merkel-med-pengesekker

Europas manglende evne til selv å beskytte verdensdelen mot migrasjonstrykket fra Afrika og Asia, gir seg utslag som EU-avtalen med Tyrkia. Nå vil EU-kommisjonen gjøre noe tilsvarende på større skala med ni land i Afrika og Midtøsten.

I et intervju med Dimitris Avramopoulos, den greske EU-kommissæren med ansvar for migrasjonssaker, i Die Welt kommer det frem at EU har til hensikt å gi opphavs- og transittlandenene flere titalls milliarder euro i bytte mot at disse sørger for færre migranter til Europa. Den tyske avisen omtaler det hele som «Europas nye masterplan i flyktningekrisen».

Die Welt: I kampen mot flyktningekrisen har EU-kommisjonen allerede lagt frem planer for en rettferdig fordeling av flyktninger og en bedre beskyttelse av yttergrensen. Nå vil Brussel se nærmere på de afrikanske landene. Hva planlegger dere?

Dimitris Avramopoulos: EU-kommisjonen vil foreslå nye partnerskap med Afrika på migrasjonsfeltet. I den forbindelse vil vi i første omgang tilby ni stater som er opphavs- og transittland for flyktninger, et nytt og omfattende, bærekraftig partnerskap.

Hvilke land er det?

Jordan, Libanon, Tunisia, Niger, Mali, Etiopia, Senegal, Nigeria og Libya. Men med tiden vil det også omfatte flere land i Afrika og Asia.

Målet er å «bekjempe fluktårsakene» og få ned den irregulære migrasjonen til Europa, fortsetter Avramopoulos, men allerede på dette punktet svikter analysen hans. For som Oxford-økonomen Paul Collier klart viser, er årsakene til migrasjon fra et land til et annet en kombinasjon av inntektsforskjellen mellom landene og hvor mange personer fra opphavslandene som utgjør mer eller mindre segregerte grupper, ofte omtalt som diasporaer, i ankomstlandene. Hvis EU-kommisjonen er ved sine fulle fem, tar den neppe mål av seg til å få de afrikanske landene opp på europeisk inntektsnivå.

ANNONSE

Snarere enn årsaksbekjempelse skal migrasjonstrykket kontrolleres ved hjelp av en avtale som «bygger på erfaringene med avtalen mellom EU og Tyrkia», dog uten å være noen ren kopi av denne. Det behøves «skreddersydde tiltak» for hvert land, sier kommissæren. Håndverket minner imidlertid lite om skreddersøm, men snarere om trylleri av samme type som Askepotts kjole:

Vi vil inngå forskjellige overenskomster med disse ni statene. Vi vil overtale dem til å ta de illegale migrantene tilbake igjen. Vi vil sikre at disse landene konsekvent motarbeider menneskesmuglere, og at grensene deres er effektivt sikret. Dessuten vil vi forhindre at flyktningene begir seg ut på farlige overfarter til Europa.

Avisen vil vite hvordan dette mirakelet skal skje. Avramopoulos vil bruke gulrot og pisk:

EU kan bruke både positive og negative virkemidler. Til de landene som viser samarbeidsvilje, kan vi i tillegg til den eksisterende utviklings­hjelpen love ekstra finansiell understøttelse eller bedre handelsforbindelser. De som ikke holder seg til overenskomsten, kan møtes med restriksjoner.

Gulroten er altså det vi andre ville kalle bestikkelser. Klarer man ikke å gjøre ting på egenhånd, smører man noen for at de skal gjøre det i stedet. Unionen kan skaffe til veie 8 milliarder euro for tidsrommet 2016-2020, sier kommissæren. Men planene er mer ambisiøse enn som så:

For å motvirke fluktårsakene på lang sikt, vil vi i høst lansere en omfattende investeringsplan. Med private og offentlige investeringer kan vi mobilisere opptil 31 milliarder euro. Hvis også medlemsstatene og andre partnere deltar på tilsvarende måte, kan vi mot slutten av året sågar ha mobilisert investeringer på opp mot 62 milliarder euro.

Her må en nok regne med at Norge er påtenkt som en av de andre «partnerne».

Planen er altså å tilby mer utviklingshjelp enn i øyeblikket, i håp at utvandringslandene både får dreis på økonomien og iverksetter effektive kontrolltiltak mot den uhemmede migrasjonen.

Problemet er ikke bare at utviklingshjelp sjelden har fungert etter hensikten, og ofte har syltet masse penger ned i lommene på korrupte ledere i utviklingsland. Problemet er fremfor alt at bedre økonomi i svært fattige land ikke reduserer utvandringstrykket, det øker utvandringstrykket – fordi flere får råd til turen, og fordi det uansett kan oppnås en mer komfortabel tilværelse i Europa. Tall fra Verdensbanken viser ganske klart at utvandringen øker så lenge BNP pr. innbygger stiger fra et svært lavt nivå, for deretter å begynne å synke igjen når denne størrelsen overstiger det ca. 7.500 amerikanske dollar var verdt i 2005.

Det er altså ikke annet enn fysisk grensekontroll som kan hindre migrasjon fra Afrika til Europa. Den fysiske grensekontrollen burde europeerne med sin overlegne teknologi og militære slagkraft kunne besørge selv.

I stedet skal grovarbeidet i beste fall overlates til korrupte regjeringer i den tredje verden. I verste fall kaster EU penger ut av vinduet uten å redusere migrasjonstrykket overhodet. Det ugunstigste utfallet fremtrer som klart sannsynligst.

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629