Kommentar

Angela Merkels reaksjon på offentliggjøringen av de første valgdagsmålingene taler for seg selv. Foto: Fabrizio Bensch / Reuters / Scanpix.

 

I skrivende stund ser det ut til at unionspartiene CDU/CSU har fått 32,9 % av stemmene ved valget til Forbundsdagen i Tyskland, mens det sosialdemokratiske partiet, SPD, ligger an til 20,8 %. Det betyr at de to tradisjonelt dominerende partiene tilsammen bare har litt over halvparten av velgerne, mot litt over to tredjedeler for bare fire år siden.

Til tross for at statsministeren fortsetter i jobben, er vi likevel vitne til voldsomme bevegelser i velgermassen: Establishment i tysk politikk har gjort sitt dårligste valg siden den annen verdenskrig, samtidig som et nytt opposisjonsparti til høyre for unionen fosser inn i parlamentet som tredje største parti: AfD ser ut til å få over 13 % oppslutning.

Det handler altså om en ørefik til Tysklands politiske establishment.

Tilbakegangen for unionen er spesielt stor i Bayern, hvor CSU har mistet mer enn ti prosentpoengs oppslutning. Det var ikke vanskelig å tenke seg at mange tradisjonelle CSU-velgere ville føle seg mer hjemme i AfD enn i seng med Merkels CDU.

Også De grønne, Fridemokratene (FDP) og venstreradikale Die Linke gjør gode valg med rundt ti prosents oppslutning, hvilket betyr at de tradisjonelt dominerende partiene ikke bare lekker til AfD. Også Tyskland er altså gjenstand for det vi kan kalle corbynisering.

Når resultatet er svakere enn antatt for SPD, og sterkere enn antatt for de tre minste partiene, vil det i parlamentarisk aritmetikk bli omtrent hipp som happ om unionen går i koalisjon med sosialdemokratene eller med fridemokratene og de grønne.

Den sistnevnte løsningen gir nesten seg selv, gitt at SPDs nestleder Manuela Schwesig sier at dette valgresultatet er ensbetydende med slutten for storkoalisjonen.

Det betyr i så fall at Merkel får en helt ny situasjon å forholde seg til. Etter å ha regjert sammen med et parti som ikke er svært uenig med unionen i strategiske spørsmål, vil hun heretter bli nødt til å bære staur. Avstanden fra CSU til De grønne er stor.

SPDs fall ned til tjue prosent er ellers i tråd med den generelle tilbakegangen for søsterpartiene Europa rundt. Avstanden ned til AfD på sju prosentpoeng kan vanskelig unngå å gi sosialdemokratene følelsen av at høyrepopulistene puster dem i nakken. SPD viser imidlertid ingen tegn til å ville endre kurs. Hvordan skal de kunne overbevise velgerne om at sosialdemokratiets tid ikke er forbi innen neste korsvei?

Merkel fortsetter også å vise seg fra sin stivbente side. Hun insisterer på at det var rett å åpne grensene i 2015, for i neste øyeblikk å si at noe lignende ikke må skje igjen. Hvorfor ikke gjøre noe som var rett, om igjen?

Den selvmotsigelsen vil bli liggende og gnage også i fremtiden.