vilkårlig (til noen ZEP-er og ikke til andre), fremholdt den at variable kriterier for opptak var et akseptabelt middel til oppnåelse av målet om sosial likhet. Så i Frankrike har man nå positiv diskriminering, og veien er åpen for lansering av lignende programmer på andre offentlige områder.

Påberopelse av mangfold er blitt en besettelse også i privat sektor, og omfatter alt fra araberes og andre innvandrergruppers vellykkede kampanje for å få flere ikkehvite ansikter i franske TV-sendinger, til forsøk på å få flere arabiske signaturer i redaksjonen hos Le Monde. Offisielle kilder forkynner høylydt at «mangfold er et fortrinn». Mange i Frankrike så behovet for mangfoldsprogrammer etter amerikansk mønster som altfor opplagt til å kreve noen rettferdiggjøring. Opptøyer gav dem enda bedre kort. Når det oppstår raseuro i USA, som f.eks. under opptøyene i forbindelse med Rodney King-saken i 1992 eller under saken mot O.J. Simpson i 1995, kan myndighetene snakke med innflytelsesrike svarte personer og benytte dem som bindeledd. Positiv diskriminering har spilt en hovedrolle i å kjøpe slike personer inn i systemet – ikke bare politikere, men også høytstående byråkrater og bedriftsledere. Da den fransk-arabiske volden mot jøder ble en nasjonal nødsituasjon i 2002, og da forstedene eksploderte over hele landet i 2005, kunne ikke Frankrike be sine mektige arabiske borgere om å appellere om ro, for det fantes ingen.

Slike bindeledd har imidlertid en høy pris. Positiv diskriminering gjør et stort innhugg i statens gode rykte for nøytralitet (fordi den må favorisere noen grupper fremfor andre) og redelighet (fordi det ikke kan innrømmes at de begunstigede kan takke den positive diskrimineringen for sine posisjoner dersom den skal ha noen virkning). I Storbritannia har Policy Research Institute on Ageing and Ethnicity funnet ut at en tredjedel av forretningsfolk sier mangfoldet bidrar til større ytelse – men mange flere er uenige. Vi har allerede sett at Harvard-statsviteren Robert Putnam har satt mangfoldet i forbindelse med en svekkelse av de tillitsskapende sosiale nettverkene som han kaller «sosial kapital». En politisk leder som ønsker mangfold, må overveie om dets etterstrebelse er verdt prisen.

Sarkozy ble som president landets øverste forsvarer av mangfoldet. Han utnevnte flere arabere og berbere i viktige stillinger – blant andre justisminister Rachida Dati og kommunalminister Fadela Amara – enn noen av sine forgjengere. I sin årlige nyttårstale i 2008 forlangte han mangfold på alle samfunnsnivåer, og anbefalte til og med at ordet mangfold skulle inn i forordet til den franske grunnloven. Og han har iherdig tatt til orde for flere kvoteringsprogrammer. Sarkozy mener at behovet for slike programmer kun vil være midlertidig. «Positiv diskriminering innebærer en tidsbegrensning,» sa han i 2006. «Så snart urettferdigheten er blitt håndtert, er det ikke lenger noe behov for å forestille seg noen spesiell diskriminering.» På spørsmål om hvorvidt det ville ta tjue år eller mer å håndtere den aktuelle urettferdigheten, svarte han: «Nei, tjue år er for lenge.»

Dette synet er naivt. Det enser ikke den amerikanske erfaringen. Kvoteringsprogrammer har en tendens til å bli permanente, til tross for at de alltid er upopulære. De forsvinner ikke så snart problemene de løser forsvinner – fordi klientellet som favoriseres av slike programmer beskytter sine privilegier med sin økte makt. Kvoteringsprogrammer er blitt avvist ved folkeavstemning i flere stater, bare for å bli påtvunget på ny gjennom rettslige kjennelser eller dekreter fra utøvende myndighet.

Slike programmer forandres heller ikke etterhvert som den demografiske maktbalansen gjør det. California har fortsatt programmer iverksatt med tanke på å fremme ansettelse av ikkehvite, selv nå som ikkehvite er i flertall i delstaten. Man beveger seg raskt og umerkelig fra en verden hvor kvoteringen ikke kan stanses fordi de begunstigede er for svake, til en verden hvor den ikke kan stanses fordi de er for sterke. Denne logikken har ikke gått hvite mennesker hus forbi i USA, og den vil trolig heller ikke gå innfødte europeere hus forbi.

Hvis noen mennesker skal favoriseres fremfor andre av hensyn til mangfoldet, hva er kriteriet som gjør at de blir favorisert? Amerikanske kvoteringsprogrammer hadde, i alle fall i begynnelsen, den fordelen at de var begrepsmessig klare – de skulle baseres på rase, og det for å gjøre opp for en historie med en innlysende juridisk diskriminering av svarte begått av hvite. Det europeiske minoritetsproblemet mangler denne klarheten. Det er ikke nedarvet fra slaveriet eller Jim Crow, som ikke har hatt sine motstykker i Europa. Det er helt klart ikke nedarvet fra kolonitiden heller. Land uten noen større historie som kolonimakter, som Sverige eller Italia, har akkurat de samme problemene med innvandring og islam som Frankrike og Nederland.

Men europeerne prøver å løse sitt problem, hva det nå enn er, som om det var et raseproblem, så det er i ferd med å få noen av raseproblemets dimensjoner. Etterhvert som kvoteringsprogrammene fortsetter å spre seg, blir den rasemessige logikken bak dem uttrykt med enda mindre omsvøp enn i USA. Det britiske innenriksdepartementet «vurderer virkningene av rasemessige egenskaper» og setter ambisiøse «mål for rasemangfoldige ansettelser» i politiet og innvandringsmyndighetene, foruten av fangevoktere og andre fengselsansatte, ved sine kontorer i London og Croydon (hvor dette rasefokuserte programmet i det siste har stått bak 38 prosent av nyansettelsene). Rasismen er ikke nødvendigvis kommet tilbake til Europa, men rase som erfaringskategori er i høyeste grad vendt tilbake. Den franske skribenten Jean Birnbaum bemerker at intellektuelle på venstresiden er kommet dithen at de ser opptøyene i forstedene gjennom rasemessige briller. «Opprøret i forstedene,» skriver Etienne Balibar, «bærer vitnesbyrd om dybden i en omhyggelig undertrykket rasekonflikt i hjertet av det franske samfunnet.» Robert Castel kalte de samme opptøyene «en kraftfull avsløring av hvordan det etniske spørsmålet opptrer i hele det franske samfunnet».

Rasismen er et fryktelig problem, men det er i det minste et begrepsmessig enkelt problem. Kvotering ble lansert i USA, hva enten det var lurt eller ikke, under den antagelse at svarte ønsker de samme tingene som hvite, og at det kun var rasismen som stod i veien for at de kunne skaffe seg dem. Problemet europeerne har er mye mer komplisert. Det er dyptsittende overbevisninger, ikke hudfarge, som er den største utfordringen. Den ubehagelige situasjonen Europa befinner seg i, omfatter befolkningsnedgang, aldring, innvandring og uavlatelig implantasjon av fremmed religion og kultur i by etter by. Europeerne er slett ikke sikre på at deres minoriteter ønsker seg de samme tingene som de selv gjør.

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer
LIV – Tariq Ramadan og dobbeltspråk
LV – Motstand og jihad
LVI – Liberalisme og mangfold
LVII – Pim Fortuyn og Vestens svakhet
LVIII – Pim «Høyreekstremisme» og «fascisme»
LIX – Nicolas Sarkozy og republikkens styrke