bassam-tibi

Over-Tyskland og Over-Norge lider begge av en langt fremskreden vegring mot innsikt i den nye, flerkulturelle virkeligheten. Tilstanden er langt på vei selvforskyldt, og er forlengst blitt å anse som en moralsk brist – som forverres med tiden.

Men Tyskland er ikke fullt så hardt rammet som Norge, for en gang innimellom gir den tyske offentligheten seg i det minste sjansen til å oppnå innsikt, om enn forgjeves, gitt at den fra tid til annen lar andre tanker enn de akterutseilte komme til orde.

I løpet av fjoråret kom et høyt antall syrere til Tyskland. I begynnelsen snakket man om at det var sårt tiltrengt hjernekraft. Nå er man kommet noe mer ned på jorden. De fleste som er kommet, har en kompetanse som ikke engang tilsvarer tysk ungdomsskole. Mange har et kvinnesyn som ikke hører hjemme i Tyskland. Og da har vi bare såvidt begynt å snakke om problemene landet har skaffet seg.

ANNONSE

Bassam Tibi (f. 1944, bildet) er syriskfødt og kom for mer enn et halvt århundre siden purung til Tyskland, hvor han har levd et langt liv som akademiker. Hvem kan bedre enn ham kaste litt lys over hvordan landet har rotet det til for seg selv?
 

bassam-tibi
 

Den 4. juli offentliggjorde Die Welt et intervju som Andrea Seibel har gjort med den syrisk-tyske professoren. Samtalen er en øyeåpner – ikke bare for den som har hatt øynene lukket, men nå har fått lyst til å åpne dem. Tibi ser for seg store konflikter.

Men intervjuet begynner med et tilbakeblikk på Tibis egen reise:

Die Welt: Da De 18 år gammel landet i Frankfurt i 1962, kunne De ikke si annet enn: “Ich liebe dich, Fräulein”. Hvorfor dro De til Tyskland, og ikke til Paris eller USA?

Bassam Tibi: Det var kismet, altså skjebnen. Faren min ville at jeg skulle dra til Tyskland. Jeg kommer fra en av de 17 fremste sunni-familiene i Damaskus. “Vi er aristokrater, Tyskland er ikke mitt nivå,” sa jeg til foreldrene mine. Jeg ville til USA, og hadde hørt om Harvard, enda jeg bare var 18 år gammel. Faren min avslo det, for han ville at jeg skulle komme hjem i feriene mellom studieterminene. Men når alt kommer til alt er jeg glad for at jeg havnet i Tyskland, for ellers hadde jeg ikke blitt kjent med Adorno eller Horkheimer.

Tibi var ikke bare så heldig å bli født inn i en ressurssterk og velstående familie. Han dro også til omgivelser hvor han på den tiden ikke ble heftet av klankulturen i hjemlandet, og han var heldig med hvem han møtte:

Ikke bare Adorno og Horkheimer, men også Mitscherlich, Fetscher, Bloch …

Tyskere av et slikt kaliber finnes ikke lenger i våre dager. De var mangelærde. Da jeg fortsatt underviste, nevnte jeg navnet Ernst Bloch. Ingen av de 85 studentene kjente navnet hans. Adorno og Horkheimer likte ikke Bloch, så jeg møtte ham i hemmelighet, slik en gift mann treffer sin elskerinne. (ler)

Når ble De kjent med Ernst Bloch?

Jeg bodde på et studenthjem den gangen, og en kvinnelig doktorand inviterte meg med på en mottagelse i forlaget Suhrkamp. Da var jeg 21. Hun presenterte meg for Bloch, som sa: «Kommer De fra Østen?» Han omfavnet meg straks. Han så ut som en vismann, denne forfatteren av “Avicenna und die aristotelische Linke”. Unseld ble perpleks, for det skulle være en aften til ære for Bloch, men han ville bare snakke med meg. Jeg er over 70, og nå ber jeg også ofte. Jeg var aldri ateist, derimot var jeg marxist i ti år. Og jeg elsker Bloch, han var da også jøde. Han sa at ekte ateister var kristne, og ekte kristne var ateister. (ler) Bloch var meget spirituell.

Hvor mange syrere er det som i våre dager gjør noe i nærheten av en lignende dannelsesreise idet de kommer til Tyskland?

Blant unotene Tibi ble kvitt, var jødehatet han nesten uunngåelig var oppflasket med:

De kom vel forresten til Frankfurt da de første Auschwitz-prosessene begynte?

