Sakset/Fra hofta

Tysklands forhold til islam har etterhvert fått karakter av schizofreni: Et stort flertall i befolkningen mener at islam ikke hører hjemme i landet, en oppfatning som også deles av innenriksminister Horst Seehofer, mens Angela Merkel og andre toppolitikere insisterer på at joda, islam hører hjemme her.

For den syrisk-tyske statsviteren og islamkjenneren Bassam Tibi er denne debatten desperat utilstrekkelig. I et intervju med Neue Zürcher Zeitung som også er omtalt av Die Welt, anklager Tibi både Merkel og Seehofer for en bemerkelsesverdig uvitenhet og intellektuell latskap. Muslimene er nå engang her, men skulle liksom alt ved islam høre hjemme i Tyskland? spør han retorisk.


Foto: bassamtibi.de

Enten/eller-diskusjonen er fruktesløs, det behøves en kritisk islamdebatt, fremholder Tibi, men denne blir undertrykt av islamforbundene og den tyske staten, som etter hans oppfatning kapitulerer for islam. Resultatet er velkjent og finner sine motstykker også i andre nordeuropeiske land: AfD demoniseres, og selv om mange privat erkjenner at de er enige i det partiet sier, øver disse en streng selvsensur i offentligheten.

Tibi går i rette med en av venstresidens favorittanklager:

Neue Zürcher Zeitung: Seehofer blir beskyldt for å «splitte» offentligheten.

Bassam Tibi: Samfunnet er splittet allerede. Ti prosent av muslimene i Tyskland er sosial og yrkesmessig integrert. Nitti prosent lever i parallellsamfunn. De fleste av dem ønsker ikke engang å høre til. I Berlin finnes det libanesiske, tyrkiske og kurdiske parallellsamfunn. I Cottbus finnes det allerede et syrisk parallellsamfunn. Dette skyldes ikke bare innvandrerne, men også tyskerne.

Hvorfor? spør avisen. Analysen hans minner mye om Christopher Caldwells, Mark Steyns og Douglas Murrays: Vertssamfunnet tilbyr ingen smittende identitet. Identiteten som fantes, er oppgitt, glemt eller latterliggjort. Når den er borte, kan den heller ikke deles med andre. Som Mark Steyn har skrevet: «You can’t assimilate with a nullity – which is what multiculturalism is.»

Folk som kommer hit, blir ikke integrert. Som konsulent har jeg snakket om integrering med folk i forvaltningen, og de har forbauset meg. Med integrering mener de registrering, mat, husly og i beste fall språkkurs. Men integrering betyr at man aksepterer en identitet som borger. Identiteten hører til et hjemland. Når denne faktoren blir utelukket, er det ingenting igjen. Der har vi det tyske problemet: Det finnes ikke noe identitetstilbud.

At integrering er noe som sitter i hjertet, er noe våre egne intellektuelle dverger av noen administratorer heller ikke vil innse. Jan Tore Sanner fortsetter å bullshitte om integrering som før, og fremhever det pakistanske miljøet som et godt eksempel.

Når man er mer optimistisk på Israels enn på Vest-Europas vegne, til tross for at de har fiender både rundt seg og i sin midte, er det nettopp fordi identiteten der til lands er smittende og vital. De vet hvem de er, de tilbyr en identitet, de vet at de må kjempe for den, og selv i bevisstheten om at livet er vanskelig, har de sunne fødselstall.

Den tyske virkeligheten minner om Michel Houellebecqs roman «Underkastelse», mener Tibi. Staten kapitulerer for islam:

Hva betyr det?

Liberale muslimske kvinner som Seyran Ates og Necla Kelek bir sparket ut. Tyskland fører kun dialog med fire organisasjoner som alle er islamistiske, bokstavtro og finansiert fra utlandet.

Ettergivenheten har lenge regjert. Resultatene er deretter:

Jeg har snakket med libanesiske og tyrkiske ungdommer som er tredje generasjon i Tyskland. De snakker flytende utenlandstysk, bedre enn tyrkisk og arbisk. Men fordi de ikke anerkjenner verdisystemet, er de ikke integrert.

Man kunne innvende at også mange tyskere ikke identifiserer seg med det såkalte verdisystemet.

Denne logikken er primitiv. Hvis det finnes tyske fiender av det åpne samfunnet, bør vi skaffe oss noen flere fiender av det åpne samfunnet fra utlandet? Som tidligere utlending sier jeg: Den som ikke aksepterer grunnverdiene, skal dra sin vei. Vær så god, her er døren.

Invitasjonen kan med fordel utvides til hele Nord-Europa. Men enda viktigere er det å gjenoppdage seg selv.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.