Sakset/Fra hofta

Tysklands statsminister Angela Merkel besøkte nylig en rekke afrikanske land i et forsøk på å få til et samarbeid med sikte på å redusere menneskestrømmen til Europa – et trekk som kan tyde på at hun ikke er så himmelropende virkelighetsfjern på området som migrasjonspolitikken hennes har vitnet om.

Midlene til oppnåelse av en slik reduksjon er en lite drøftet problemstilling, om det nå enn skyldes en ubegrunnet tro på at trafikken vil gå over av seg selv eller at det er ondskap å stanse den, og Merkel selv har ikke anstrengt seg for å flashe reisen. Migrasjonskontroll har av og til fungert litt som betaling av beskyttelsespenger til mafiaen, slik det for eksempel skjedde den gangen Berlusconi gav Ghadaffi penger mot å forhindre at folk la avsted fra Middelhavets søndre bredd.

Kan det gjøres på en mer seriøs måte uten å ty til militære virkemidler?
 

reiner-klingholz
 

I forbindelse med Merkels reise har Die Welt fått en av Tysklands fremste migrasjonseksperter til å kaste lys over problemstillingen. Reiner Klingholz (bildet) er sjef for den demografiske tenketanken Berlin-Institut für Bevölkerung und Entwicklung. I et intervju med Klaus Geiger sier han at den eneste langsiktige løsningen er å heve utdanningsnivået i Afrika.

Det korte løpet snakker han ikke fullt så klart om, og det er viktigere for ham å opptre politisk korrekt enn å tale rett ut, men premissene han gir, er ikke til å ta feil av: Europa må beskytte seg.

Die Welt: Herr Klingholz, er det noen fornuft i det statsministeren gjør?

Reiner Klingholz: Det er det i grunnen. Alle faktorene som utløser migrasjon, er tilstede i Afrika: for få jobber, manglende sikkerhet, en mye lavere velstand enn i EU. Det som i øyeblikket holder antallet migranter nede, er de restriktive tiltakene fra EUs side, gjerdene rundt de spanske eksklavene og Frontex-skipene i Middelhavet. […]

Dette lyder ikke som noen humanistisk tilnærming.

La oss si at det er en realistisk tilnærming. Det er lett gjennomskuelig når man kommer med falske løfter, når man sier: Alt er bra i Europa, kom bare hit. Integrering av disse menneskene er bare mulig hvis de finner arbeid hos oss. Men det lar seg tallmessig ikke gjøre.

Klingholz legger til at situasjonen i øyeblikket heller ikke er særlig humanistisk. Folk er prisgitt kriminelle som utbytter dem, og de risikerer livet både i Middelhavet og i Sahara – det siste en dødsvei hvor folk omkommer både av tørst og blir drept av menneskesmuglere, om enn den er lite omtalt (det gjøres knapt journalistikk der, Fabrizio Gattis grufulle reportasje i L’Espresso i 2010 var et unntak).
 

migrasjonsruter-til-europa
 

Ikke desto mindre legger mange ut på reisen. Enda flere vurderer det:

I følge noen spørreundersøkelser er det en tredjedel av de arbeidsføre mellom 20 og 40 år som kunne tenke seg det. Det er 1,2 milliarder mennesker i Afrika, om ikke lenge over to milliarder. I 2040 vil kontinentet ha den største arbeidsføre befolkningen i verden, større enn Kina, større enn India. Hvis situasjonen for disse menneskene ikke forbedrer seg, kommer stadig flere til å vurdere utvandring eller legge i vei.

Den tyske demografen anbefaler at det opprettes asylsentre i kriseregionene utenfor Europa. På den måten kan de som innvilges beskyttelse, reise lovlig og trygt. De andre blir også «the white man’s burden», i tysk innpakning denne gang:

Og menneskene som ikke har noen sjanse til å få asyl?

De trenger et perspektiv. Folk i de afrikanske landene må ha følelsen av at livet i hjemlandet deres kan gjøres verdt å leve, slik at de tenker: Hvorfor skal jeg reise bort herfra, hvor jeg har et godt liv? Hva skal jeg gjøre som en stemoderlig behandlet asylsøker i Bielefeld eller Frankfurt?

Geiger innvender at det lyder utopisk. Klingholz lar seg ikke affektere, og analyserer videre. Det springende punktet er fødselskontroll:

Landene er fattige, og de unge finner ikke jobb. Fattigdommen fører til høye fødselsrater, hvilket gjør det enda vanskeligere for de unge å finne jobb. Derfor søker de lykken annetsteds. Det kan bare endres ved å bekjempe fluktårsakene, selv om det er vanskelig og tar lang tid.

Det er klart. Men dette har i flere tiår vært forsøkt med utviklingshjelpen.