Jeg kom som jødehater – ikke som antisemitt, men jødehater. Det var slik jeg var blitt oppdratt i Damaskus. For meg var ikke Auschwitz noen forbrytelse. Men begge de jødiske lærerne mine skjelte meg huden full. Jeg avsluttet for øvrig min akademiske karriere som den første muslimen ved Holocaustmuseet i Washington, hvor jeg arbeidet i ett år. Og der sa de at en slik muslim hadde de ikke sett før. Nå forstår jeg hva Auschwitz er. Og jeg vet dessuten at dagens syrere er antisemitter.

Arbeidet adlet også mannen:

Så måtte De jo arbeide i posten som alle andre studenter, for å finansiere studiene etter at familien Deres ble fattig.

Jeg fikk 1000 mark i måneden av faren min, og i begynnelsen av 60-årene var det enormt mye penger. Det høyeste beløpet man fikk låne med det som var forløperen til dagens studiefinansiering, var 140 mark. Noen seriøs student var jeg heller ikke. Jeg gikk heller på diskotek. Det var da jeg fikk ansvar for meg selv, og ble ansatt ved postkontor nummer 8 på jernbanestasjonen i Frankfurt for å sende pakker, at jeg ble en seriøs student. Først da ble jeg moden.

Navlestrengen til det syriske opphavet er definitivt kuttet:

Er familien Deres nå spredt for alle vinder på grunn av krigen?

Jeg har vært på svartelisten, senest i 1965. Foreldrene mine er døde. En bror av meg lever som flyktning i Sverige. Deler av familien min bor i Frankrike og i USA. I Damaskus har Assad-folkene utslettet oss. Akkurat som i “Buddenbrooks” er alt tapt. I historieboken om Damaskus finnes det ikke desto mindre et helt kapittel om Tibi-familien.

Alt dette gjør naturligvis at Tibi befinner seg åndelige lysår fra nesten alle syrerne som kommer til Europa i dag. Ikke desto mindre observerer han dem fra en privilegert posisjon:

Har De snakket med noen av flyktningene, som helt sikkert finnes i Göttingen også?

I løpet av det siste halvannet året har jeg sikkert snakket med flere tusen syrere i Göttingen, Frankfurt, Berlin og München. Ut fra dialekten har jeg kunnet fastslå at de fleste av dem ikke er byfolk – de kommer fra landsbygda. Og blant dem finnes det mange antisemitter. Denne kulturen er svært fremmed for meg. Blant alle de folkene jeg snakket med, var det forøvrig ikke en eneste lege eller ingeniør.

Er De opprørt over at det kommer så mange mennesker?

Damaskus er overbefolket. De 700.000 menneskene i min barndoms metropol er blitt til 3,5 millioner. Det finnes gategjenger, mange med avbrutt skolegang. Nylig snakket jeg med en kvinne på markedet i Göttingen. Jeg spurte henne på syrisk om hun var politisk flyktning. Hun kjente ikke engang til ordet. Hun kom fra det sørlige Syria med mannen sin. De hadde betalt masse penger for flukten. Hva skal de gjøre her? Jeg er bekymret for dette. Anthony Giddens snakker om “etnisk armod”. Dette er jo en oppskrift på konflikter. Tyskerne har virkelig ingen grunn til å være euforiske nå.

Intervjueren kan ikke vri seg unna konklusjonen som ligger i luften:

De tror altså at flyktningene bare vil til Tyskland fordi de blir forsørget økonomisk?

Jeg kjenner en somalisk familie som tidligere bodde i Ohio i USA. Faren klaget sin nød over at man må jobbe i USA, og at man tjener lite. Han klarte å komme seg fra USA til Tyskland, men lot som om han nettopp var flyktet fra Somalia. Han likte seg ikke i USA. Altså har han løyet. Nå har han bolig, og de fire barna skaffer ham til sammen like mye penger som jeg får – som pensjonert professor. Han har vært her i tre år alt, men snakker ikke et ord tysk. Han kommer heller ikke til å lære seg det. Det må gå an å snakke om slike ting!

Det skulle vel – Gud forby! – aldri ha noe med islam å gjøre?

Den muslimske innvandringen er det som bekymrer europeerne mest. Kan man si at muslimer integrerer seg mindre bra enn andre minoriteter, og at det har med religionen å gjøre?

