Sakset/Fra hofta

Bildet: En valgplakat for CDU på et jorde ved Pfungstadt, nær Frankfurt. Foto: Kai Pfaffenbach/Reuters/Scanpix

Parallellen mellom AfD og De Grønne er meningsfull. Venstresiden ble splittet. Nå er det høyresidens tur. Hvordan Tyskland håndterer dette, vil bestemme retningen.

En slik forståelse ansvarliggjør alle partier. Hvis de velger brunbeisingen, tar de ikke velgerne på alvor.

Et slikt jordskjelv som søndagens valg kan ikke tilskrives at tyskerne plutselig er grepet av en nostalgi for Det tredje rike. Å spille dette kortet, slik norske medier konstant gjør, er å undervurdere velgernes intelligens. Det er å øke polariseringen i stedet for å bidra til forståelse.

Når man leser kommentarene i Die Welt, går alvoret i søndagens valg opp for en. Katastrofe, kaller Torsten Krauel det. Valget var som et jordskjelv. Alternativ for Tyskland dundrer ikke bare inn i Forbundsdagen med 99 mandater, de ble største parti i Sachsen. Det har aldri skjedd før i tysk etterkrigshistorie at et av de to store partiene er blitt detronisert i en delstat.

AfD «tok» det gamle Øst-Tyskland og Bayern, særlig Oberbayern. På kartet Die Welt har laget, betyr den mørkeblå fargen områder hvor AfD tok over 35 prosent av stemmene.

De som kun bruker brunbeising som forklaring, vil kunne finne overlapping med områder hvor NSDAP hadde sin opprinnelse og gjorde det godt. Men noen forklaring er ikke dette. Bare en påvisning. Mediene nøyer seg med det. De er ute etter effekt, ikke forklaring.

Men hvis denne «forklaringen» skal holde seg, må mediene skjermes mot forstyrrende fakta. Det er deres store Akilleshæl, så lenge de ikke har total kontroll vil leserne lukte seg frem til de virkelige årsakene og medier som våger litt mer ærlighet.

Det mediene aller minst våger er å si, er at katastrofevalget har noe med islam og innvandring å gjøre. Men det sier Die Welt indirekte når de skriver at CDU/CSUs tilbakegang skyldes at Merkel var både for og mot seg selv: Hun angrer ikke på at hun ønsket 1,1 million migranter velkommen, samtidig som hun sier hun ikke vil gjøre det igjen. Erna Solberg står i samme spagat: Høsten 2015 sa hun at Norge om nødvendig kunne ta 30.000 migranter hvert år i flere år fremover. Det var den samme Erna som besøkte en segregert forsamling muslimer som feiret Eid i Valghall. Men det var en annen Erna som lot Sylvi drive valgkamp i Rinkeby.

I tiden som kommer må Erna velge: Skal hun være nummer en eller to? Høyre må også velge. Hareide eller Sylvi. Hareide prøver å selge seg så dyrt han kan, men ingen vil beile til ham. Han som setter en så høy pris og samtidig er så promiskuøs, ber om å komme på billigsalg.

Grunnfjellet beveger seg

En splittelse på høyresiden vekker spesielle følelser fordi det er Tyskland. Det tunge for de andre partiene å ta inn over seg er at det har noe med dem å gjøre. Slik er det i alle de vesteuropeiske landene. Establishment klarer ikke se seg selv i speilet. Statsfinansierte medier som NRK kan uten at det koster dem en kalori si at de etablerte partiene allerede har gitt etter for AfD og latt tyngdepunktet forskyve seg mot høyre.

De går ikke inn på hvilke faktorer det er som bidrar til forskyvningen, hva det er som har gitt AfD vind i seilene, tross bråk.

«Et nytt 1968» – denne gang fra høyre, kaller Krauel det. Bare det å bruke ordet 1968 om høyresiden er helligbrøde i Norge. Et legitimt opprør kan per definisjon ikke komme fra høyre. Da må det være nazisme.

Dette er Hillary-tankegang: Hvis velgerne velger noe annet, er de som råtne epler. Vekk med dem før de smitter hele kurven. En slik løsning fungerer ikke, når vinden blåser i de andres retning og deres antall kommer opp i de sifre AfD kan vise til. Sammenligninger med tidligere forsøk på å stifte et nynazistisk parti, enten det er Nationaldemokratene eller Republikanerne, er mal apropos.

Dette er etwas ganz anderes.

Vil Tyskland bestå prøven, spør Die Welt og mener: Vil de andre kunne legge bort motsetningene og samarbeide slik at den tysk-franske aksen består. Her skal CDU samarbeide med Fridemokratene, som er blitt mer nasjonalistiske, og De Grønne. Er det sannsynlig at De Grønne vil oppgi sin hjertesak – å fase ut forbrenningsmotoren og gjøre slutt på oljen?

Den parlamentariske situasjonen er totalt forandret. Før var det tre partier, hvorav de to store kurtiserte Fridemokratene. Nå er det syv som både skal markere seg og konkurrere og fri til hverandre. De risikerer å bli eksempler på maktesløse skrik, advarer Krauel. Seks av dem står sammen mot det syvende, men det er også alt de er enige om.

Samtidig ser de at hvis de ikke tar fatt i problemene som har løftet frem AfD, vil fremgangen fortsette. De blir løpende etter toget. Denne oppvisningen i avmakt utløser i sin tur panikk.

Det var en slik oppløsning Weimar-republikken er blitt et symbol på.

Svaret ligger således hos de etablerte partiene: Vil de adressere de problemer som har gjort at 13 prosent har stemt et nytt høyreparti inn i Forbundsdagen, eller vil konsentrere seg om å danne front mot dette partiet?