Nettopp. Og etter resultatene å dømme ofte med beskjeden suksess. Men mange land i verden har klart å bekjempe fattigdommen i løpet av de siste tiårene, fremfor alt i Asia, og ofte har det skjedd for egen maskin. Utdannelse, helse, arbeidsplasser – det er de vesentlige investeringene. Da kan ikke en fredelig utvikling lenger forhindres.

Det lyder vakkert, men svært abstrakt.

Helt konkret betyr det at utdanning er det beste prevensjonsmiddelet. Når kvinner i Afrika får videregående utdannelse, det vil si at de går på skolen til de er 16-18 år gamle, får de omtrent halvparten så mange barn som kvinner uten mer enn grunnskoleutdannelse.

På innvendingen om at afrikanske familier ikke tar seg råd til å betale for skolegang, svarer den tyske demografen at altfor lite av utviklingshjelpen brukes på grunnutdanning, snaue to prosent.

Så hva går resten av pengene til?

Til infrastrukturprosjekter, til prestisjeprosjekter. Veier, havner, energiforsyning, demninger. En president tror gjerne at det tar seg bedre ut enn å åpne en skole i en støvete provinsby. Man må imidlertid tenke langsiktig. Det har man gjort i alle landene som har kommet seg ut av bitter fattigdom. Massive investeringer i utdanning har alltid spilt en vesentlig rolle.

Mon tro om dette er av interesse for det bistandsindustrielle komplekset i Norge? Er vi i stand til å hjelpe andre land med å heve utdanningsnivået, eller bør vi bekymre oss mest for vårt eget?

Avisen etterlyser suksesshistorier fra det afrikanske kontinent. Klingholz nevner Etiopia, som har opplevd stor økonomisk vekst i over ti år. Landet styres etter det han kaller en «utviklingsdiktatorisk» modell de har fått av kineserne, som de samarbeider med. Intervjueren spør seg om demokrati ikke passer for alle, skjønt suksesshistoriene Malaysia og Sør-Korea er demokratiske. Den avgjørende variabelen er ikke styresettet:

Dette er tross alt land hvor det finnes en viss orden. De asiatiske tigerstatene investerte i de riktige tingene i rett tid. For eksempel i helsevesenet. Det reduserer barnedødeligheten. Når den synker, får kvinnene færre barn etter en ti års tid.

Men det skaper i seg selv ingen arbeidsplasser.

Nei, men disse statene investerte samtidig i utdanning og enkle arbeidsplasser. I begynnelsen var det mange unge som fant enkelt arbeid. De sydde T-skjorter eller lagde elektriske apparater. Med bedre utdanning fikk man senere mindre og bedre utdannede årskull. Da fikk de bedre jobber og bidro til større verdiskaping.

Situasjonen er til sammenligning nærmest håpløs i endel andre land. Niger har knapt noen økonomi etter vestlig målestokk, men befolkningen vil tredobles innen 2050.

Mange vil forlate landet. Tradisjonelt er migrasjon vanlig i disse landene. Mange mennesker lever også i dag som gjeternomader. For dem spiller ikke grenser noen rolle, og slett ikke de vilkårlig opptrukne grensene som finnes i Afrika. Man drar dit hvor husdyrflokken finner noe å spise. Dette prisippet tar folk med seg videre i den økonomiske migrasjonen.

Det er umulig ikke å tenke på denne situasjonen som en trussel. Når menneskene man i utgangspunktet har medlidenhet med, kommer på dørstokken i et stort nok antall, snakker vi om en strøm man må beskytte seg mot. Noen håndfuller personer er medmennesker, noen håndfuller millioner (i første omgang) en eksistensiell trussel.

Men Klingholz skal leve lenge i landet:

Hvis det slett ikke finnes noen løsninger for bestemte land, må vi ikke ta imot disse menneskene i Europa?

Det kan være fornuftig innenfor visse grenser. Tyskland trenger jo arbeidskraft. Men hvis vi lar alt skure, vil det komme altfor mange mennesker. Det har vi allerede opplevd i Tyskland: Hvis vi fortsetter å ta imot så mange flyktninger som i fjor, risikerer regjeringen å miste handlekraften. Da kan vi til slutt få partier ved roret som kommer med enkle svar. Men i disse spørsmålene finnes det ikke enkle svar. Med populistene kan vi bare løse de globale problemene dårligere.

Den politiske avlaten er betalt. Ingen middagsinvitasjoner er gått i vasken. Og hva var alternativet til å la det skure, sa du? Det er greiere med Storbritannias no bullshit-utenriksminister Boris Johnson: Båtene må tvinges tilbake, ferdig med det.

I Tyskland kan det ikke sies rett ut. Et merkelig land. Så stort, så rikt, så dyktig, så avansert, så sterkt – og på et blunk kan det bli redd for sin egen skygge.

 

Die Welt