Da jeg ble tildelt forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden av daværende president Roman Herzog, utnevnte jeg ham spøkefullt til min politiske imam. “Jeg retter meg etter Dem.” sa jeg til ham, for dermed å bryte muslimsk lov, for man får bare lov til å følge imamen. En muslim har riktignok lov til å leve midlertidig i et ikke-islamsk samfunn. Men han får ikke lov til å innrette seg etter det. Slik er det mange som er oppdratt.

Tibi gjorde i sin tid så godt han kunne for å motvirke den kulturelle katastrofen som er i emning, men han har tilsynelatende gitt opp:

Men De har da oppfunnet ordet “euro-islam”.

Det må oppstå en reformert islam, noe i likhet med en reformasjon. Islam må kunne forandres, selv om mange muslimer avviser det meget sterkt. Det har alltid vært min visjon, og det er heller ikke noe krav fra “europeerne”, slik tvilsomme islamvitere påstår. Enhver religion trenger rasjonalitet og reformasjon. Det fantes ansatser, som hos sufi-muslimene, som drev kritisk tekst-eksegese og betraktet troen som noe personlig mellom seg selv og Allah. De ble undertrykt i de muslimske landene. Men heller ikke skjer her i Europa, hvor muslimene kan føle seg frie enn alle andre steder, snakker man ikke akkurat med noen stor lyst om reformer. Jeg er blitt vingeklippet. Jeg har også sagt at jeg kapitulerer, og jeg frykter at vi er i ferd med å bli et enda større parallellsamfunn.

Seibel minner om et annet forsøk:

De har myntet ordet “Leitkultur”, men i mellomtiden er De selv blitt skeptisk.

Den diskusjonen er forlengst ødelagt. “Leitkultur” blir avskrevet som tyskhet, som surkål og spissborgerlighet – særlig nå, takket være AfD. Min “Leitkultur” er Grunnloven og alle verdiene som er forbundet med den. Man må stå for sine verdier. “Menneskeverdet er ukrenkelig.” For en magisk setning!

Tibi er ikke bare nådig med sitt nye hjemland. Dette med nasjonal sjåvinisme er ikke bare ondsinnet sladder:

Tyskerne roser seg for tiden av at de er utrolig moderne og dynamiske. Men De sier at landet i de 54 årene De har bodd her hele tiden har hatt en etnisk ekskluderende kultur. Overdriver De ikke?

Jeg er vitenskapelig kvalifisert, har vært professor ved Harvard og har gitt bøker som er blitt anerkjent internasjonalt. Men i Tyskland har jeg til tross for femti søknader ikke lyktes i å få overflytning fra Universitetet i Göttingen. Jeg er blitt sortert bort fordi jeg er utlending. Men jeg kan naturligvis berolige Dem med at landet har forandret seg, og er blitt mer moderne etter alle disse årene.

De virker skuffet. De føler Dem ikke respektert. De sier at passet ikke er nok, og ikke språket heller. Så hva er nok?

Jeg ønsker tilhørighet. Jeg vil høre til. Amerikanerne kaller det “sense of belonging”. Fotballspilleren Thomas Müller sa nylig at man ikke kan være mer tysk enn Özil og Boateng. Det de er i fotballen, er jeg i studier av den nære Østen. (ler)

Kanskje det ville ha vært bedre om han hadde reist til USA likevel:

Tyskerne mangler identitet, sier De.

Jeg var rådgiver for den amerikanske hæren før krigen i Irak, og jeg bodde i en forlegning i nærheten av Washington. Der opplevde jeg folk som var født sudanesere, persere. Om morgenen sang de nasjonalsangen med innlevelse, og de sa: “Jeg ville ofre livet for USA.” Kan De forestille Dem en tyrker som sier noe lignende under det tyske flagget? Jeg ville gjerne tenke på meg selv som tysker, men ikke i blodsfellesskapets forstand. Jeg er en statsborger, en grunnlovsborger. Den tysk identiteten er naturligvis ikke bare en nazi-identitet, slik mange venstrefolk stadig forkynner. Å redusere den tyske identiteten til Hitler, er å gjøre vold mot tyskerne. Men det er vanskeligere her. Cameron kan snakke om Britishness. “Innvandrerne må akseptere og respektere vår Britishness.” Jeg ville gjerne bo i et normalt land, men Tyskland er fortsatt ikke normalt ennå.

Folk som kommer fra Syria i våre dager, er fullstendig bortreiste, mener Tibi:

Når folk derfra kommer hit og opplever en omgjengelig, vennlig politimann, mener de at vedkommende ikke er en politimann, men en vits. De føler seg ikke frie, men bortkomne.

Snart søker de tilflukt i parallellsamfunnene. Det var aldri noe alternativ for Tibi. Det sivile samfunnet var også mer fremtredende enn i dag:

Jeg lærte tysk skikk og bruk blant anstendige tyske venstrefolk i sosialistenes studentforbund. Det ble et hjem for meg. De ti årene i Frankfurt følte jeg meg som en tysker, selv om jeg enda ikke var statsborger engang. Jeg hadde kone og barn.

Noen år senere kom araberverdenen etter, men Tibi var forlengst vaksinert:

Men jeg har opplevd andre ting også: Arabiske venner kom til universitetet, og fortalte opprørt at kjæresten min satt sammen med andre menn. Jeg svarte at det var medstudentene hennes, og når alt kom til alt var det snakk om en studentkantine. De spurte om jeg ikke hadde ære. Heller ikke den gangen var det min verden. For dem var en kvinne enten en en mor eller et rent seksualobjekt. Alt er overseksualisert. Da sa vennene mine at jeg oppførte meg “tysk”. For mange muslimer tror jeg at det fortsatt er slik.

Seibel relativiserer, men får svar på tiltale:

Men det finnes også mange utlendinger vi ikke ser, som er integrerte, betaler skatt, sender barna på skolen og ikke ønsker å vekke oppsikt.

Det er kanskje fem til ti prosent av muslimene i Tyskland som lever slik jeg gjør, altså europeisk. Forutsetningen er språket og et trygt økonomisk grunnlag. Det dreier seg ofte om middelklassefolk. Men heller ikke det er noen beskyttelse. Selv syriske og iranske leger i Göttingen lever blant sine egne, og hvis det kommer tyskere dit, føler de seg fremmede.

Tibi er uhyre kritisk til Merkel. Han mener at oppveksten i DDR var til hinder for at hun ble vestlig på ordentlig. Etter hans oppfatning “av-vestliggjør” hun da også landet.

Og med Merkels avgjørelse om å slippe halvannen million mennesker inn i landet, vil Tyskland forandre seg voldsomt. Det ser man allerede i Göttingen: Før var byen svært preget av studenter, hvorav 20 prosent var utlendinger. Det var en en rolig og idyllisk by. I dag ser den ut som en flyktningeleir. Afghanske og eritreiske gjenger går gatelangs, og man gripes av angst. Göttingen-samfunnet er rystet.

Og politikerne bryr seg ikke, legger han til. Avisen lukter antipolitikk, og nøler ikke:

Nå høres De ut som AfD.

Hvis man sier noe kritisk, kommer AfD-slegga med det samme! Her trenger vi når alt kommer til alt en debattkultur som fortjener betegnelsen. Dét er demokrati. Vi trenger ikke være enige. Men hvis jeg tar til motmæle, må man ikke straks være ondskapsfull mot meg.

Tibi ser ikke lyst på fremtiden for byen hvor han har arbeidet i nesten 40 år. Det som er skjedd så langt, er bare begynnelsen:

Hva kan vi gjøre med situasjonen De beskriver i Göttingen?

Jeg synes den er uutholdelig. Det kommer folk dit uten utdannelse og med lite penger, og de finner et blomstrende samfunn. Alt det skyldes hardt arbeid. Det kan man ikke ganske enkelt gi bort. Med tiden blir det gjenger av disse gruppene, som siden overtar. På ett år blir Göttingen en by full av kriminalitet. Og det kan vi takke Merkel for. Dette er ikke innvandring av den typen man har i USA, hvor man plukker ut kvalifiserte innvandrere. Dette her er et demografisk skred som begraver oss. Begrepet ble benyttet av Wolfgang Schäuble, og han har ikke bedt om unnskyldning for det. Flere millioner venter på å få komme. Dette er ennå ikke over. Jeg har ikke vært i Egypt på ti år, og i dag er det 15 millioner flere mennesker der enn den gangen. Alle vil komme hit, universitetsprofessorene inkludert. Jeg har undervist i Kamerun, Senegal og Nigeria. Jeg kjenner Afrika svært godt. Det finnes ikke et eneste demokrati i det svarte Afrika. Fattigdommen øker. Millioner vil komme via Libya, og fattigdomsproblemene vil likevel ikke la seg løse.

Hvorfor er dette langsiktige, globale perspektivet alltid fraværende når migrasjonsspørsmålet drøftes politisk?

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629